Det har vært en del mas om tv-serier i det siste i denne bloggen og derfor blir dette det siste innlegget om det emnet på en god stund. Jeg kunne jo skrevet noe om The Walking Dead, men den er jo bare i grunnen like deler spenningsserie, såpeopera, the end of the world as we know it og tilsatt rikelig med zombier. Ikke at det egentlig er noe galt med det, men litt ensformig kan det jo bli. Da er det noe helt annet med DC Comics og Warner Brothers sin Gotham.
Før jeg sier noe om serien forstår jeg nå litt bedre hvorfor Frank Miller har vært så rabiat det siste tiåret. Det har seg slik at serien starter med mordet på tretten år gamle Bruce Wayne`s foreldre. Så blir en introdusert for en ung Penguin, Selina Kyle, Jim Gordon, en rimelig skjebelig Harvey Bullock, stadig lesbiske Renee Montoya, Sarah Essen, Edward Nygma, Harvey Dent, Victor Szasz og den tidligere SAS mannen Alfred Pennyworth. Greit nok, men så var det politimester Loeb, mafiabossene Carmine Falcone og Sal Maroni og politidetektiv John Flass. Alle disse siste, utenom Maroni, spiller en viktig rolle i Miller`s Batman: Year One og serien har også rappet de viktigste konfliktene i serien som disse var involvert i. Og tilbake sitter Miller og får nok en gang ikke en krone, igjen.
Også blir en introdusert for en ny gangsterboss, Fish Mooney, spilt av Jada Pinkett Smith. Noe som gjør det hele litt spesielt ettersom jeg har hørt at italiensk mafia ikke er forkjempere for full integrering eller likestilling. Så etter å ha brukt lørdags kveld og søndagen for å få sett de 22 episodene som er sesong 1, kan jeg si at dette er vel verdt å bruke tid på. Cliffhangeren som endte episode 22 var vel ikke rare greiene. Alle vet at når superskurker faller fra store høyder og ned i vann og forsvinner vil 10 av 10 dukke opp ved en senere anledning. Asfalt derimot… En annen grunn til å like serien er ansvarlig produsent Bruno Heller og den som også utviklet konseptet. Tidligere meritter er Rome og The Mentalist og vi liker jo de.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar