mandag 4. juni 2018

No man is an island?


For en stund siden nevnte jeg her i bloggen Christophe Chaboutes The Park Bench og hvordan jeg lot meg imponere av den. Når jeg så skulle ta fatt på hans 384 sider lange grafiske roman Alone var det med forventninger. Ble disse innfridd? Vel, den som leser videre får se.



Når det kommer til dette med å være alene er det vesensforskjeller. En kan velge å være alene og trives med det, være ensom for en periode og vite at den vil ta slutt eller er en alene og kan ikke finne en vei ut av denne ufrivillige ensomheten. En av våre tre hovedpersoner i Alone er i en enda mer ubegripelig situasjon.

Født og oppvokst på et fyr og størstedelen av tiden alene. Hvor alt som ligger bak horisonten blir til en gjettelek. Hvor en gammel ordbok er det eneste som gir en indikasjon på hvordan livet leves av andre. De to andre hovedpersonene er en fiskeskipper og hans, noe tverre, nyansatte. Sistnevnte gjør, slik skipperen ikke gjorde før ham, seg spørsmål om denne einstøingen de leverer forsyninger til hver uke og aldri ser.

Hvordan beskrive denne serien. Den er mer fargesprakende enn de golde bildene de utsøkte svarthvitt tegningene viser. Menneskeligheten den preges av virker troverdig. Grafisk sett er den briljant og i løpet av disse hundrevis av sidene har man absolutt ingen grunn til å spørre seg selv om hvor nødvendig det var å lese denne serien. Snarere tvert om! Jeg for min del har allerede begynt å glede meg til å lese Chaboutes versjon av Hermann Melville`s Moby Dick! Unødvendig? Alone anbefales virkelig!!



Ingen kommentarer: