Jeg skrev nylig om Miriam Katins grafiske selvbiografi Letting it go. Den var siste halvdel i oppsummeringen av hvordan hennes eget og familiens liv ble rammet av den siste store krigens forfølgelser og hvilke ettervirkninger det ble av dette. Med We are on our own now forteller Katin om hennes og morens flukt fra Budapest i 1944. Skjønt denne kan ikke kalles direkte selvbiografisk siden hun selv bare var et lite barn og dermed ikke fikk med seg alt det dramatiske som skjedde. Morens beretning blir da den som gjengir hendelsesforløpet.
Med nazistenes invasjon av Ungarn forsvant alle fargene. Dermed blir denne historien fortalt i svarthvite blyanttegninger, med noen få siders unntak. Jødene ble registrert og snart ble mennene sendt avgårde til leirene. Miriams far var derimot i den ungarske hæren. Moren klarte, utrolig nok, å få tak i falske legitimasjonspapirer for seg og datteren. Med disse flyktet de fra Budapest og ut på den ungarske landsbygden. Her kom moren i tjeneste hos bønder og fikk oppleve hva som må til for å overleve kontakten med både tyske og russiske soldater.
Inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne grafiske biografien er at det er en historie som er både viktig og hvor Katin får vist at tegneseriemediet er noe hun virkelig behersker og det på tross av at dette var hennes debut som serieskaper. En annen ting er at dette var en krig hvor titalls millioner av mennesker ble drept og hvor tallene overskygger en mulig forståelse av all den lidelse og nød som rammet alle enkeltindividene involvert. Her er en historie om noen få av disse og en kan ikke forbli uberørt etter å ha lest We are on our own.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar