Ingen godnattfortelling

Jeg har nevnt tidligere at jeg liker å bli forvirret og begynnelsen på Beautiful darkness gjorde definitivt det.
Det hele starter med Aurora som får besøk av sin prins. Hennes drømmers utkårede og for ham selv: A legend in his own mind. Aurora er godt hjulpet av sin bestevenninne Plim og så inntreffer katastrofen. Tilværelsen rundt dem kollapser og desperate søker de en vei ut. Etter mye om og men klarer Aurora å finne denne og sammen med en rekke andre karakterer klarer de å unnslippe. Det de kravler ut av er liket av en ung og veldig død pike liggende etterlatt i et skogholt. Og det er nå det går opp for leseren at dette er en serie utenom det vanlige.

Beskrevet som et anti-eventyr og det er nok slik den må kunne beskrives. Disse små elskelige utseende karakterene skjuler mange negative brister i det en kan kalle deres personligheter. Noe som viser seg etter hvert som historien utspiller seg. Skrevet av Fabien Vehlmann (skrev manus til Jasons De 100 000 dødes øy) etter en ide av Marie Pommepuy. Tegneren er Kerascoët (pseudonym for Pommepuy og Sebastien Cosset) og en av de tingene som er spesielt er at alle tegninger av Aurora og hennes «venner» er tegnet i en koselig bildebokaktig stil, mens nesten alt annet er tegnet nesten fotografisk.

Serien er skremmende, uvirkelig, humoristisk og viser hvordan likegyldighet lett går hen til å bli ondskap og at en kan være totalt likegyldig til hva ondskap virkelig er. En serie fylt med grelle motsetninger og altså forvirret meg dithen at dette er en av de beste seriene jeg har lest i år.