Romjuls hygge

Marvel Comics revolusjonerte superheltserier på 60-tallet. Forlaget fortsatte å være nyskapende på 70-tallet og langt utpå 80-tallet, men så var det noe som glapp. Hardere konkurranse fra andre forlag, skifte av eiere og mindre interesse for kvalitet. Inntjening ble det eneste en satte fokus på. Noen vil si at det endret seg til det bedre når Joe Quesada ble sjefsredaktør i 2000. Jeg leste min første Marvel serie tilbake i 1974 og fra 1978 kjøpte jeg stort sett alt av Marvel serier som kom på norsk. Helt frem til 1993 når den siste av disse, Edderkoppen, gikk inn. Det kom en ny serie med Edderkoppen i 1999, men denne gangen med originalnavnet Spider-Man. Det som skulle være poenget mitt her var at Marvel som hadde vært det ledende tegneserieforlaget, på 90-tallet stort sett ga ut uinteressant farget papir. Jeg kjøpte fremdeles Spider-Man, men mest fordi Edderkoppen tidligere hadde vært et av favorittbladene mine. Også gadd jeg ikke det lenger heller. Jeg sluttet vel nesten å kjøpe noe som helst utgitt på Marvel. Og siden har det vært fint lite å bite seg merke i fra den kanten, selv etter at Quesada overtok. Så feil kan en ta !! Robert Kirkman var for 10 år siden akkurat i oppstarten av karrieren som tegneserieforfatter med sin Battle Pope. Siden har det gått bare en vei, oppover. Med sin The Walking Dead(nå også tv-serie), Invincible, The Astounding Wolf-Man og den beste Marvel mainstream serien jeg har lest på langt over 15 år, Marvel Zombies. Denne serien er en spin-off fra Ultimate Fantastic Four(Hele Marvels Ultimate konsept er å ta veletablerte superhelter og fortelle historien deres på nytt, men med en vri. Noe de har gjort med en viss suksess med bl.a Ultimate Spider-Man,som visstnok vil bli tatt av dage i nærmeste fremtid). Vel forhistorien er at i the Ultimate Fantastic Four`s virkelighet blir nesten alle planetens superhelter smittet av et virus som gjør dem til zombier. Etter mye om og men får Reed Richards og Magneto lokket dem over i en alternativ virkelighet hvor menneskeheten tilsynelatende har omkommet og sørget for at disse zombiene ikke kan vende tilbake. Magneto overlever ikke møtet med zombiene, men rekker å bruke Captain America`s skjold til å kakke øverste halvdelen av kapteinens skalle av, som en ville gjort med et egg. Så begynner disse en desperat søken etter mer menneskekjøtt å spise. Etter åha prøvd og spise hverandre finner de ut at det tjener ingen hensikt. Kirkman gjenforteller flere møter fra Marvel historien. Den viktigste er når Silver Surfer kommer som Galactus` herold til jorden og litt senere Galactus selv. Utfallet av disse møtene blir litt annerledes enn det som skjedde første gang. Denne serien er virkelig morsom også på en ond måte. Som når Peter Parker sitter og sutrer over at han spiste både Mary Jane og tante May eller når Bruce Banner får fordøyelsesbesvær av noe Hulk spiste. Sean Phillips tegninger er som vanlig fantastiske og han tegner Marvel Zombier som om han aldri hadde gjort noe annet. Arthur Suydam, som har vært en av mine helter siden jeg først leste noe av ham i Epic 1983-84, har tatt klassiske Marvel covere og zombifisert dem på en mesterlig måte. Denne serien er det første originale Marvel har tort å gjøre med sine superhelter siden glansdagene. Det å se Black Panther som en godt gjemt nistepakke eller en halv Iron Man gi ordre er en sann svir. Marvel Zombies har til nå blitt 5 miniserier, en crossover med Army of Darkness, en one shot og en prequel. Igjen har har Kirkman lykkes med zombier og det er bare å glede seg til en får lest disse.

Hvorfor hemmeligheter er hemmelige

Julie

Vakrere
Kledd med
Uberørt
Går hun
Forbi
Den av de
Hvis blikk
Så

Jeg har nevnt det før at jeg ikke er noen skrekkfilmentusiast, men heller en som lar seg skremme av bare ideen om å se en skrekkfilm. Det jeg har fått med meg er at det er en rekke konvensjoner innenfor denne filmsjangeren. For eksempel at det å gå inn i et mørklagt hus aldri er en god ide. En av de som har tatt for seg en del av disse klisjeene med en smule ironisk distanse skal visstnok være Wes Craven og hans tre filmer i Scream-serien. Det underlige er at jeg klarer ikke å se filmene, men skrekktegneserier har jeg ingen problemer med å lese. Etter å ha vært på Outland igjen, det er en grunn til at jeg bare går dit en gang i måneden, kom jeg hjem med bl.a. Mike Richardson/Jason Shawn Alexander`s The Secret(Dark Horse, 2007). Det er etter hvert mange bøker som har endt opp med å hete noe med The Secret i tittelen. De har da også en rekke forskjellige hemmeligheter å videreformidle. En som bare het det var Rhonda Byrne`s, som hevdet å kunne selge deg den definitive veien til ubegrenset materiell velstand og fullkommen lykke i bokform. Noe som må sies å være litt av et røverkjøp til 65 kroner pluss frakt fra amazon.co.uk. I tegneserien The Secret er det siste års High School eleven Tommy Morris, som fra den sosiale periferien han til nå har befunnet seg, blir invitert på fest hos den sosiale eliten. Den som har gått god for ham er Pam og hun er mer enn bare litt begeistret for Tommy. Festen består av å ringe tilfeldige telefonnummer og fortelle de som svarer at de kjenner vedkommendes hemmelighet. Det virker ganske uskyldig inntil de ringer en hvis hemmelighet er for stor til at denne personen tør å ta risken på at noen skulle kjenne til den. Siden alle samtalene er ringt på Pam`s telefon er det da også hun som litt senere forsvinner sporløst. Og igjen sitter Tommy med et uløst mysterium han desperat ønsker å oppklare.Dette er kanskje ikke den mest originale historien jeg har lest, men det er den beste skrevet av grunnleggeren av Dark Horse Comics, Mike Richardson, som jeg har kommet over. Opprinnelig en fire hefters miniserie gis denne samlingen ut i 2/3 dels format av heftene. Hvorfor dette er gjort vet jeg ikke helt, kanskje det har noe med prisen å gjøre. Det som gjør dette til en serie verdt å nevne her er illustrasjonene til Jason Shawn Alexander( http://www.studiosection8.com/welcome.html ). Han klarer å formidle den krypende og tiltagende uhyggen i det som må sies å være en normal småbysetting i utgangspunktet. Måten han gjør det på kan minne om Dave McKean og Kent Williams og det må regnes som et kompliment. Jeg har faktisk nevnt en serie med ham tidligere. Han er en av tegnerne av Brian K Vaughan`s serie The Escapists. Han har også illustrert Mike Mignola`s Abe Sapien i The Drowning (5 hefter) og har gitt ut sin egen serie Empty Zone på Sirius Entertainment. Og er i ferd med å bli en av de tegnerne jeg skal følge nøyere fremover. Og til slutt bare å oppfordre til å gå inn på hjemmesiden hans og se flere av bildene hans.

Ingen viktig melding

Flaskeposten
En bønn om
Mer drikke ?

Siden antall lesere er i ferd med og destilleres ned til det som tilsvarer en rimelig høy alkoholprosent(hva engelsktalende vil kalle alcoholic proof)synes det som om jeg kan gjøre som jeg vil. Derfor velger jeg innfallsprinsippet når det kommer til hva de neste innleggene skal handle om. Fra nå av og til jeg ender opp som min eneste leser rundt den tjuende denne måneden. Hvis det blir tilfelle så kan jeg i hvertfall skrive om hva jeg måtte ønske. Ikke at det er noe jeg håper. Jeg liker ikke skrekkfilmer ene og alene fordi jeg er en pyse og med det altfor lett skremt. Jeg har sett to hele filmer med altfor mange zombier. Den ene var komedien Shaun of the Dead(ikke altfor morsom)og George Romero`s andre film i serien The Living Dead. Dette var på den tiden hvor alle bensinstasjoner hadde videoutleie og aldergrenser var noe en bekymret seg om mye senere. Dawn of the Dead kom i 1978 og jeg så den en to-tre år senere. En vond opplevelse. Det er en ting med zombier. Hvis de er så gira på spise hele tiden hvorfor spiser de ikke hverandre ? Eller er det slik at det ville blitt ansett som lite ønskelig kannibalisme ? Robert Kirkman har siden han debuterte med serien Battle Pope ved årtusenskiftet seilet opp som en av de nye store amerikanske serieforfatterne. Grunnen til å nevne han nå er serien The Walking Dead. Her flommer sidene over av disse levende døde i alle tenkelige former og fasonger. Og i steden for å dvele ved heslighetene forteller Kirkman en historie om hverdagslivet til en gruppe overlevende. Sentralt i denne gruppen er den tidligere politimannen Rick Grimes. Skutt i tjenesten og havner i koma. Våkner opp igjen alene på et tomt sykehus og det første han møter er ............ Det er noe enkelt og liketil over denne fortellingen som jeg virkelig har fått sansen for. Nå har jeg ikke kommet lenger enn til bok 2 og det er til nå kommet 12 bøker med seks hefter i hver. Biblioteket har de 60 første heftene(i forskjelige typer samlinger)i en serie Kirkman selv har sagt ikke vil ende med det aller første. Kirkman har flere andre spennende serier og disse, inklusive The Walking Dead bare jeg får lest mer, skal jeg komme tilbake til. Inntil videre er det bare å anbefale The Walking Dead som et glimrende alternativ til den vanlige sommerlektyren.

http://www.kirkmania.com/

Påskeferielesning helt uten innlagte skiturer (2)

Skrekktegneserier har alltid vært populære. Fra de fikk sitt definitive gjennombrudd med EC Comics sine utgivelser på 50-tallet og frem til i dag. Det finnes en rekke grunner til det, som jeg ikke skal gå nærmere innpå nå, og selv med The Comics Code ble de ikke borte, bare blekere. En forfatter som har fått en stor del av sitt forfatterskap adaptert til tegneserier er britiske Clive Barker. Med serier som Hellraiser, Pinhead og en lang rekke grafiske romaner utgitt på Eclipse Comics(bl.a. Tapping the Vein, Son of Celluloid og The Yattering and Jack). Nå var det ikke Barker jeg hadde tenkt å skrive om, men snarere en et år yngre amerikansk forfatter.Thomas Ligotti (f. 1953) er for meg en nesten helt ukjent forfatter. Og i følge Washington Post er ikke jeg den eneste som kan ha oversett ham. Avisen sier følgende : The best kept secret in contemporary horror fiction. Han har fra starten på karrieren levd en veldig tilbaketrukket tilværelse. Så tilbaketrukket at det gikk rykter at navnet bare var et pseudonym for en mer kjent forfatter. Han er en horror forfatter som unngår å bli grafisk m.h.t voldsbruk. Det meste av dette skjer utenfor rammen av historiene hans og så barsk som jeg er det bare glimrende. Han er også en veldig litterær horror forfatter. Ikke slik at andre ikke er det, men hos Ligotti er det teksten som bygger opp det skrekkelige og ikke hendelsene. Av inspirasjonskilder nevner han selv H.P. Lovecraft, Edgar Allen Poe, Vladimir Nabokov, Thomas Bernhard og William S Burroughs. Ligotti skriver først og fremst noveller, men hans første kortroman, My Work Is Not Yet Done, har vi nettopp fått inn på biblioteket.Ligotti`s novellesamling, The Nightmare Factory, ble utgitt i 1996. Så i 2007 kom den første samlingen av tegneserieversjoner av novellene. Originalt nok kalt The Nightmare Factory vol. 1 og året etter kom vol. 2. Det er denne jeg har lest og skal nevne litt om. Det er fire historier og tre av dem er tegnet av, for meg, helt ukjente tegnere. Så var det grunnen til at kjøpte denne samlingen og det er at den fjerde står Bill Sienkiewicz for. De tre andre er Vasilis Lolos(opprinnelig fra Hellas), Toby Cypress og sistemann er Nick Stakal. De gjør alle en, mer enn bare, overbevisende jobb. Første historien er Gas Stations Carnivals og er en samtale mellom to(?) bekjente og hvor fenomenet med den amerikanske blandingen av tivoli og freak show og avsidesliggende bensinstasjoners miniatyrutgaver av disse blir grundig diskutert. The Clown Puppets hovedperson er av den oppfatning at tilværelsen er nonsens. Det eneste håndfaste i hans tilværelse er de regelmessige manifesteringene til en life size dukketeaterdukke med et perverst oppsyn. I den tro at han er den eneste som opplever dette, så får han i løpet av historien svar på at så er det ikke. The Chymist og her er hovedperson en gal vitenskapsmann som virkelig lever seg inn i rollen og som heller ikke har planer å bli avslørt. Den siste historien er den som har latt seg mest inspirere av Lovecraft. The Sect of the Idiot forteller om en manns ankomst til en meget gammel by og en påfølgende transformasjon med uheldige konsekvenser. En merkelig bok og jeg har ennå ikke skjønt alt, men, som nevnt før, er det som en ekstra bonus å regne.

Americana

Å si at jeg følger med på den teknologiske utviklingen er vel ikke helt riktig. Jeg lærte å sende e-post for litt over tre år siden og lenger enn det strekker vel ikke min dataviten seg. Derfor har jeg ikke vært en flittig leser av tegneserier på nettet. Det eneste unntaket har vært Scott McCloud`s Zot! (http://www.scottmccloud.com/1-webcomics/zot/index.html) og historien Hearts and Minds. Og siden jeg er så overbegeistret for striper har det heller ikke meldt seg et akutt behov for å lete etter flere.Siden jeg ennå ikke er blitt universets midtpunkt så er det slik at ting skjer uten at jeg har gitt min velsignelse og en av dem var at DC Comics startet en konkurranse for blivende tegneserieskapere. Dette skjedde i 2007. Denne ble kalt Zuda Comics og bestod i at tegneserieskapere sendte ideer til forlaget og hvis de ble akseptert ble de lagt ut på nettet, for så å motta stemmer fra leserne og til slutt ville en av seriene gå av med serien. En av de første seriene som deltok var Jeremy Love`s serie Bayou. Dette er en serie som utspiller seg langt sør for Mason-Dixie linjen. Denne linjen som deler USA mye mer enn bare i nord og sør. Året er 1933 i byen Charon, Mississippi, og raseskillet i sørstatene har ikke endret seg mye siden borgerkrigens slutt. Den store forskjellen er at slavene er endt opp med å bli en blanding av husmenn og livegne. Den mytiske delen av sumpen står sentralt i denne fortellingen og hvis en skal sammenligne den med noe så blir det den mørke utgaven av Peter Pans Neverland og Alice besøk bortenfor speilet. Hovedpersonen er den lille fargede piken Lee Wagstaff. Hun får i oppgave med å redde faren fra å bli lynsjet for bestevenninens forsvinning og bestevenninen selv fra og ikke bli fordøyd av det monsteret som slukte henne hel. Dette er første bok i denne serien og jeg må si jeg er virkelig imponert. Fantastiske tegninger og en historie både original og befolket med troverdige karakterer i begge virkeligheter. Og jeg må innrømme at jeg ser frem til bok 2 også kan jeg jo gå inn på http://zudacomics.com/ og se om det ikke andre like bra serier der.

Julepresangen en skulle ønsket seg ?

Det kan ha vært Dark Entries skrevet av Ian Rankin, kjent for sine bøker om inspektør Rebus, og tegnet av Werther Dell`Edera, som igjen er mest kjent for å ha vært en av tegnerne av Brian Azzarello`s westernserie Loveless. Boken er den første i Vertigos splitter nye Crime serie hvor en har fått en rekke, både nye og etablerte, krimforfattere til å skrive originalhistorier, invitert en variert gruppe av tegnere og hvor seriene kommer ut i innbundet bokformat. Seriene er laget i svarthvitt og i Drak Entries er John Constantine hovedpersonen. Her blir han invitert med som deltager på Big Brother lignende reality show, men hvor deltagerne skal utsettes for frykt, snarere enn å tilfredstille kikkeren i den alminnelige tv-seeren. Selfølgelig er det noe som ikke stemmer med hele opplegget og Constanine sliter en stund med å finne ut av hva det kan være. Rankin har skrevet en skrekkelig bra historie og harselerer med hele konseptet om at dette skal være tv-underholdning. Werter Dell`Ederas tegninger kler historien utmerket. Siden jeg var forutseende nok til å kjøpe denne til meg selv til jul blir jeg ikke skuffet over hva annet nissen har med til meg.

Lovecraft`s virkelighet

En av de største horrorforfatterne gjennom tiden er H.P. Lovecraft . Senere forfattere har lånt, latt seg inspirere av og regelrett stjålet fra hans forfatterskap. Det viktigste han skapte var Chtulhu mythoset. Historiene om de gamle gudene som hadde sitt opphav før menneskene og ikke kunne sies å være velvillig innstilt overfor oss. Dette er en biografisk tegneserie om Lovecrafts liv med den vrien at hva om det han skrev virkelig skjedde ham ? Noe som muligens kan mane til ettertanke ? Tegneren av denne serien ; Enrique Brecccia, er sønn av en de største Argentinske og Søramerikanske tegneserietegnerne gjennom tidene, Alberto Breccia. En tegneserie en bør få med seg !

The Original Bad Girl

Filmen Twilight hadde premiere fredag 09.01. og igjen er det tid for vampyrer. Denne gangen av den kyske typen synes det som. Det er jo en pussig vri på det hele. Tegneseriehistorien er full av serier om Vlad og hans like. Et eksempel er Marvel Comics` Tomb of Dracula som ble utgitt i perioden 1972-79. Biblioteket har en samling med denne serien. Buffy the Vampire Slayer er og blitt utgitt som tegneserie. Biblioteket har noen få av disse. Det var eksemplene, nå til det jeg egentlig skulle skrive om. I 1969 utga forlaget Warren Publishing første nummeret av Vampirella . Warren`s blader var i svart/hvitt og var derfor unntatt forlagenes selvpålagte sensurinstans, The Comics Code ( denne sa bl.a. at blod ikke fikk være rødt), som da selvfølgelig bare gjaldt tegneserier i farger. Warren ga også ut skrekkbladene Eerie og Creepy. Uten denne klamme sensuren var Warren sine blader de mest oppegående siden Billl Gaines sine E.C. Comics fra 50-tallet (en del av disse ble utgitt på norsk som Iskalde Grøss). Og forlaget kunne ta større sjanser med hensyn til innhold bl.a. at en kunne vise brystvorter. Men tilbake til Vampirella. Hun kommer opprinnelig fra planeten Drakulon og hvor befolkningen livnærer seg på blod. Hun har heller ikke vært plaget med de store utgiftene m.h.t. klær og har vel vært ”kledd” likt siden 1969. Siden hun ikke er vampyr i ordets rette forstand er en av hennes hovedfiender Drakula og andre vampyrer. En annen av hennes erkefiender er The Blood-Red Queen of Hearts ,a.k.a. Babylons hore, og toppløs seriemorder. En annen av fiendene er Mistress Nyx, avkommet til Drakula og Lucrezia Borgia. Ergo aldri en kjedelig dag for Vampirella.

En trend blant amerikanske forlag på 90-tallet var å komme opp med forholdsvis barmfagre, lettkledde og ekstremt langbente kvinnelige anti-helter, uvisst hvem som var ment å lese om disse ? Dette ble kalt Bad Girl Comics (Lady Death, Elektra og Fathom). Her er det vel slik at Vampirella var den originale. Bladet Vampirella gikk inn med nr. 112 i 1983. Dette fordi forlaget gikk konkurs. Harris Comics overtok rettighetene og utgir fremdeles Vampirella. Selv om tegneserien Vampirella ikke alltid har vært like interessant er det ikke tvil om at en mengde dyktige tegnere og forfattere har vært med å lage den. Vampirella nr. 1 ble tegnet av Frank Frazetta, en levende amerikansk tegnerlegende. Den eneste samlingen biblioteket har igjen er den hvor Mark Millar og Grant Morrison har skrevet sammen. Før denne hadde de samarbeidet om Skrull Kill Krew (marvel), Aztek the Ultimate Man (DC) og Vertigos Swamp Thing nr. 140-143. Den ble tegnet av Amanda Conner og tusjet av Jimmy Palmiotti. Plotet går ut på at vampyrer har infiltrert Vatikanstaten og dermed er på vei mot verdensherredømme og gjøre menneskeheten til kveg. En ordentlig skrøne av en historie, men ypperlig fortalt av herrene Millar og Morrison. Og en ting til med Vampirella, er at det er umulig og ikke se sammenhengen mellom blod og sex.

Johannes åpenbaring med kanin

Garth Ennis har laget så mange bra tegneserier at det burde være unødvendig å ramse opp eksempler, men allikevel Preacher, Hellblazer, War Stories 1-2 og Heartland. Avatar Press ble startet i 1996 og fant en nisje hvor de spesialiserte seg på serier med lettkledde damer og et nokså S&M innhold. Da de skulle utvide lot de etablerte tegneserieforfattere få frie tøyler og endte opp med mildt sagt middelmådige tegneserier og med Warren Ellis`verste serier, Strange Killings. Så her kommer et av unntakene. Ennis har lenge vært rimelig forutsigbar i sin iver etter å formidle gladvold. Da er Chronicles of Wormwood en tilbakevendning til en tid hvor han ennå hadde lyst til å reflektere over annet enn artige og pussige måter å drepe og lemleste. Det skjer selvfølgelig også her, men igjen er det endelig morsomt. Historien er som følger : Antikrist er ankommet og bor i en leilighet i New York, sammen med en snakkende kanin. Kristus er farget , med rastakrøller, og har blitt hjerneskadd etter møte med politiet i L.A. Anti og krist er dessuten gode venner. Når så djevelen vil ha fortgang i apokalypsen begynner tingene virkelig å skje og gud har ikke lenger hele oversikten. Moro for hele familien ! Det hele er tegnet av en, for meg, nokså ukjent tegner, Jacen Burrows. Han har hovedsakelig jobbet for Avatar Press og har også illustrert Ennis` 303 på Avatar. Hvem har har sagt at endetiden ikke kan være morsom ?

Horror i svart-hvitt

Guy Davis har i karrieren jobbet for mange amerikanske forlag. Mest kjent er han vel for arbeidet med Matt Wagner og Steven Seagle`s Sandman Mystery Theatre utgitt på Vertigo. Han illustrerer også Mike Mignola`s B.P.R.D.-serie på Dark Horse. Han har selv skrevet og tegnet serien Baker Street utgitt av Caliber comics og siden 2000 har han og jobbet med The Marquis. Dette har til nå ført til utgivelsen av 2 bøker. The Marquis : Danse Macabre og The Marquis : Intermezzo. Begge disse har biblioteket.

Handlingen i The Marquis er lagt til landet Venisalle. Dette har klare likhetstrekk med 1700-tallets Frankrike. Når en ser bort fra monstrene, anakronistiske maskinpistoler og det faktum at magi er et faktum. Grufulle mord, maktkamp og en overivrig kirke med medfølgende inkvisitorer er elementer i handlingen. Og midt i dette er den mystiske The Marquis. Serien er tegnet i svart-hvitt og dette bare forsterker uhyggen i historiene. Før jeg leste denne serien var ikke alt for begeistret for Guy Davis, men etter å ha lest disse to bøkene har jeg, for en gangs skyld (?), skiftet mening. Kan bare anbefales !