tirsdag 8. juni 2010

Historie fra gamle dager

Det
var ikke
meningen
å presentere
flisene
som ble
igjen
av min
kjepphest

Det er ikke så lenge siden jeg nevnte 1985 og kvinnelige serieskapere. Da nevnte jeg albumet Zainab av danske Sussi Bech. Det kom ut samme år både i Danmark og Norge. For å sitere dansk Wikipedia : Handlingen var hentet fra et av eventyrene i Tusen og en natt. Bech hadde foretatt grundige undersøkelser på forhånd om 800-tallets Bagdad. Noe som gir mer realisme enn bare et eventyr. Unge Zainab som må gjennom mange prøvelser før hun til slutt kan gjenforenes med sin utkårede. Det var en imponerende debut, men ikke helt uten feil og mangler. Streken var kanskje i stiveste laget og en del nybegynnerfeil kunne skimtes. Det er det samme jeg vil si om Inkalills (Inga-Lill Røsberg) første albumserie Ridderne fra Dor, men hos sistnevnte var de enda mer fremtredende. Dette er pussig nok det eneste av Sussi Bechs album som har kommet på norsk.

http://www.nofret.dk/

Bechs magnum opus(litt pretensiøs må en ha lov å være)er albumserien om den minoiske prinsessen Nofret. Om Bech her har latt seg inspirere av Mika Waltari og hans roman Egypteren Sinuhe(veldig bra!!)vites ikke. Det en får er i hvert fall en guidet og spennende rundreise i oldtidens riker med en resurssterk kvinnelig hovedperson. Og igjen får Bech vist hvor store kunnskaper hun har om denne perioden. De få negative tingene en kunne trekke frem med Zainab forsvinner her og Bech utvikler seg til å bli en av de ledende i Norden innen den fransk/belgiske albumtradisjonen. Selv har jeg bare lest noen få av disse, til nå, 11 albumene(det tolvte er underveis). Hele serien er nylig (tilbake i 2004) utgitt på nytt av Carlsen comics.
 Nofret 1: Flugten fra Babylon, 1986
 Nofret 2: Amons gemalinde, 1987
 Nofret 3: Kætterkongens hof, 1988
 Nofret 4: Den sidste Minos, 1989
 Nofret 5: Rejsen til Hattusas, 1991
 Nofret 6: Den hemmelige traktat, 1992
 Nofret 7: Med døden om bord, 1993
 Nofret 8: Gravrøverne, 1995
 Nofret 9: Nattens hævner, 1998
 Nofret 10: Kiya, 2001
 Nofret 11: Bagholdet i Tempelsøen, 2004
Hun har videre laget et album basert på H. C. Andersens eventyr De Vilde Svaner. To album som kommer forut for Zainab og som også var tegnet før, Dalila den Drevne 1 og 2. De to albumene om Aida Nur og albumet om Egtvedpiken. Et av Danmarks best bevarte arkeologiske funn fra bronsealderen. Ca 3300 år gammelt og hvor man fant en ung pike innpakket i kuskinn og dekket av noe som kunne minne om et ullteppe. Det er flere detaljer ved funnet enn disse og det er god grunn til å tro at Bech har klart å spinne en fascinerende historie rundt det hele. Det som til slutt slår meg med Sussi Bechs album er at alle har kvinnelig hovedperson og det er vel i grunnen ikke så rart..........

3 kommentarer:

Franquin sa...

Jeg har full respekt for det Sussi Bech har laget, Nofret er jo vitterlig ett livsverk, og en albumserie i beste europeisk tradisjon. Jeg synes allikevel at Nofret er litt stiv i tegningene, da synes jeg faktisk Inka-lill serie om Ridderne av dor var sjarmerende rundere i stilen, selv om fortellingene ligger på ett enklere plan.

Men begge to har jo utrolig fortelleglede ! All ære !

Lars Gundersen sa...

Det jeg skulle ha sagt om Inka-Lill var vel at Ridderne av Dor virket mer uferdig. Jeg var forøvrig på en utstilling hvor Inka-Lill var representert. Her var det utstilt noen av hennes tidlige skisseblokker. Der kunne en se den spede begynnelsen på hva som kunne blitt hennes versjon av Ringenes Herre. Det var virkelig imponerende. Det å si at Sussi Bechs tegninger blir stive. Vel, det er vel det samme problemet mange av de som sverger til Ligne Clair sliter med.

Jo sa...

Jeg mener Nofret holder klart høyere kvalitet enn Ridderne av Dor, både i historie og tegninger. Jeg har ikke lest Miranda, så jeg vet ikke i hvilken grad Inka-Lill har blitt bedre.

Jeg vil tro at en som velger et navn som Franquin i utgangspunktet liker Marcinelle-skolen bedre enn Ligne Claire. Jeg liker begge stilene, men har ikke problem med å innrømme at flere Ligne Claire-tegnere tegner litt stivt. En grunn til dette kan være at de liker best å tegne f.eks. mekanikk (Roger Leloup) eller arkitektur (Jacques Martin) noe stilen er velegnet for. Men jeg synes ikke f.eks. Joost Swarte (som introduserte begrepet "Ligne Claire") eller Yves Chaland tegner særlig stivt.

For øvrig tegner vel Bech etterhvert i en mellomting mellom de to stilene.