Reiser uten ankomst og avreise

Så var det igjen på sin plass å skrive om tegneserier jeg liker uforbeholdent, nesten. Bare for å vise at jeg har gjort mer enn å skrive denne bloggen, må jeg få lov å nevne at jeg i 2008 var så heldig å treffe og intervjue den kanadiske tegneserieskaperen Guy Delisle. Dette var et av arrangementene under den årlige litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Å møte personen Delisle var faktisk kjekkere enn å lese seriene hans. Og det sier ikke lite. Delisle er fra Quebec og er født i 1966 (som synes å ha vært et godt år ?). Som en del av den fransktalende minoriteten i Canada, og med en utdannelse innen kunstfag, tok han i tjueårene motsatt vei over dammen og endte opp med å jobbe med animasjon i Frankrike. Hans store gjennombrudd som tegneserieskaper ble tegneseriereisehåndboken Shenzhen (utgitt i Frankrike i 2000). Shenzhen er en av de kinesiske økonomiske frisonene rett nord for Hong Kong. I boken forteller han nøkternt om dagliglivet, omgivelsene, menneskene han møter og områdets historie. Og hvordan han, som en fra vesten, klarer å tilpasse seg dette. Det hele er tegnet i en skisseaktig og meget effektiv tegnestil. Bok nr. 2 i denne serien av reisedagbøker kommer på fransk i 2003 og har tittelen Pyongyang (kom på norsk i Aschehougs serie med litt annerledes reisehåndbøker, Spor, i 2008) . Her har han, som i første bok, fått i oppdrag å ha overoppsyn med produksjonen av en tegnefilmserie basert på en eller annen fransk/belgisk albumserie. Det som gjør denne boken enda bedre enn den første er at Delisle, istedenfor å vise sin moralske indignasjon m.h.t. diktaturet og vanstyret i Nord-Korea, velger å fortelle sin historie nogenlunde nøytralt og objektivt. Ved å gjøre det på denne måten klarer han ennå bedre å vise den kollektive galskapen ledelsen i landet har blitt enige om å gjennomføre. Hans forsøk på å komme i kontakt med enkelt individer strander p.g.a. disses redsel for å miste privilegier, det hemmelige politiet og trusselen om langvarige opphold i de statlige feriekoloniene. Og som i alle kommunistiske paradis får han vist at noen dyr er mer like enn andre. I dette tilfellet hvor partiledelsen bor i gated communities med tungt bevæpnede vakter. For så å bli kjørt rundt i de nesten bilfrie gatene i byen med luksusbiler med sotfargede vinduer. Han forteller også historier om de få andre vestlige besøkende i byen og de privilegiene som tilfaller dem og om de nokså omfattende ulempene det medfører å besøke denne turistfellen. I den tredje, og foreløpig siste, boken reiser han, hans kone(som er lege i Leger uten grenser) og deres ett år gamle sønn til enda et av disse virkelig attraktive turistmålene. Burma Chronicles(2007) forteller om oppholdet i militærjunta styrte Myanmar. Her starter han med å fortelle historien på samme måte som i de to foregående bøkene, men denne gangen kommer hans sympatier i veien for ham. Som leser druknes en i fakta om hvordan landets ledelse vanskjøtter landet og etter beste evne prøver å grabbe til seg mest mulig av landets ressurser, på bekostning av en av verdens fattigste befolkninger. Det at Delisle lar det subjektive ta overhånd er vel ikke noe negativt, snarere forståelig, men det blir til tider i overkant belærende og dermed mindre interessant for leseren. Allikevel er disse tre bøkene nyskapende og, ikke minst, informativ og underholdende lesning. Og selv om jeg har noen innvendinger m.h.t. Burma Chronicles bør ikke det være grunn nok til ikke å lese denne. Delisle har også laget andre serier, men de blir i denne sammenhengen mer perifere. Oppsummert : Disse tre bøkene står i forhold til personen Delisle`s og en som tegneserieentusiast bør være overlykkelig for det faktum !

Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (5)

Dette blir det siste innlegget i den ganske mørtelgrumsete serien jeg har kalt Tegnere jeg liker å mislike. Siste mann ut fikk sitt store gjennombrudd som den andre tegneren av avisstripen Modesty Blaise. Dette skyldtes at den opprinnelige tegneren, Jim Holdaway (1927-70), gikk hen og døde helt plutselig. Dette før han var ferdig med avsnittet The War-Lords of Phoenix. Holdaway hadde sammen med skaperen av Modesty Blaise, Peter O`Donnel, laget 17 historier med denne usannsynlige superheltinnen (pluss to veldig korte avsnitt med titlene In the Beginning og The Killing Ground). De hadde startet serien 13.05. 1963. ( Jim Holdaway)

Enrique Badia Romero (f. 1930) fikk i oppdrag å fullføre historien og tegnet Modesty frem til 1978, hvor han tok seg tid til å gjøre noe annet. Før Modesty hadde han jobbet store deler i hjemlandet og hvor han debuterte som femtenåring og allerede hadde skapt flere egne serier og startet eget forlag på 50-tallet. Senere jobbet han bl.a. for det britiske forlaget Fleetway. Som sagt, fikk han sitt store gjennombrudd med Modesty Blaise og når han takket for seg i 1978 hadde han allerede rukket å tegne noen få album i Andre Cherets serie om den rimelig barbarisk ariske steinaldermannen Rahan (en gammel favoritt fra flere album på norsk på 70-tallet, hvor Cheret selv tegnet serien).

I 1978 skaper han den post-apokalyptiske serien om den pelsbikini kledde Axa sammen med, for meg det nokså ubeskrevne bladet, Donne Avenell. Denne var først en stripe som debuterte i avisen The Sun og siden laget han lengre historier beregnet for det amerikanske markedet. Modesty og Axa har mange likhetstrekk, foruten at de ligner hverandre utseendemessig, og begge må kunne betegnes som uhyre sterke kvinner. Modesty, som den kvinnelige utgaven av James Bond hun er, overlever ved hjelp av en fenomenal kjennskap til våpenbruk og selvforsvar og sin trofaste medhjelper Gavin. Axa derimot vandrer rundt i denne ruinen av en fremtidsverden kun med et sverd og en kniv til forsvar. Begge overlever mirakuløst de utroligste farer, men har en egen evne til å ende opp toppløse til slutt. Ikke at det er noe galt i det. I 1986 fortsatte han å tegne Modesty og fortsatte med det frem til 2001 når Peter O`Donnel pensjonerte seg selv og serien.

Når det gjelder hvorfor jeg ikke liker Romero må svaret være at alt han gjør ser så inn i hampen likt og generisk ut. Det synes som inspirasjon og kreativitet er fremmedord han aldri en gang har giddet å slå opp definisjonen av. At han er teknisk dyktig hjelper ikke det grann når en leser hans serier og sliter med å finne en mer enn en grunn til å lese historiene ferdig. Alle hans historier med Modesty Blaise er blitt gitt ut, minst to til tre ganger, i bladet Agent X-9. Som igjen har et helt klart behov for snarlig eutanasi med sin hyppighet av nyopptrykk av utdaterte serier. De fleste av hans historier med Axa kom i X-9 Spesial på 90-tallet. Og her avslutter jeg innleggene om favorittene med negative fortegn.

Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (4)

Graham Ingels ble født i 1915 og gikk bort i 1991. Han debuterte tidlig som illustratør og var en av de første tegnerne Bill Gaines ansatte når han overtok forlaget E.C. Comics i 1947. Etter å ha tegnet noen få western og romantikkserier ble det klart at Ingels og hans tegnestil var best egnet for skrekkserier. Så talentfull var han at han snart fikk tilnavnet Ghastly og fra og med 1952 signerte han seriene bare med det. I årene fra 1950 og frem til 1955, hvor E.C. Comics legger ned alle skrekktitlene sine som følge av den politisk korrekte dusten Fredric Wertham og hans bok Seduction of the Innocent, kongresshøringen om tegneserier og tegneserieindustrien og the Comics Code, har Ingels sin storhetstid. Han er fast tegner i Tales of the Crypt og hovedtegneren for The Haunt of Fear. I Haunt of Fear introduserer han den gamle heksen og hennes Witch`s Cauldron. Hennes oppgave er å introdusere hvert enkelt heftes hovedhistorie og som igjen er tegnet av Ingels. Etter 1955 virker det som om Ingels er blitt type casted som horrortegner og han får større og større problemer med å få arbeide som tegner. Til slutt gir han opp og begynner rundt 1960 som tegnelærer. Han fortrenger alt som har med tegneserier å gjøre og vedkjenner seg ikke dette igjen før noen få år før hans død. Fra 1987 til 1994 kom det til sammen 53 hefter av bladet Iskalde Grøss ut på norsk. Her ble serier fra E.C. gitt ut, men i svarthvitt som ikke gjorde seriene bedre enn originalene. Det kom også to album med farger og etter Iskalde Grøss gikk inn ble en del av historiene gjenutgitt i syv pocketbøker. I heftet Iskalde Grøss kan en godt si at Ingels i høyeste grad er tilstede. Og en kan også si at med hans spesielle tegnestil blir hans serier de som lider mest av de manglende fargene. Og her er jeg også ved det jeg har å utsette på Ingels. Det sier seg selv at skrekkserier skal være skumle og skrekkelige, men skal det være sånn at tegningene er skrekkeligere enn historien. Med min kapasitet for lettere selvplaging har jeg fått lest en god del av hans historier. Det har ikke vært lett å finne noen formildende omstendigheter som kunne hjelpe meg med å sette mer pris på hans serier. Det beste jeg kan komme på er at han har inspirert mange senere tegnere og da i særdeleshet en av favorittene, nemlig Berni Wrightson (Freak Show og Swamp Thing m.m.). Siste tegner er spanjolen Enrique Badia Romero.

Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (3)

Året var 1977 og et lite tegneseriemirakel ble skapt. I det britiske bladet 2000 AD nr. 2 debuterte en av tegneseriehistoriens mest interessante og seiglivede seriefigurer noensinne. Skapt av forfatterne John Wagner og Pat Mills og tegneren Carlos Ezquerra og gitt navnet Judge Dredd.(nevnt tidligere i bloggen i innlegget Favoritt Fascisten) Serien ble en umiddelbar suksess og det ble et stadig økende behov for nye tegnere for å kunne produsere nok historier for et stadig økende publikum. Fra og med nr. 104 av det ukentlige 2000 AD var en av disse tegnerne Ron Smith. Ron Smith er født i 1924 og debuterte allerede i 1949 med serien Deed-a-day Danny og som igjen var skapt av A J Kelly (muligens ikke den mest uforglemmelige serien i tegneseriehistorien?) og var i 1979 for veteran å regne. Han hadde før dette jobbet for de fleste britiske tegneserieforlagene. Det mest kjente av disse, for norske lesere, er D C Thomson, hvis krigsserier og spenningsserier (humorbladene Beano og The Dandy er vel de mest kjente i Storbritannia) nesten oversvømmet tegneseriemarkedet her hjemme på 60, 70 og tidlig 80-tall. For å overleve som serietegner for disse forlagene og på det småtteriet de betalte i lønn, var en nødt til å være uhyre produktiv og tegne raskt. Noe Smith kunne og han ble snart den mest brukte tegneren av Judge Dredd serien. Senere fikk han også ansvaret for den ukentlige Judge Dredd stripen i avisen Daily Star.
Så var det den saklige og objektive begrunnelsen til hvorfor jeg misliker Ron Smith. Han tegner så inn i granskauen ekle ansikter ! Alt er feil med dem. Ut fra det jeg kan bedømme som legmann er han en uhyre dyktig tegner, men det spiller ingen rolle når en sitter å vemmes over alle disse motbydelige ansiktene som til enhver tid dukker opp i rutene. Og sammenlignet med andre Judge Dredd tegnere på denne tiden, som for eksempel Brian Bolland, Mike McMahon og Carlos Ezquerra, blir det negative ytterligere forsterket. På tross av min ikke helt udelt positive oppfatning av Smith har jeg lest flesteparten av de avsnittene (progs) han tegnet fra1979 og til midten av 80-tallet. Hele tiden med et brennende ønske om at noen andre kunne ha tegnet dem. Smith har allikevel vært med å tegne avsnitt i nesten alle de viktigste og lengre Judge Dredd historiene på denne tiden, det være seg The Day the Law Died eller Judge Child sagaen. Han har også vært delaktig i å skape figurer som Otto Sump, the Fatties og en de mest populære 2000 AD figurene gjennom tidene, Chopper. Neste gang en som kunne vært Ron Smith`s læremester, Graham Ingels.

Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (2)

Fortsettelsen på sagaen om John Byrne begynner med et hopp tilbake til 1980. Da gjorde Byrne seg bemerket hos DC Comics for første gang med den trehefters miniserien The Untold Legends of Batman. Skrevet av Len Wein (sammen med Berni Wrightson skaperen av Swamp Thing og som introduserte Wolverine i Hulk nr. 180, 1974) og også tegnet av Jim Aparo (frem til midten av 80-tallet en av verdens desidert beste tegnere). Så var det relanseringen av Superman i 1986, noe jeg har nevnt tidligere i et innlegg eller to. Og det er her det begynner å galt for Byrne, i mine øyne. Jeg og mange med meg hadde enorme forhåpninger til at Byrne skulle gjenskape en Superman som igjen var verdt å lese. Og det var det jo for så vidt, men det var noe essensielt som manglet. Hvor Frank Miller`s The Return of the Dark Knight og Batman : Year One definitivt omskapte Batman til noe veldig mye bedre, tok det et par år og Superman titlene var tilbake i såpeoperasporet. Om det var derfor vet jeg ikke, men i 1989 forlot Byrne DC og vendte tilbake til Marvel. Her ble han ikke behandlet som den fortapte sønn, men fikk vel mye av den samme behandlingen som, hans store idol, Jack Kirby hadde fått når han hadde gjort det samme ca. 15 år tidligere. Byrne fikk skrive b-liste serier som West Coast Avengers, Namor-The Submariner, Iron Man og skrev og tegnet The Sensational She-Hulk. Og nedturen var for alvor begynt. I begynnelsen av 90-årene gikk Frank Miller, Mike Mignola, Art Adams, John Byrne og senere Michael Allred sammen om å starte imprinten Legend og siden Dark Horse allerede ga ut deres serier var det naturlig å fortsette samarbeidet. Alle rettighetene til disse var eid av skaperne. Sin City og Hellboy er vel i ettertid de mest kjente av disse seriene. Byrne lot Hellboy gjøre sin første opptreden i Next Men nr. 21, 1993 og var medforfatter på den første miniserien, Hellboy : Seed of Destruction, året etter. Med Dark Horse / Legend tok Byrne den helt ut og lanserte Danger Limited / Liberty Torch (hans versjon av Fantastic 4), Babe 1 og 2 (She-hulk) og Next Men. Sistnevnte var et forsøk på å lage en mørkere og mer realistisk versjon av X-Men. Hans forsøk på å lage noe i samme sjanger som Alan Moore`s Watchmen. Salget uteble og igjen var Byrne på flyttefot. Han skrev og tegnet Wonder Woman i flere år(1995-8). Han laget den tretten hefters maxiserien Spider-Man : Chapter One. Her var det en nokså uinteressant gjenfortelling av hvordan Peter Parker ble Spider-Man og de første eventyrene. Utgitt på norsk i Spider-Man 1997-8. Og han skrev og tegnet X-Men : The Hidden Years fra 1999 til 2001, hvor serien gikk inn etter 22 hefter. Han jobber nå vekselvis for Marvel og DC, er utrolig produktiv og alt han nå gjør ser helt likt ut. Og det har endt opp med å bli såååå kjedelig. Ansikter har aldri vært Byrne`s sterkeste side som tegner, men når du ikke tar deg bryet med å tegne mer enn to typer kvinneansikter og den eneste måten å se forskjell på dem er hårfargen, vitner det om at kvantiteten har gått utover kvaliteten. Allikevel er det ikke å komme unna at opp gjennom årene har jeg lest veldig mange serier av Byrne og likt en stor del av dem.

Neste gang : Ron Smith

Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (1)

Tittelen sier det meste, men allikevel har jeg lest uforholdsmessig mange serier tegnet av disse. Og for å begynne med han jeg har skrevet mest stygt om først, nemlig John Byrne. Født i Storbritannia i 1950 og siden oppvokst i Canada. Han debuterte med å lage serier, for det nå konkurs og oppkjøpt av DC, forlaget Charlton på midten av 70-tallet. En av disse, Doomsday + 1, ble gjenutgitt av Fantagraphics ca. 10 år senere. Den har jeg da lest og kan med sikkerhet si at Byrne hadde funnet stilen sin allerede da. 1975 er også året da Byrne debuterer som tegner for Marvel. To år senere begynner han samarbeidet med Chris Claremont på The Uncanny X-Men (nr. 108) og i løpet av de neste årene skaper disse to historie. The X-Men var en av de få seriene Kirby/Lee skapte som ikke slo gjennom umiddelbart. Før Byrne begynte å tegne hadde Claremont og tegneren Dave Cockrum (han satset heller på sin egen serie The Futurians) foretatt en nesten total renovering av serien og introdusert flere nye medlemmer. The Uncanny X-Men oppnådde en utrolig popularitet og har siden vært, jevnt over, Marvel`s mestselgende tittel. Tredjemann som var med på å gjøre denne serien til suksessen den ble var en av de mest talentfulle rentegnerne de siste tiårene, Terry Austin. Og serien var virkelig bra med historiene The Dark Phoenix Saga og Days of Future Past som definitive høydepunkt. Byrne forlot The Uncanny X-Men i 1981 (nr. 143). Så godt som alle disse historiene er utgitt på norsk i Atlantic Spesial og Prosjekt X.En annen serie Byrne gjorde til sin egen var The Fantastic Four. I 1981 overtok han både tegner og forfatteransvar for serien, fra og med nr. 232, og forlot serien 5 år senere etter nr. 293. Byrne`s utgave av The Fantastic Four var veldig inspirert av Jack Kirby`s originale historier og pustet nytt liv inn i en serie som var i ferd med å bli helt uinteressant. En del av disse ble også utgitt på norsk i Marvel Universet, både som Fantastiske 4 og som back up serier i bl.a. Edderkoppen. I 1983 kom Alpha Flight som var skapt av Byrne selv og hadde hatt sin debut i Uncanny X-Men. Noe så utypisk som et canadisk superheltteam og et av medlemmene, Northstar, blir senere den første Marvelfiguren som kommer ut av skapet og står frem som homofil. Alpha Flight var igjen en enorm suksess, men etter en stund ble Byrne lei av ansvaret for og Alpha Flight begynner straks å lide under det. På norsk kom det to hundre siders hefter i svarthvitt med denne serien med navnet Gruppe Alpha. I løpet av denne tiden rakk Byrne også å tegne og skrive 6 hefter med Hulk også disse utgitt på norsk. Og enda var ikke Byrne blitt et av favoritt hatobjektene. Det kommer jeg til i neste innlegg.

Her skal en få noen knagger å henge fingrene på

Siden det første innlegget dette året er unnagjort og det seriøse innholdet allerede presentert, er tiden igjen inne for å fortsette å vade videre i den knedype kvasi-intelektuelle gjørma som til nå har gjort ferden gjennom denne bloggen vanskeligere enn nødvendig. Og med det sagt, var det på tide å skrive noe tilnærmet vettugt. I 1986 fikk Alan Moore oppgaven med å skrive det siste nummeret av Superman vol. 1 (nr. 423) og av Action Comics med nr. 583. Begge kom i september, 1986 og skulle gjøre supermannfiguren klar for de dramatiske hendelsene som skulle finne sted i maxiserien Crisis on Infinite Earths. Crisis var et forsøk fra DC sin side på å rydde opp i alle de kontinuitetsproblemene de slet med. Jord 1, Jord 2, Jord 0 osv. Moore`s supermannhistorie fikk tittelen Whatever Happened to the Man of Tomorrow og var tegnet av Curt Swan og rentegnet av George Perez (som igjen tegnet Crisis) og Kurt Schaffenberger. Historien kan en lese i samlingen Alan Moore : Et univers uten grenser.
Så hopper en frem til 2008 og det at Neil Gaiman får tilbudet om å skrive den endelige Batmanhistorien (utgitt i Batman nr. 686 (februar) og Detective Comics 853 (april) 2008). Og alle hjerter gleder seg. Endelig skal Gaiman skrive en historie om favoritthelten og da vet en at det må bli bra. Batman dukker så vidt opp i Gaiman og McKean`s Black Orchid miniserie og tidligere har Gaiman skrevet to Secret Origin historier fra Batmanuniverset. Den første er om The Riddler/Gåten og er tegnet av bl.a. Matt Wagner. Den andre er en historie om Pamela Isley a.k.a. Poison Ivy og tegnet av tegneren Mark Buckingham. Begge er med i denne boken og som en bonus får en og Gaiman og Simon Bisley`s bidrag til den første miniserien med Batman : Black and White. Gaiman`s Batmanhistorie fikk tittelen Whatever Happened to the Caped Crusader og er tegnet av Andy Kubert (sønn av ikke ukjente Joe Kubert). Historien ligner uforholdsmessig mye på en historie utgitt på norsk i 1979. Denne het Hvem myrdet Lynvingen ? I begge får forteller forskjellige superskurker, og i whatever happened Alfred, hvordan de var ansvarlige for Batman`s bortgang. I Whatever happened har Batman bare rollen som en usynlig kommentator til det hele. Kubert`s tegninger er glimrende og hans forsøk på å kopiere tegnestilen til tidligere Batmantegnere er vellykket. Det er bare det at Gaiman ikke har skrevet en dårlig historie, men en som er totalt likegyldig. Og det er i grunnen verre. Slutten, synes jeg, er både banal og feig. Så i dette tilfellet er ekstramaterialet langt å foretrekke fremfor hovedhistorien.

Damer, doninger og dinosaurer ?

Jeg har ikke hatt sansen for skrekkfilmer siden jeg ble utsatt for Brian De Palma`s Carrie (1976) og George Romero`s Dawn of the Dead (1978) på video tidlig på åttitallet. Nå er det vel også slik at jeg anser meg ikke som den modigste personen jeg vet om. Og på tross av det har jeg lest en uhorvelig masse skrekktegneserier. En serie var Kitchen Sink`s antologiserie Death Rattle. Den kom ut i to omganger. Første gangen var i 1985 og da kom det til sammen 18 nummer. Ti år senere kom det fem nummer til. I 1985 utgaven var Rand Holmes (Harold Hedd) fast bidragsyter, men det som var litt artig var at den første tegneseriehistorien til Charles Burns (El Borbah og Black Hole) dukket opp i nr. 1 1985 (det kan godt være nr. 4 og, jeg husker ikke sikkert). Den har siden blitt til animasjonsfilmen Peur(s) du noir / Fear(s) of the Dark fra 2007. I nr. 8 dukker den første historien i serien Xenozoic Tales opp. Den var skrevet og tegnet av nestendebutanten (han hadde rentegnet en historie tegnet av Val Semeiks tidligere og som ble trykket i Marvel`s King Kull) Mark Schultz (1955) og tegningene gjorde at en lurte på om Alex Raymond (Secret Agent X-9 med Dashiell Hammett som forfatter, Flash (Lyn) Gordon og Rip Kirby) hadde gjenoppstått. Siden det ikke var tilfelle gjenstod det bare å beundre Schultz`s tegneferdigheter. Og han er rasende dyktig. En annen tegner en ser har inspirert Schultz er Al Williamson (agent x-9 og Flash Gordon m.m.) og som har skrevet introduksjonen til samlingen Cadillacs and Dinosaurs. Xenozoic Tales foregår i en fjern (?) fremtid hvor menneskene er nesten utryddet. De som derimot har gjort et kjempecomeback er dinosaurene. Litt uklart hvordan det skjedde, men en kan vel se for seg en Jurassic Park med litt større dimensjoner. Historien er vel ikke den mest intellektuelt krevende, men inneholder alle de elementene en ordentlig pulphistorie skal ha. En barsk helt, klassiske amerikanske biler, underskjønne kvinner og mengder av kjøttetende dinosaurer. Det som er litt vanskelig å skjønne er at det bare kom 14 hefter i denne serien. Den viktigste grunnen til det må være at Schultz jobber veldig, veldig langsomt. Noen av disse historiene ble utgitt på norsk i X-9 Spesial fra 1990 til 1992. En del av disse var ikke tegnet av Schultz, men av Steve Stiles. Schultz har ikke vært uvirksom siden slutten av åttitallet og noe av det mest interessante han har gjort siden er å skrive manus til Hal Foster`s Prince Valiant. Dette startet han med i 2004 når Hal Foster`s arvtager, John Cullen Murphy, ga seg etter 34 år som tegner og forfatter av serien. Serien blir tegnet av Gary Gianni som tidligere har tegnet en rekke serier for Dark Horse Comics. Schultz har også skrevet en to hefters miniserie med Flash Gordon, utgitt av Marvel Comics i 1995 og senere som biserie i Fantomet, og tegnet av Al Williamson. Og dermed var en nesten tilbake til begynnelsen.

Og det ble med det ene forsøket

Det innlegget jeg hadde nesten skrevet ferdig til i dag ligger i feil pose og ergo sliter jeg med et jernteppe av den kalde krigens dimensjoner. Glasnosten kryper allikevel frem fra der den har gjemt seg siden sist og uhyre sakte begynner hjernen igjen å fungere. Til en viss grad. Derfor blir ikke dette mye til innlegg. Ikke sånn å forstå at de tidligere har vært det.


Han jeg har tenkt å nevne denne gangen ble født i New Haven, Connecticut i 1952. Når han skal nevnes med navns nevnelse blir det Paul Kirchner. Han har ikke en stor tegneserieproduksjon, men på midten av 70-tallet hadde han en tegneseriestripe (Dope Rider) i det meget motkulturelle magasinet High Times. Før det var han i flere år Wally Wood`s assistent (Wally Wood,se tidligere i bloggen).
I 1978 startet han stripen The Bus i Heavy Metal og den gikk der frem til 1985. The Bus handler om bussenes merkelige, og til tider rimelig absurde, tilværelse. Foruten bussene er det eneste andre faste innslaget i serien en middelaldrende og bebrillet mann. Denne kan synes som han er en, av en uendelig mengde andre, på vei til eller fra et kontor.
Denne stripen kom bare en gang i måneden og kanskje p.g.a. det klarte Kirchner å holde et fantastisk høyt nivå. Av striper er den en av de mest originale jeg har lest. Nå er det slik at disse stripene er blitt samlet, men er så godt som umulig å få tak i. Så avslutningsvis skal jeg bare nevne at Paul Kirchner, sammen med den nederlandske favorittkrimforfatteren Janwillem van de Wetering (en tegneserieversjon av flere av hans kortere fortellinger og med hovedpersonene Grijpstra og de Grier gikk som biserie i Helgenen( jeg tror det var der og hvis ikke var det James Bond) på slutten av 80-tallet. Disse var tegnet av Theo Steeman og var forøvrig glimrende) ga ut tegneseriekriminalromanen Murder By Remote Control i 1985. Og denne har biblioteket bestilt.

En seriøs begynnelse....

Siden det er et helt nytt år er det vel igjen på tide med et seriøst innslag i denne bloggen. Denne gangen er det en prisvinnende artikkel med en dyptpløyende analyse av de fire tegneserieskaperne forfatteren regner som de viktigste innen det norske tegneseriemiljøet. Artikkelen ble skrevet for snart fire år siden og forfatteren, Johan Brox (23), har siden begynt studiene i samfunnsøkonomi og greid det kunststykket å få et journalistvikariat i Klassekampen i så ung alder. Siden dette er en meget grundig gjennomgang er artikkelen lengre enn det jeg vanligvis legger ut og når en og tar hensyn til at dette er min blogg, legger jeg derfor bare en lenke til den. Nå bør en ikke la seg skremme av at artikkelen er såpass lang. Den er både informativ, interessant og uhyre velskrevet. Altså det stikk motsatte av hva jeg bedriver. Adressen er som følger :

http://www.stavanger-kulturhus.no/content/download/7513/106522/file/Introduksjon.doc

Nå er det vel ikke så mye mer for meg å si, men jeg klarer ikke helt å la være. Dette blir litt om hva som kunne blitt hadde Norge vært mer enn en forpost til utkanten i tegneseriesammenheng. I 1984 kjøpte jeg tegneseriemagasinet Heavy Metal så regelmessig som økonomien tillot det. Å si at jeg ble forbløffet når navnet Bjørn Ousland dukket opp flere ganger i løpet av 1984 er vel ikke en overdrivelse. Samme år ble han intervjuet og hadde en serie i norske Comix. I 1985 hadde han en serie i DC Comics` Talent Showcase. Ousland var utdannet ved Joe Kubert`s School of Cartoon and Graphics Art. Noe av det han tegnet minnet meg om Moebius og på den tiden var det det beste komplimentet jeg kunne gi.

Senere i 1985 debuterte han med serien Moe Bodyguard i seriebladet Helgenen. Igjen en glimrende tegnet serie og hvor blandingen av det humoristiske og alvorlige var helt i vater. Så i 1988 ble Ousland og forfatteren Eirik Ildahl historiske med at de utga første bind i den første norske seriøse (ikke humoristiske) albumserien noensinne. Den het Solruns saga og nr. 1 het Pesta. Historien tok utgangspunkt i tiden rundt svartedauen og lånte elementer fra sagnet om Jostedalsrypa. Bind 2, Nattlys, kom i 1990 og serien ble avsluttet med Sjøormen i 1993. Igjen glimrende tegnet selv om teksten innimellom ikke alltid holdt samme standard. Det skulle allikevel vise seg å være altfor ambisiøst for norske forhold. Ingen hadde mulighet til å overleve økonomisk i Norge med å lage den typen serier. Hva var det da som gjenstod ? Jo, humorserier ! Noen av Ouslands bidrag har siden vært Siggen og Piggen og Helliter`n og Halvliter`n. Sistnevnte har fått sin egen bok i den nye Mega-Pyton utgivelsen. Også er det barnebøker og bokillustrasjoner og her har Ousland gjort en rekke. Sist et par barnebøker skrevet av Knut Nærum. Så var det hva som kunne vært. Tenk hvilke serier Ousland hadde hatt muligheten til å lage hvis det bare hadde vært mulig å leve av å gjøre akkurat det.