Det har ikke blitt mye tegneserielesning i det siste. Først fordi ferien kom og siden var det vel slik at ingen kan forbli urørt av det som skjedde i Oslo og på Utøya. Hvis det skulle ha noen som helst interesse så skal jeg prøve å starte opp igjen 01.08.
Dark Horse Presents var (og er igjen blitt) en antologi serie en burde ha muligheten til å få lest. Her var det bl.a. at Paul Chadwick`s Concrete, Mike Richardson`s The Mask og Frank Miller`s Sin City først ble publisert. Det var for øvrig den første tittelen forlaget Dark Horse ga ut. Jeg startet å kjøpe denne serien rundt hefte nr. 70 og fortsatte til sånn rundt nr. 130. I løpet av den tiden fikk jeg en god del store leseropplevelser, men grunnen til at jeg nevner DHP er at det var her jeg første gang leste en serie tegnet av Frank Quitely. Serien het Blackheart, var skrevet av Robbie Morrison (skrev også Quitely`s debutserie for et stort forlag Shimura i 2000 AD i 1993) i DHP 91-93 og handlingen tok plass i Sør-Statene tidlig på 30-tallet (den ble for øvrig trykket i X9-Spesial noen år senere). Hvor den fargede hovedpersonen muligens har solgt sjelen sin til den eneste seriøse kjøperen i markedet. Nå har jeg ikke tenkt å ta for meg alt det den briljante Quitely har gjort, men bare nevne en serie. 
Det er hans og Grant Morrison`s trehefters miniserie WE3 som kom på Vertigo i 2004 og siden er kommet i samlet utgave. Enda en av disse seriene jeg ikke tok meg tid til å lese når den kom. Og grunnen til det må ha vært at jeg syntes den så for corny ut. Morrison og Quitely har en skotsk konspirasjon sammen med formålet å bringe kvalitet til folket. Og en kan si at de har lykkes til en viss grad. En annen ting en kan nevne er at mens Morrison skrev Animal Man ble han en overbevist vegetarianer. Og med denne serien kan det være at han mener dyr har rettigheter også. 
Historien kan sies å være en oppdatering av Richard Adams` Pesthundene. En hund, en katt og en kanin blir bortført fra eierne i den samme lille byen. De blir så en del av et topphemmelig våpenprogram og får ting innoperert i hjernen og utstyres med dødbringende rustninger. Når prosjektet skal legges ned og dyrene destrueres blir de gitt muligheten til å flykte. Mer enn dette vil jeg ikke fortelle om serien. Det som er sikkert er at Morrison overlater til Quitely, i mye større grad enn vanlig, å fortelle historien. Og Quitely gjør det på en så utmerket måte at jeg fattes ikke ord til å beskrive det. Innholdet er alvorlig og formidlet på en så overbevisende måte at en kunne finne på å melde seg inn i PETA. Og jeg har lagt inn bestilling på Action Comics nr. 1 som kommer i slutten av august. 
Forrige pludring var vi i det post-apokalyptiske USA. Her er vi i en mye nærmere fremtid. Den teknologiske utviklingen som har rast fra når atombomben ble en realitet har kommet opp med A.P.I.. En sender som påvirker nervesystemet og dermed fullstendig forhindrer kriminelle handlinger og tanker. Dette har amerikanske myndigheter vedtatt å igangsette, men det vil bare påvirke USA og la nabolandene i fred. Jo, nærmere igangsettelsen en kommer medfører dette litt uroligheter i form av opptøyer og en eksplosjonsartet økning i alvorlig kriminalitet. Et siste sprell før det er for sent ? Siden vi er litt inne i fremtiden er det slik at kontanter er i ferd med og avskaffes fullstendig. Hvermannsen leverer sine kontanter inn til bankene og pengene blir så lagret elektronisk. Og det er her vår hovedperson ser muligheten til gjøre sitt siste og største kupp før alt er forbi. 
Hans navn er Graham Bricke en noen og femti år gammel tidligere kriminell, men nå med jobb som sikkerhetsvakt i en bank. Problemet er at han har bare to uker før A.P.I.`en blir slått på og han mangler medhjelpere. Han kommer i kontakt med Shelley Dupree, nesten fullbefaren Femme Fatale, og Kevin Cash som har en personlighetsforstyrrelse som ender med pat. Disse to siste er også et par. Hun skal hjelpe til med computerdelen og han skal sørge for ekspertisen som trengs for å bryte opp bankhvelv. Og det en har er opptakten til en virkelig Hard Boiled/hardkokt historie. Nå er det ofte slik at denne typen ikke alltid er de mest originale. Denne derimot har en vri og er uhyre velskrevet og dermed meget, meget underholdende.
The Last Days of American Crime er skrevet og skapt av Rick Remender. Et navn jeg ikke har kommet over tidligere, men som har gitt ut egne serier, jobbet innen animasjon, undervist og som nå jobber som tegneserieforfatter hovedsakelig for Image og Marvel. Nå er det ikke helt sant at jeg ikke har hørt navnet før siden jeg for et par måneder siden kjøpte en samling av de fem første heftene i hans The End League utgitt på Dark Horse. Er det bare meg eller begynner det å bli uhyre mange dyktige brasilianske serietegnere. Vel, Greg Tocchini(Evandro Tocchini Gregorio) er ennå en. Det han gjør er litt mindre enn fullkomment og så mye mer enn det er det ikke å si. Serien var egentlig en trehefters miniserie utgitt på Radical Books i 2009-2010. I samlingen får en med som bonus de alternative coverne malt av Alex Maleev(Daredevil m.m.). Nok et eksempel på at krim er best i tegneserier ? 
Faren med å gjenta seg selv blir at ingen etter hvert hører etter. Det får så være og allikevel gjentar jeg at Grant Morrison tok det absurd virkelige og gjorde det til allemannseie. Jeg skulle gjerne brukt et religiøst bilde (bestemt kreativ tungetale ?), men det blir kanskje for mye av det gode. Morrison er bare et unikum og er i ferd med å overgå mitt store idol Alan Moore. Så når det gjelder denne kreative tsunamien som er Grant Morrison er det fort gjort å overse utgivelser. En av disse var : 
Seaguy kom som en trehefters miniserie våren 2004 og er noe av det mest fascinerende jeg har lest på lenge. I en verden hvor heltene har ytt sitt ytterste og ingenting gjenstår å bli gjort har vi vår helt Seaguy. Kledd i sportsdykkerkostyme og med en snakkende, aquafobisk, sigarrøykende og svevende tunfisk, Chubby the Choona, som bestevenn. Han spiller jevnlig tilfeldighetssjakk med Døden og vinner fordi denne er fargeblind. Han er avstandsforelsket i amasonen She-beard som aldri har møtt en mann som har imponert henne. Så starter et bombardement av meteorer fra månen med egyptiske hieroglyfer risset inn i dem, han må opptre som blekkspruthyrde og en får vite at den isen i Antarktis er dekket med mørk overskudds sjokolade fra Europa for å forhindre ytterligere smelting. Og dette er bare fragmenter av handlingen. 
Seaguy klarer seg gjennom den ene prøvelsen etter den andre, men hva skjer med helten i verden uten behov for helter ? Som leser sitter en koser seg glugg i hjel med Morrison`s ufattelige oppkomme av ideer. Det at Cameron Stewart klarer å formidle dette via bilder er en prestasjon. Det kom en andre miniserie i 2009 med tittelen Slaves of Mickey Eye og det er meningen at en tredje skal komme ut. Nå har jeg bare lest den første og den anbefales, anbefales, anbefales…….. 
Tilbake i 1989 var det en tegneseriebutikk i Stavanger(det har aldri vært flere) og den lå i kjøpesenteret Breitorget(der er det nå bare ledige butikklokaler)med navnet Avalon. Jeg rakk bare å besøke den en 3-4 ganger før den og forsvant. En av gangene var jeg heldig nok til å få tak i de 5 første heftene av Grimjack. Denne serien, utgitt på First Comics, var skrevet av John Ostrander og tegneren var en som senere ble en av mine definitive favoritter, Timothy Truman. 
Bare for å ha nevnt hva som er utgitt av Truman på norsk. Han og Joe R Lansdale`s to første Vertigo miniserier med Jonah Hex (Two Gun Mojo og Riders of the Worm and Such). Videre kom det første av to album i den biografiske serien Wilderness om 1700-talls nybyggeren Simon Girty. Disse seriene ble alle trykket i Caliber. Han skrev miniserien Dragon Chiang(rentegnet av Tim Bradstreet) og utgitt i X-9 Spesial. Conan miniserien En sang for de døde av Lansdale og Truman kom på norsk i 2007 og Truman har nå vært fast forfatter av Dark Horse Comics` Conan siden 2006 og disse historiene trykkes da også i den norske utgaven. 
Tidlig i 1985 debuterte Truman som både forfatter og tegner med albumet Time Beavers hos First. Senere samme år gikk han til Eclipse Comics og startet serien Scout hvor han også skrev og tegnet. Det kom 24 hefter i denne serien, så kom det 2 firehefters miniserier laget av andre og til slutt kom det 16 hefter i serien Scout : War Shaman. Det var meningen at det skulle komme flere serier, men det kan vel virke som en naturlig avslutning når hovedpersonen først er blitt drept. I de første 8 heftene var det også en tilleggsserie, Fashion in Action, av John K Snyder III(Grendel : God and the Devil). En av grunnene til at jeg nevner Scout er at biblioteket har en samling med de 7 første heftene og at denne ikke akkurat har vært veldig mye utlånt siden vi fikk den. 
En annen grunn er at jeg i forrige innlegg nevnte vampyrer og USA i 1920-årene. I Scout utspiller handlingen seg i et USA etter katastrofen. En vedvarende miljøkatastrofe og det at omverdenen har isolert USA har radikalt endret det amerikanske samfunnet. Scout/Emanuel Santana(oppkalt etter Carlos) er fullblods Apache indianer, kriger og med en dyp forståelse av dette folkets tradisjoner og nærhet med naturen. Det vil si at han snakker med dyr og i de første heftene jakter han på de fire dyremonstre som har ikledd seg menneskeskikkelser og har en viktig plass i Apachenes gudelære. Litt senere kommer han i konflikt med det militære som prøver å gjenopprette en viss balanse med hjelp av vanlige fascistiske virkemidler. Scout ender da også opp som et av symbolene på motstanden mot dette. Scout blir dermed også en politisk serie som ikke var vanlig m.h.t. denne typen serier på denne tiden. Skal jeg prøve å sammenligne denne serien med noe må det bli Hermanns Jeremiah, en dæsj Judge Dredd og krydret med mytologiske innslag. En serie som fortjener å bli oppdaget av de som var for unge når den kom til å få lest den da og gjenoppdages av de som skuslet bort sjansen til å gjøre det. 
Siden det nå er sommerferier er det slik at antallet lesere av bloggen svinner. Det burde være grunn nok til at jeg virkelig begynner å skrive innlegg. Jeg vil jo prøve, men lover ingenting. Noe helt annet er at i løpet av disse late sommermånedene kan jeg nevne serier de færreste har lest. Så var det vel slik at jeg allerede har begynt med det. Det som ble løsningen med dette innlegget og de neste er at jeg nevner noen av de seriene jeg har lest nylig.
Stephen King er vel den forfatteren som har fått flest av sine bøker filmatisert. Hans The Dark Tower serie har blitt tegneserie og de to første samlingene biblioteket har er det Robin Furth (King`s personlige assistent) og Peter David (ikke en av mine favoritter) som har adaptert og de er tegnet av Jae Lee (Hellshock, Fantastic Four : 1234) og franskmannen Richard Isanove. 
Derimot er den første tegneserien King selv har skrevet manus til American Vampire. Denne har han skrevet sammen med seriens hovedforfatter Scott Snyder. De skriver hver sin historie som så blir utgitt i et hefte. Tegneren her er brasilianske Rafael Albuqueroque. Den første boken samler de fem første heftene og dette er også de eneste King i utgangspunktet sa seg villig til å skrive. Som så mange menn har jeg denne fobien mot blod og ergo har jeg ikke sansen for vampyrer. American Vampire derimot har virkelig imponert meg. 
To av de viktigste karakterene er Skinner Sweet og Pearl Jones. Sweetvar en lovløs i det ville vesten og blir smittet da han flykter fra sin egen hengning. Det viser seg senere at han er blitt en ny type vampyr. Den amerikanske varianten som tåler sollys. Pearl Jones var en ung kvinne i 20-årenes Hollywood med drømmer om å bli skuespillerinne. Inntil hun gikk på en fest med helt feil gjester og det viste seg at hun var hovedretten. Etter å ha blitt tømt for næring kommer Sweet til unnsetning og hun blir også en av denne nye generasjonen vampyrer. Det Sweet og Jones har til felles etter dette er et brennende hat til disse vampyrene fra den gamle verden. Som på sin side har funnet seg meget vel til rette i USA i 1920-årene. For å hevne seg bruker de forskjellige metoder og Jones får hjelp av sin dødelige ektemann. American Vampire er en serie som er meget godt skrevet og fortsatt er det etter at King sluttet. Karakterene er originale, historien har en uvant vri og Rafael Albuquerque`s tegninger er prikken over i`en. I neste samling flyttes handlingen frem til 30-årene. Jeg ser frem til å få lest det. 
Det innlegget jeg skulle ha skrevet i dag viser det seg at jeg skrev for nesten halvannet år siden. Det var i grunnen litt irriterende siden jeg hadde forberedt meg en smule. Så tenkte jeg å skrive om en serie som ble utgitt på 80-tallet under tittelen Ardeur. En serie om tiden etter den 3. verdenskrig og hvor mesteparten av krigen har blitt utkjempet på de endeløse russiske steppene. Ardeur er for øvrig navnet på seriens hovedperson og som er en desertert fransk flyver på vei hjem. Så var det det at det er så lenge siden jeg har lest denne og at det finnes fint lite informasjon om serien og seriens skaper Alex Varenne på et språk jeg behersker. Ergo må jeg sette meg ned å lese dem på nytt. Det kom seks album av denne serien på dansk og det er ingen overdrivelse å si at de burde ha klassikerstatus. 
Videre kunne jeg ha skrevet om Jason og hans nye manusforfatter Fabien Vehlmann. Vehlmann har i løpet av de siste 15 årene rukket å bli en av de nye store manusforfatterne innen fransk-belgiske serier. Han har allerede blitt sammenlignet med Rene Goscinny. Noe som må være smigrende. Smigrende må det vel også være for Jason (John Arne Sæterøy) når han for første gang samarbeider med en manusforfatter og denne er en slik kapasitet. Hva jeg mener om dette samarbeidet vet jeg vel med all tydelighet, men så må jeg også finne tilbake til det som gjorde at jeg likte Jason en gang i tiden. Ellers så har dette albumet fått strålende kritikker og derfor bør en vel driste seg, og vel så det, til å få lest det. Tittelen er De 100 000 dødes øy. 
En serie jeg ikke har turt å skrive om ennå er Alexandro Jodorowsky og Moebius seks album om Inkalen. Ikke fordi de er så vanskelig å skrive om, men fordi en da også må nevne alt det som er kommet etter denne serien og det er forbaska mye. Juan Gimenez, Das Pastoras og Zoran Janjetov er noen av de som har tegnet serier basert på denne serien og jeg tror at antall album må nærme seg tredve. Så er det Moebius(Jean Giraud) som varierer mellom det guddommelige og pinlig banale og vist det i sin store og varierte produsjon. Jeg har allikevel ikke viet Moebius den plassen her i bloggen som han fortjener. Så dette var det jeg kunne ha skrevet om og slik ble det da altså ikke. 
New Orleans After the Deluge er en dokumentarisk beretning om hva som skjedde med flere av ofrene i etterkant av katastrofen med orkanen Katrina. Neufeld har intervjuet disse og det er blitt meget interessant tegneseriejournalistikk. Nemesis the Warlock debuterte i 2000 AD tilbake i juli 1980 og er en av de beste seriene noensinne utgitt i dette glimrende bladet. Denne boken samler de tidligste historiene tegnet av den utrolige Kevin O`Neill. Abuli og Bernets serie om leiemorderen Torpedo er bl.a. mørk, ubehagelig og morsom. Ergo bør en ha lest den. Volume 1 var utsolgt, men nr. 3 er bestilt. Van Hamme har gitt seg som forfatter av Thorgal mens polske Rosinski fortsatt er tegner. Denne samlingen inneholder de tre første albumene i kronologisk rekkefølge. I Paying for it forteller Brown om seg slv som horekunde. Det kan bli bra etter som hans The Playboy var både fornøyelig og noe å bli pinlig berørt av. 
Josh Neufeld : A.D. : New Orleans After the Deluge
Etter tre samlinger med Møkkajentene kommer Inga Sætres grafiske roman Fallteknikk og det er all mulig grunn til å glede seg. Hun er en av de serieskaperne som lager så sjarmerende serier at jeg glemmer det faktum at jeg misliker tegningene. Jasons siste vil jeg så vidt ha nevnt i innlegget over. Martin Ernstsen er helt ukjent for meg og serien har mange fellestrekk med en billedbok. Karstein Volles Fakta fra verden har jeg lest altfor lite av og dette er minst hans fjerde samling. Zits har jeg lest enda mindre av, men her er det min gamle mor som forteller meg at dette er en serie vel verdt å lese. Ellers er det vel slik at både Lise Myhre og Frode Øverli trenger pengene og gjenbruk er jo med på å spare miljøet ? 
Inga H Sætre : Fallteknikk
