Forholdet mellom fedre og sønner bør være ukomplisert, men i flere tilfeller enn mange blir det mye vanskeligere enn det skulle ha vært. Slik ble det mellom far og sønn i Jiro Taniguchis Fars dagbok som er kommet på norsk nylig. Og noen dager etter at jeg hadde lest den slo det meg hvordan livet etteraper kunsten.
Den middelaldrende Yoichi er seriens hovedperson. Han har bosatt seg i Tokyo og det er blitt femten år siden han sist var på besøk i hjembyen Tottori. Det som var en åtte timers togtur er nå blitt mindre enn en times flytur. Det har likevel ikke vært nok til at han tatt seg tid til et besøk. Så allerede på flyturen begynner han å tenke på hva det var som egentlig skjedde. Vel fremme og han kommer til farens likvake. Der er alle hans nærmeste slektninger og samtalen dreier seg selvfølgelig om faren. Og jo mer som blir sagt, jo mer går det opp for Yoichi de konklusjonene han trakk tilbake da var feil fordi han som barn ikke så hele bildet. Og at han glemte å se faren for hva han virkelig var. Så var det dette med at har blitt for sent å rette opp i det hele. Men aldri a cloud without a silver lining.
Dette er en historie som er til en viss grad selvbiografisk, men Taniguchi ventet ikke så lenge at noen måtte gå bort først. Nok en gang beviser Taniguchi hvorfor han er en av verdens viktigste serieskapere. Fars dagbok kom ut første gang i 1994 og takket være Minuskel forlag har han nå kommet på norsk. De har også gitt ut Yoshiro
Tatsumis Kikkeren, som også anbefales.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar