Med flere blodårer snart tette og nesten hjernevasket av den allesteds nærværende «julestemningen». Hvor det eneste positive er at presangene en fikk var ting en ikke viste en ønsket seg. Og at ens nærmeste kunne vite dette. Allikevel ikke nok til at allerede nå har en begynt å grue seg til hva som igjen vil skje om litt mer enn 11 måneder. Det som ville gjøre neste jul verre var sne.
Kanadiske Kathryn og Stuart Immonen står bak serien Moving Pictures. En serie i svarthvitt og utgitt på det lille forlaget Top Shelf. Det er noe som sier at dette må bli bra. Og Moving Pictures innfrir forventningene. Det er en serie hvor krigen og kunsten er sentrale tema og hvordan forskjellige personer blir berørt av dette. Tegningene kan virke enkle og allikevel er de tilstrekkelig avanserte. Noe historien krever. Jeg har valgt og ikke si noe som helst om selve historien. Dette fordi den fortjener å bli lest og forstått av hver enkelt alene.
Jeg er en av de som lider av det handikappet, som i hovedsak er forbeholdt menn, av at jeg gråter altfor sjeldent (jeg er blitt riktig sippete siden jeg skrev dette for flere år siden). Muligens har det hendt at jeg har blitt rørt til tårer av en tegneserie/r tidligere, men amalgamfyllingene har igjen gjort jobben og bleket disse minnene bort. Etter å ha lest første del av Jeff Lemire`s trilogi Essex County, Tales From the Farm, sildret det saltholdig vann som ble skilt av neseryggen og rant på hver side nedover. Og jeg smakte noe som var saltere enn Farris. Og dette skjedde fordi Lemire forteller en historie som ikke er vulgært sentimental eller skjemmende forenklet, men presist enkel, rørende og ekte. Mannen er tross alt kanadier.
Tom Gauld`s lille bok, Goliath, forteller historien om monsteret beseiret av David i Samuels bok i det gamle testamentet. Det som er vesentlig forskjellig er at Gauld beskriver en mann og hans handikapp. Hans høyde. Lik et barn fanget i en kjempes kropp og ingen stor kriger i det hele tatt. Gauld`s tegninger er holdt i brunt og hvitt og understreker ytterligere den stemningen historien frembringer. En vakker og ettertenksom serie.
Optic Nerve var en serie med mini-comics hvor Adrian Tomine selv ga ut sine serier. Kanskje den mest roste og beundrede serien av denne typen hittil. Disse er blitt samlet i boken Summer Blonde (nummerne 5-8) og gir et større publikum muligheten til å få med seg Tomine`s tidligste serier. Kalt tegneseriens svar på Raymond Carver (en kunne vel også si regissøren John Cassavetes, men jeg liker ikke ham) tar Tomine for seg vår felles hverdag. Og ser bakenfor fasader og det som vil holdes skjult. Noe som da skapte kontroverser. Det å si nå er at dette er en serie en burde få med seg. Og hans nyeste serie Killing and dying.
Howard Cruse`grafiske roman, Stuck Rubber baby, er en selvbiografisk fortelling hvor hovedpersonen ser likheten mellom og viktigheten av kampen for de fargedes rettigheter i USA og kampen for homofiles rettigheter. Dette fordi han arbeider som en av flere hvite frivillige for borgerettssaken og har akkurat innfunnet seg med sin homofile legning. Dette foregår selvsagt i Sørstatene bare for å gjøre tingene enda vanskeligere. Tegneserien er spesiell på grunn av temavalg, tegninger og fordi den forteller en veldig viktig historie om noe som skjedde for ikke så altfor lenge siden. Altfor få har lest denne tegneserien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar