Av de mange nye problemene som har plaget meg i det siste er det et som skiller seg ut negativt. Hvorfor i all verden har de som designet radiatorovner ikke tenkt på at de også skal bæres. Greit at de har hjul, men det hjelper jo fint lite når en skal ha dem opp bratte trapper. En annen ting er å åpne plastikkposer for oss som skjelver på hendene. Nå kan jo dette virke vel trivielt, men er en en sur gammel gubbe, så er en en sur gammel gubbe. Derfor har jeg bestemt for å skrive om norske serier i dag. Noe jeg ikke har gjort altfor mye av og trekke frem noen av de seriene som virkelig har imponert meg.
På åttitallet gikk det opp for meg at Arild Midthun var altfor flink til å være norsk. Da hadde han rukket å tegne Sirkus, være en av de viktigste tegnerne i norske MAD og senere Pyton, tegnet juleheftene om Truls og Trine (et nytt, Dragehornet, kom ut i år) og gitt ut to album i serien Troll. Nå er det lenge siden jeg har lest disse to albumene, men de holdt en standard som var helt unik målt etter hva som ellers ble utgitt i Norge. Det gjaldt først og fremst tegningene og ikke i like stor grad Nordbergs historie. Dessverre ble ikke dette Midthuns høyst fortjente internasjonale gjennombrudd og fikk heller karaktrestikken bra til å være norsk.
I perioden 1988-1993 kom det tre album i serien Solruns saga. Skrevet av Eirik Ildahl og tegnet av det som var et Norges store seriehåp. Bjørn Ousland hadde gått på Joe Kubert`s School of Cartoon and Graphic Arts. Dette skulle bli hans store svenneprøve og han bestod med glans. Hvor vidt det var en god ide å gjøre serien i svarthvitt kan jo diskuteres. Denne fortellingen fra tiden etter Svartedauen var jo heller ikke det lystigste av temaer. Så serien ble en kunstnerisk suksess og kommersielt ikke det. Men igjen dette, bra til å være norsk.
Den eneste serien jeg har likt av Christopher Nielsen er Jazzbasillen. Om denne talentløse tullingen som springer rundt i Oslos jazzmiljø på 50-tallet. Hvor historie og miljøskildringer er så bra at en ignorerer de bistygge tegningene. Albumet kom i nytt opplag på No Comprendo Press i fjor. Nå hører det også med til saken at jeg er klart i mindretall når det kommer til Nielsens talenter som serieskaper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar