tirsdag 5. mai 2009

Jakten på hva virkeligheten virkelig var


Krig er noe en aldri kan forholde seg objektivt til. Krig ødelegger både tilværelsen for den angrepne og i siste instans for angriperen. Vals for Bashir tar for seg hvordan det var for begge parter. En fortelling om hvordan krigen preger minnene om hva som skjedde og hva en valgte å glemme av grusomheter. Utgangspunktet er borgerkrigen i Libanon og den israelske invasjonen i 1982. Vi har vel ennå ikke klart å fortrenge massakrene i Sabra og Chatila ? Svaret er dessverre det at denne grusomheten er kommet langt ned på listen over uhyrligheter vi mennesker har klart å utøve mot hverandre siden. I forholdet til Israel er enhver tvunget til å velge side og det en ser bort fra er at nesten halvparten av israelske statsborgere er mer vestlige og oppegående enn oss her i vest-Europa. Ekstremistene har altfor stor innflytelse i Israel, på lik linje som Taliban har opparbeidet seg i Afghanistan og Pakistan.


Så ser en bort fra de lettvinte politiske analysene jeg har heklet hjemmefra og snakker om tegneserien. Vi hadde en såkalt gullalder av tegneserieutgivelser i Norge på åttitallet, men det som skjer nå er uten sidestykke. Kan det være at innkjøpsordningen og gjelder oversatte tegneserier ? La det for alt være slik og at vi får lov til å lese så bra serier som Vals for Bashir. Alle vi som har tatt et standpunkt i konflikten trenger det.



Denne tegneserien er basert på animasjonsfilmen med samme navn. Den deltok i hovedprogrammet i Cannes 2008 og fikk samme år en Golden Globe pris for beste utenlandske film. Manuset til filmen og tegneserien er skrevet av Ari Folman. Den er selvbiografisk og bygger på hans opplevelser som 19 år gammel soldat i 1982. 20 år senere oppdager han at minnene fra denne tiden er forsvunnet og historien blir tilen reise for å finne tilbake til disse. Boken er illustrert av David Polonsky, som og var en av animatørene som jobbet med filmen.

Jeg har lest noen tegneserier i løpet av de siste tredve årene og innimellom kan jeg bli, i mangel av et bedre uttrykk, matlei. Denne tegneserien er en av grunnene til at jeg fortsatt leser dem. Den dukker opp fra ingensteds og røsker til seg oppmerksomheten og følelsene dine og gir deg en innsikt du manglet tidligere. Bare for å nevne en annen serie som tar for seg noe av den samme problematikken, Rutu Modans Exit Wounds, som gjør det samme. For balansen skyld skulle jeg ha kunnet nevne noen palestinske tegneserieskapere, men der må jeg innrømme min totale uvitenhet og skulle ønske at en eller annen kunne fylle dette tomrommet. Allikevel bør en ta seg tid til å lese Vals med Bashir og som er en av de fem beste seriene jeg har lest i år ( ikke for å skryte eller noe sånt ( for det ville være såååå ulikt meg) så har jeg lest et sted mellom 150 og 200 serier hittil i år).

Ingen kommentarer: