Filmer som har gitt tegneserier et dårlig rykte

Når en skal vurdere om en film er dårlig eller ei er det vel en rekke ting en må vurdere. For min del ignorerer jeg dette fullstendig og synser dermed i vei. Og en ting må sies om filmer basert på tegneserier og det er at de sjelden er særlig bra. Dette blir dermed  et utvalg av de grelleste eksemplene jeg har vært så uheldig å se (og kjøpe på DVD). Det finnes de som er dårligere, men de har livsvilje nok til å se (Howard the Duck, Swamp Thing, 1994 filmatiseringen av Fantastic Four osv).

7.

Det er mange som hevder at Dolph Lundgrens rolletolkning av Frank Castle/The Punisher i filmen The Punisher fra 1989 var begredelig, men den er glimtvis genial sammenlignet med The Punisher fra 2004. Denne har John Travolta i rollen som sjefsskurk og han gjør en like overbevisende jobb her som i rollen Terl han spilte i Battlefield Earth (kanskje tidenes dårligste film). Uten å fortelle annet om handlingen enn at vår hovedperson rekker å drepe alle skurkene. Ofte på riktig gjennomtenkt sadistiske måter. Så må en først se en film med Punisher må det bli Punisher: War Zone fra 2004 og det selv om fisketrynet Dominic West er med. Og så kan en se Daredeil sesong på Netflix og den spin offen som er nødt å komme.

6.

Karakteren Catwoman hadde sin debut i Batman nr. 1 våren 1940 og har vært et av de faste kvinnelige innslagene i serien siden. Så spoler vi frem til 2004 og Halle Berry blir gitt rollen som Selina Kyle i filmen Catwoman, men hvor hun nå skal hete Patience Phillips. Hun jobber i stort kosmetikkfirma og den morderiske, skal det vise seg, sjefen er Sharon Stone. Etter at sistnevnte prøver å drepe henne og katter er de som redder henne, setter hun seg ned og kommer opp med det teiteste kostymet ever. Og fra der går det fra å være en dårlig film til å bli en lidelse.

5.

Jeg har lest Hellblazer så lenge jeg kan huske og et av John Contantines mange særtrekk er at han er fra Liverpool. Constantine fra 2005 har denne kanadiske flaue brisen, Keanu Reeves, i hovedrollen. Det eneste innslaget av the queen`s english er det Rachel Weisz som står for. Og hennes rollefigur har vett nok til å dø tidlig i filmen. Her er så mye djevelskap å holde rede på at dette blir skumlere enn selve handlingen. Det eneste positive jeg kan si om denne filmen var at den forberedte meg på tv-serien Constantine som kom ti år senere.

4.

Kanskje den beste westerntegneserien noensinne er Jean-Michel Charlier og Jean Girauds Blueberry. En filmatisering av denne serien, Blueberry 2004, ble laget uten for mye oppmerksomhet fra omverdenen. Av en eller annen grunn fikk den navnet Renegade i USA og Giraud var inne på manussiden. Michael Madsen og Juliette Lewis hadde store roller. Og det de endte opp med å lage var den minst sammenhengende smørja noensinne og hvor Vincent Cassel i tittelrollen går rundt som han har droppet altfor mye syre eller spist uforholdsmessig mye peyote. Det er så dårlig at det nesten er bra, men det blir med nesten.

https://www.youtube.com/watch?v=rm1IMT7zBl8

3.

Det var noes om skjedde med Frank Miller etter 11.09. 2001. Han gikk fra å være en oppegående konservativ til å bli en rabiat islamofob. Det kom ikke flere historier med Sin City og istedenfor ga han oss Holy Terror. Den jævligste Batman-historien som aldri ble utgitt med han fordi DC nektet å utgi den og Batman og Catwoman måtte skifte navn og nytt forlag ga ut makkverket. Miller har alltid hatt en dyp respekt for Will Eisner og hans The Spirit. Noe han må ha fortrengt da han regisserte The Spirit i 2008. Hvordan dekonstruere en karakter og sørge for at sluttresultatet blir så elendig som overhodet mulig. Svaret er gitt her. Det hele er så uendelig trist og det eneste som trøster bitte litt er Samuel L Jackson i rollen som The Octopus.

2.

Nå har jeg aldri vært en fan av Lee Falk`s Fantomet. I mine øyne må han være tidenes teiteste superhelt der han springer rundt i blå trikot og to automatpistoler og redder kreti og pleti. I 1996 kom The  Phantom med Billy Zane i hovedrollen. Nok et eksempel på at han bare vil bli husket som bad guy i Titanic. Basert på den australske versjonen av Kit Walker. Det at det er forskjeller er ikke nok til å forklare hvor elendig dette endte opp med å bli. For ikke snakke om hvor teit Zane ser ut i sitt lilla kroppskondom. Og alle de spektakulære spesialeffektene.

1.

Det er en delt førsteplass mellom Batman fra 1966 og Joel Schumacher`s Batman and Robin fra 1997. Nå er det vel slik at jeg har noe å utsette på alle filmatiseringene av Batman, men disse to er de grelleste eksemplene på hvordan alt kan gjøres galt. En kan kanskje skjønne den fra 1966. Det var en annen tid og interessen for kappekledte vigilanter var på et lavmål. Og det førte frem mot Denny O`Neill, Neal Adams og Irv Novick`s versjon av vår helt. Det Schumacher endte opp med å gjøre var utilgivelig. Det at en karakter som fra starten var så mørk skulle være morsom og camp er ufattelig. Puddingen Chris O`Donnel, George Clooney med brystvorter i drakten (Val Kilmer var allikevel først ute med det) Uma Thurman, Alicia Silverstone og den ikke helt lettlærte språkstudenten Arnold Schwarzenegger ble bare så alt for mye. Det er faktisk vondt å lese tegneserieversjonen av denne filmen. Da bør en heller se Batman: The animated series og hvor det hele er gjort riktig.