tirsdag 20. september 2011

Litt om noen nyere serier

Siden det nå har blitt tid til å lese igjen har jeg benyttet det til å lese noen nye serier. Så jeg hadde tenkt å skrive kort om noen få av disse. Først ut er Lars Martinson og hans andre bok i fortellingen om den unge Dan Welles og hans videre opplevelser som engelsklærer i den japanske byen Tonoharu. Jeg har tidligere skrevet om bok 1 og fortsettelsen er minst like likandes som den første. Situasjonen har normalisert seg en smule for vår helt og hans omgangskrets inkluderer nå flere andre amerikanere. Han blir også romantisk involvert med en av kollegaene på skolen. Denne fortellingen om et litt annerledes hverdagsliv kunne fort ha blitt kjedelig, men Martinson klarer å fortelle det hele på en engasjerende human måte og hans stilsikre tegninger hjelper meget. En serie som lar seg lese hurtig og hvor en siden burde gå tilbake og sakte lese den om igjen. Insomnia Cafe er tegnet og skrevet av tyrkiske M.K. Perker. Meget kjent i hjemlandet og begynner nå å bli en etablert størrelse i USA. Han er mest kjent for å ha tegnet den grafiske romanen Cairo (så vidt nevnt tidligere) og serien Air og hvor begge er skrevet av G Willow Wilson. Insomnia Cafe begynner med slutten og hvor Perker så spoler tilbake til begynnelsen og så forklarer slutten til slutt. Hovedpersonen sliter med søvnløshet og begynner å vandre gatelangs hvor han til slutt går innom kafeen med samme navn som serien. Her møter han en interessant kvinne og innleder et vennskap med henne. Mannen har en broget fortid og den innhenter ham når en av kjenningene fra hans tidligere liv oppsøker ham med et definitivt krav. Ting er ikke helt som de synes. Jeg er litt i tvil om denne serien, men siden jeg bare vet om to tyrkiske serieskapere, Tayyar Ozkan(Caveman og La Pacifica) og Perker, får jeg si at en kaster ikke bort tiden med å lese Insomnia Cafe.Jeg har vel skrevet om alle de tidligere utgivelsene i Vertigo Crime og Noche Roja får ikke bli noe unntak. Skrevet av britiske Simon Oliver (som også skrev den glimrende serien Exterminators utgitt på Vertigo og som gikk inn altfor tidlig) og amerikaneren Jason Latour (har en til nå begrenset produksjon, men illustrerte Scalped nr. 43). Oliver må ha tatt utgangspunkt i de grusomme hendelsene nord i Mexico hvor hundrevis, om ikke tusenvis av kvinner ble myrdet for noen få år siden. I Oliver`s historie er det utelukkende unge kvinner som jobber på fabrikker i en by tett opptil grensen til USA. En by hvor grådighet, utnyttelse, vold og korrupsjon råder. Så blir ekspolitimann og nåværende privatdetektiv Jack Cohen oppsøkt av sosialarbeideren Paloma Flores på amerikansk side. Sammen prøver de å finne svaret på hvorfor disse kvinnene blir drept og lemlestet. Dette er ikke den minst klisjefylte hardkokte detektivhistorien jeg har lest, men klisjeer er vel ikke alltid feil ? Latour`s meget svartgråhvite tegninger kan bli litt i meste laget og allikevel lykkes han med å formidle historiens stemninger. Og Vertigo Crime`s utgivelser holder en skyhøy standard. Og det var noe av det jeg har lest etter George R R Martin.

3 kommentarer:

Jo sa...

Det finnes selvsagt mange fler, men jeg har i hvert fall serier av et par andre tyrikiske serieskapere.

Ismail Gülgec tegnet tegneserieversjonen av Yasar Kemals roman Magre Memed. Danske Bogfabrikken ga ut denne på både dansk og tyrkisk. "Tynde Memed" skulle bestå av fire album men stoppet opp etter to. Serien framstår som en tradisjonell europeisk serie, men er bare greit nok tegnet og virker alt for teksttung.

Viagraman er en temmelig plump humorserie av Ufuk Uyanik. Den er gitt ut på både engelsk og dansk selv om den er nesten uten ord.

Tayyar Ozkan har for øvrig også laget en del erotisk/pornografiske serier der han framstår som en av de bedre Manara-kopistene (og de er det mange av).

Lars Gundersen sa...

Kikket nettop gjennom de to albumene som biblioteket har på tyrkisk og må si at det var mer enn nok tekst, men likte allikevel tegningene. Gülgecs tegnestil minner meg helt klart om en annen tegner, kommer bare ikke på hvem.

Viagraman synes som noe jeg ikke har gått glipp av. Er det meningen å være mer vulgær enn Edika ?

Manara-kopister vet jeg ikke helt om jeg synes er en god eller dårlig ting. Det som må være Ozkans dilemma er at erotikk selger og det gjør ikke de andre seriene hans tydeligvis.

Jo sa...

Gülec minner vel om flere europeiske tegnere, f.eks. Antonio Parras (De Uforgængelige) og Franz (Lester Cockney).

Jeg ser ikke den store likheten mellom Edika og Viagrama bortsett fra at tegnestilene har noen fellestrekk. Jeg har egentlig stor sans for Edikas surrealistiske humor som, i motsetning til Viagraman, dreier seg om mye mer enn sex. Jeg kjøpte Viagraman (på dansk) fordi den var veldig billig. Det samme viste seg dessverre også å være en riktig beskrivelse av humoren i serien, og den anbefales ikke.

Jeg synes ikke det er noe galt i å lage erotiske serier, men da bør man ikke prøve å tegne som Manara siden sammenligningen blir uunngåelig og så godt som alle vil falle gjennom. Jeg har bare en av disse sex-seriene til Ozkan, og der ser det ut som om han har justert tegnestilen sin noe for å ligne mer på Manara. Han burde kanskje ha gjort det motsatte.