Lynvingen, Batman og meg (2)

Det var tre historier med The Joker som var med på å prege Batman på 80-tallet. Disse var: Jim Starlin/Jim Aparo, Mike DeCarlo: A death in the family (utgitt på norsk i Batman nr. 8, 1990), Grant Morrison/Dave McKean: Arkham Asylum og Alan Moore/Brian Bolland: The Killing Joke (utgitt på norsk i Inferno nr. 10, 1999). Det var selvfølgelig en historie til, men den kommer jeg tilbake til i et annet innlegg.

Så for å begynne med den første først. A death in the family ble utgitt i Batman 426 til 429, 1988-89. Robin, The Boy Hostage som The Joker også kaller ham, er ikke lenger Dick Grayson. Han har sagt opp jobben for å bli Nightwing. Den som har overtatt hans plass er Jason Todd. En mer uregjerlig karakter enn Grayson og han ble snart upopulær hos en del av fanskaren. Når han så finner ut at hans mor ennå er i live frasier han seg alt ansvar for å kunne finne henne. Hun samarbeider med The Joker og denne tar ham til fange. Så får DC ideen om at de skal holde en avstemming per telefon, før internettet, og la leserne avgjøre om han skal leve eller dø. Med et knapt flertall blir avgjørelsen tommelen ned for Jason. Selv uten dette grusomme utfallet er dette en serie jeg aldri har likt. DeCarlo ødelegger Aparo`s tegninger og Starlin har skrevet mere inspirerte historier enn dette. Det eneste positive å si er at Mike Mignola tegnet coverne. Allikevel en viktig hendelse når det kommer til The Joker.

Arkham Asylum: A serious house on serious earth kom ut i oktober 1989. Da var jeg arbeidsledig og fullstendig raka fant. Allikevel fant jeg pengene til å kjøpe den innbundne utgaven av denne serien med en gang den kom ut. Hvis en ville ha den heftede måtte en ha ventet minst et halvt år. Den var i tillegg verdt hver eneste krone. En hadde aldri sett The Batman og spesielt The joker slik tidligere. Bare for å gi et hint om hvor annerledes det var. Heath Ledger`s The Joker i The Dark Knight er basert på denne utgaven av The Joker og hans versjon virker som den er proppet full av valium.  Historien er at pasientene på Arkham har gjort opprør og tatt personalet som gisler. Deres hovedkrav er at Batman, uten hjelpemidler og utstyrsbelte, skal overgi seg til dem. Samtidig blir vi fortalt historien om han som grunnla asylet og hans ferd ned i den malstrømmen som ble hans egen galskap. Allting stemmer med denne serien og det er vanskelig å forklare hvor sjelsettende opplevelse det var for en Batman-entusiast å få lese denne.

The Killing Joke kom ut i mars 1988. Da hadde jeg og resten av de forventningsfulle ventet i to år på at så skulle skje. Var det verdt ventetiden. Definitivt! Vi blir fortalt en mulig opprinnelseshistorie til The Joker og denne setter seg fore å bevise at alle ville gi etter for galskapens frie tøyler bare de blir gitt en forferdelig dag. En slik dag blir gitt til politimester Gordon. Bolland har vært en av mine favorittegnere siden jeg leste hans og Mike W Barr`s Camelot 3000 (utgitt på norsk i Gigant 1-8, 1984 og 1-4, 1985). For så å lese hans Judge Dredd historier (noen utgitt på norsk i Atlantic forlags 11 nummer av Dommer Dredd 1984-85). Her presterer Bolland over evne og dette ble også det siste store tegneserieprosjektet han fullførte. Moore er bare sånn passelig fornøyd med denne serien og det kan vel også skyldes at han jevnt over ikke har så mye til overs for DC. En må også nevne fargelegger John Higgins fantastiske jobb.

Og dette var altså tre av de fire virkelige begivenhetene som involverte The Joker på 80-tallet. En kan si at dette er fremdeles det viktigste i hans historie. Uansett hvor mye forskjellig som har skjedd senere.