Miriam Katin startet som serieskaper i en alder av 63 år. Da ga hun ut den selvbiografiske grafiske romanen We are on our Own. Denne forteller om morens og hennes flukt fra Budapest og barfot gjennom den ungarske landsbygden i 1944. Internert som jøder klarer de allikevel å unnslippe. De kommer seg i sikkerhet, reiser til Israel og der blir de til begynnelsen av 70-tallet. Hvorpå de emigrerer til New York. Katin gifter seg og får sønnen Ilan. Hun jobber innen animasjon for bl.a. Disney og MTV. Før hun til slutt løfter blyanten og tar fatt på å fortelle sin historie i kanskje det mest krevende av medier.
Nå har ikke jeg fått lest We are on Our Own ennå, men jeg har hatt gleden av å lese oppfølgeren Letting it Go. Her møter en igjen Katin og hun har rukket å bli i slutten av 60-årene. Hun bor i en leilighet i New York sammen med hennes musiker ektemann. Hun skal til å starte oppfølgeren til sin første grafiske roman og sliter med mangel på inspirasjon og hverdagens mange irritasjonsmomenter. Så får hun og ektemannen en samtale via Skype om at sønnen og hans svenske samboer kommer på besøk. Det at han har bodd i Berlin har plaget henne lenge og når han kommer hjem og forteller at han vil bosette seg der blir det ikke bedre.
Når han så videre forteller at han vil søke ungarsk statsborgerskap fordi han da vil bli borger i EU blir dette nesten for mye for henne. Med alt det hatet hun ennå kjenner for landet hvor hun ble født og ungarere generelt. Følelsene hun har for Tyskland og tyskere er ennå mer voldsomt negative. Ettervirkninger av en krig hvor hun ble ufrivillig offer, mistet store deler av familien og siden har måttet slite med ettervirkningene.
Da er det virkelige temaet i denne serien kommer frem. Dette med tilgivelse, forsoning og til slutt kunne legge fortiden bak seg. Hun tar turen til Berlin for å besøke sønnen og kanskje kvitte seg med noen av de fordommene hun har foredlet i så mange tiår. Letting it Go er en interessant serie på mange måter. Den gir en innsikt i hvordan det å være en overlevende etter Holocaust kan arte seg, den er rørende, til tider meget morsom, usentimental og vakker. Det hele er fantastisk tegnet med blyant og med en strek litt annerledes de fleste andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar