What is and what should never been

Siden teknologi og jeg alltid har hatt et meget anstrengt forhold har jeg alltid valgt løsninger som kunne vært mye enklere. Et eksempel på min skepsis til alt nytt er at jeg fikk mitt første minibankkort når jeg var i midten av tredveårene (og det er ikke altfor lenge siden) og første gangen jeg brukte kortet spiste maskinen det. Så på nittitallet kjøpte jeg seriene etter først å ha funnet dem i tegneseriekatalogen Previews og siden ringe inn bestillingene mine til en tegneseriebutikk i Bergen. Nokså upraktisk og jeg endte opp med en del serier jeg godt kunne vært foruten. Det at jeg også var så optimistisk at jeg trodde de kunne bli bedre gjorde at det gikk alt for lang tid før jeg avbestilte dem.

En serie jeg kjøpte til og med nr. 70 av var Todd McFarlane`s Spawn og det var altfor lenge. Når spin-offen The Curse of Spawn kom tok jeg det for gitt at denne måtte være bedre enn det originalen hadde endt opp som. Fordi denne var blitt nitrist etter som denne vandøde hovedpersonen Al Simmons hadde sutret seg gjennom mange titalls hefter allerede. Tja, innholdsmessig var det ikke stor forskjell annet enn at volden ble en smule grovere og historiene, om mulig, faktisk dårligere og djevelen var mer markert til stede med sine maktdemonstrasjoner (at gud lot han holde på?). Hadde det vært bra skrevet kunne dette vrøvlet kanskje blitt bra, men den gang ei. Jeg ga meg etter femten hefter og serien gikk inn med nr. 29. Treogtyve av disse var tegnet av den kompetente Dwayne Turner.

Chris Claremont var med å skape og helt klart definere det som er blitt en av tegneserieverdenens største suksesser, Marvel`s X-Men univers. Og takken han fikk for det et var et klapp på skulderen, lønningssjekken og oppleve at skaperverket hans ble, og blir, utnyttet på det groveste. Så på tidlig nittitall forlot han Marvel Comics og ble freelancer. Han skrev romaner, bl,a sammen med George Lucas, jobbet litt for Image Comics og skrev den tolv hefters lange Alien/Predator: Deadliest of the Species for Dark Horse (det beste med denne serien var John Bolton`s covere). Så ble det 1995 og den store nyheten var at Claremont skulle jobbe for DC og at han ville eie rettighetene til serien og det selv om den var en del av DC`s univers. Første gang dette skjedde og også eneste?

April 1995 og nr. 1 av Sovereign Seven kommer ut. Tegnet av Dwayne Turner (nevnt tidligere) og mine skyhøye forventninger ble øyeblikkelig motbevist. Igjen glimrende tegnet om denne gruppen aliens flukt til jorden og det at de onde forfølgerne er hakk i hæl. Her fremstår de som både X-Men og League of Superheroes /Rommets Helter på samme tid. Og Claremont har sååååååå mye å fortelle oss og det blir klaustrofobisk å lese det hele. Igjen hadde jeg klokketro på at dette måtte bli bedre og det ble det. Det var bare at min interesse da hadde forsvunnet. Og da hadde jeg kjøpt denne serien i halvannet år og halvannet år senere gikk den inn med nr. 36. Nå er det slik at disse seriene jeg har nevnt her sannsynligvis er mye bedre enn hva jeg har beskrevet. Så sånn sett kan det fremdeles være at dette er serier en må lese, bare ikke fordi det er sånn.

Nesten en falitterklæring (4)

Med utgangspunkt i de to kommentarene til innlegget under er det en serie jeg definitivt ikke skal skrive om. Lee Falk`s The Phantom/Fantomet dukket første gang opp 17.02. 1936 og siden har det ikke vært mulig å bli kvitt ham. Når det kommer til historier og utgivelser med denne karakteren er det to jeg ennå husker. En er den store jubileumsboken som kom i 1976. 144 sider i kjempestort format og et cover som er aldeles glimrende.

Den andre historien har jeg vel nevnt tidligere, men Jaime Vallve var den eneste Fantomet-tegneren jeg hadde virkelig sansen for. I nr. 26, 1975 tegner han historien om når vår tids Fantomet blir en av ridderne av det runde bord. Etter å ha sjekket litt har det siden 1964 kommet 1144 hefter i den vanlige utgivelsen av bladet her hjemme. Nå skal jeg som sagt ikke skrive mer om Kit Walker, men bi-seriene i bladet Fantomet kommer jeg helt sikkert til å nevne innimellom.

En annen serieutgivelse hvor jeg vil skrive om noen av seriene, men ikke de fleste er Agent X-9. Her har jeg opp gjennom årene plagdes med Garth (Steve Dowling/diverse), Buck Ryan (Don Freeman/Jack Monk), tre forskjellige utgaver Hammett og Raymond`s Agent X-9 og selvfølgelig Modesty Blaise(Peter O`Donnell/Jim Holdaway). Selv har jeg fått tak i årgangene fra 1983 til og med 1997 og av disse seriene leste jeg mindre og mindre etter hvert som årene gikk.

Når jeg var veldig mye yngre var det jo spennende at det dukket opp bare kvinnebryst i to av seriene. Det kom mer enn 95 avsnitt /historier med Modesty Blaise før O`Donnell gikk bort i 2010 og altfor mange av dem er tegnet Enrique Romero (han har jeg alt skrevet om). Og allikevel har det ikke streifet meg å kvitte meg med disse uleste seriene. Mest fordi innimellom all denne middelmådigheten dukket det opp serier som bare var noe en ikke kan gå glipp av. Steve Canyon, Maze Agency, Ms. Tree, Kodenavn XIII for å ha nevnt noen få. Og alt i glorious black and white.

Når det ikke kommer nye serier må man........

Enda et avbrekk i min siste oppramsing. Kommer snart tilbake til den siden det er masse som ikke har blitt nevnt ennå. Dette derimot er en serie jeg kjøpte for 10-12 år siden og etter det har han den stått ulest i bokhyllen min. Inntil nå. Hvorfor vet jeg ikke siden den er skrevet av Alan Moore og tegnet av Chris Sprouse og er en samling av de syv første heftene i serien om Tom Strong. Nå vet jeg heller ikke hvorfor League of Extraordinary Gentlemen Black Dossier, Century 1-3 og Nemo: Heart of Ice fremdeles ligger i haugen av uleste serier der hjemme. Og det selv om Kevin O`Neill er helt klart en av de definitive favorittene.

Begge disse var en del av Wildstorm`s Americas Best Comics som Jim Lee og Moore startet i 1999. Tom Strong var en av de tidligste titlene på dette forlaget i forlaget og noen år senere ble begge kjøpt opp av DC. Sprouse og Moore hadde tidligere jobbet sammen på Image Extreme Studios/Maximum Press/Awesome`s Supreme (har jeg nevnt den tidligere?). Da var det å gjøre Supermann på den riktige måten og med Strong ble det å gjøre pulpheftenes helter riktig. Lagt til en dimensjon litt ulik vår og med et klart retro-futuristisk preg.

Hans foreldre ender som Tarzan`s opp i et lite besøkt område, men disse havner på en øy befolket med noble villmenn. Far er vitenskapsmann og bruker sønnen i et heller umenneskelig eksperiment. Den nyfødte legges i et gravitasjonskammer og der blir han værende. Han får undervisning og kostholdet består bl.a. av en rot hjemmehørende på denne øyen. Handlingen hopper så nesten hundre år frem i tid. Strong er nå blitt en av verdens ledende vitenskapsmenn og dens fremste beskytter. Han har giftet seg med høvdingens datter og med henne selv fått en datter. Disse tre, en ikke 100% fungerende robot og en genetisk modifisert gorilla er det som står mot de onde kreftene.

Jeg vet ikke hva som er galt med denne serien. Moore prøver virkelig, men det fungerer ikke. Det er ytterst sjelden at Moore lykkes med det humoristiske. Det er flere gjestetegnere som illustrerer tidligere episoder i Tom Strong`s liv. Dave Gibbons, Art Adams, Jerry Ordway og Gary Frank uten at det gjør den helt store forskjellen. Det som gjorde denne serien verdt å lese var Sprouse`s tegninger. En virkelig fornøyelse å se og det er vel første gang at jeg foretrekker tegneren fremfor Alan Moore.

Siden alt var så meget bedre før

Så et lite avbrekk i min oppramsing av serier jeg ikke kommer til å skrive om. Før jeg kommer til hva dette innlegget skal dreie seg om, en av mine favorittvitser. Mamma isbjørn og bjørnungen hennes er ute og går en bitende kald polarnatt. Ungen spør: Mamma, er det sikkert at jeg er en isbjørn? Moren svarer: Selvsagt er du det, men hvorfor spør du? Jo, fordi jeg fryser sånn. Så var det om denne «geniale» vittigheten har noe som helst til felles med Frank Miller og Bill Sienkiewicz`s enda mer geniale album Daredevil: Love and War (Marvel Graphic Novels nr. 24, 1986).

For å forklare handlingen i dette albumet kreves det litt forhistorie. I løpet av Miller`s første økt som manusforfatter av Daredevil blir forbryterbossen Kingpin vår helts erkefiende. Wilson Fisk, som er hans sivile navn, er gift med Vanessa som er den eneste som forhindrer ham fra å være det beistet han ser seg selv som. Takket være en av hans nærmeste betrodde medarbeideres forræderi antas hun så å ha blitt drept i en bombeeksplosjon. Tross odds som ville virke uvirkelige overlever hun (noe som vanligvis aldri skjer i denne typen serier). Daredevil finner henne der hun lever blant de utstøtte i New York`s kloakker. For å redde en venns liv inngår Daredevil en byttehandel med Kingpin. Han får sin kone tilbake og han avlyser dermed mordet på journalisten Ben Urich. Men på grunn av skadene av eksplosjonen og traumene etter har Vanessa mistet evnen til å kommunisere.

Da er en kommet frem til der hvor Love and War starter. Bare for å ha nevnt det så er dette seriøs kunst som kan nytes av selv de uopplyste massene. Den eneste som mer enn kan måle seg med Sienkiewicz`s kunstneriske uttrykk er Enki Bilal og det sier ikke lite. Og Miller skriver glimrende. Fisk har fått sin elskede tilbake og alt er ikke rosenrødt. Den stumme Vanessa sliter og med hukommelsestap og viser en økende frykt overfor sin mer og mer frustrerte ektemann. Dermed finner Kingpin verdens ledende ekspert på slike problemer og ansetter ham for å kunne hjelpe Vanessa tilbake til slik hun en gang var. For å forsikre seg om at denne eksperten gjør sitt ytterste lar Kingpin hans unge, vakre og meget blinde kone kidnappe. Og kidnapperen «for hire» har et meget anstrengt forhold til virkeligheten. Spesielt etter at han sluttet å ta medisinene sine. Og så var det hva Daredevil blir nødt til å gjøre.

Nesten en falitterklæring (3)

Om en linje kommer det noe som mange vil oppfatte som vulgært. Og dette er det: Å bli eldre er som å tilfredsstille seg selv med et rivjern. Mest vondt, men litt godt. Grunnen til at jeg velger å være såpass vulgus er at med alderen forsvinner så mye av den entusiasmen en følte og det en erstatter denne med er hva vi har valgt å kalle erfaring. Hvor en som ung lot seg blende og bergta av det nye en kom over av serier. Til hvor en nå blasert kan si om de fleste nye superheltserier at dette har en lest mange ganger før og det en anser som originalen var ikke så bra den heller. Nå finner ikke jeg det vanskelig å være deprimerende og derfor er det like godt å komme i gang med det som var egentlige hensikten med dette innlegget.

Tilbake i 1978 ble det igjen mulig å kjøpe Marvel-serier på norsk. Se-forlaget hadde gitt ut flere titler i svarthvitt i perioden 1968-1970. Så fikk det knøttlille forlaget Atlantic, holdt til i Fredrikstad og ikke det Bergens baserte som utgir Kystmagasinet, rettighetene til Marvel`s serier i Norge. De klarte å beholde dem til slutten av 1984 hvor Semic/Nordisk forlag overtok disse. I løpet av disse seks årene rakk Atlantic å utgi en rekke redigerte/forkortede serier (vanligvis var det 16 av 22 sider) og dermed fikk en tre hefter i hver 48 siders norske utgivelse. Eksempler på disse seriene er: Dracula/Tomb of Dracula, Ka-zar, Våghalsen/Daredevil, Tarantella/Spider-Woman og Lady Hulk/She-Hulk.

Edderkoppen gjorde sin entre i Amazing Fantasy nr. 15 1963. Skapt av Steve Ditko, Jack Kirby og en viss Lee. Flere av Ditko`s tidligste historier hadde allerede blitt utgitt av dette stavangerske forlaget. Så i 1978 kom historier tegnet av den uforlignelige Ross Andru (1927-1993) og skrevet av den aldri kjedelige Gerry Conway (dette er et forsøk på nogenlunde intelligent gjetning siden Atlantic sjelden opplyste om hvem som hadde gjort hva). Deretter fulgte historier av Gil Kane, Ditko og John Romita. Atlantic var ikke noe fan av kronologi. Men til slutt la de seg helt opp til de amerikanske utgivelsene. De ga også ut 17 album og 11 pocketbøker.

Da ble det slik at Semic overtok så var de nødt til å gå tilbake i tid for å finne historier, men senere kom Secret Wars og Edderkoppens svarte drakt. Den som ble til Venom og Carnage. Hobgoblin og mr. Rose dukket opp og ble avslørt. En fikk med seg J M DeMatteis og Mike Zeck`s skildring av Kraven`s siste oppgjør med Edderkoppen (Kraven`s Last Hunt) og på 90-tallet dukket serier tegnet av Todd McFarlane opp. Dette var før han ble en så stor dust som han er i dag. Da ble han regnet som en hvis tegninger og fortellerstil revitaliserte denne karakteren. Også kom det to pocketbøker med mer klassiske serier og ti hefter med Edderkoppen klassikere.

Så ble det 1994 og igjen var Norge uten Edderkoppen-utgivelse. Så våren 1999 kom Spider-Man. Det som gjorde denne utgivelsen mindre interessant for meg var at de første heftene inneholdt John Byrne`s tretten hefters gjenfortelling av av Spider-Man`s tilblivelse og Peter Parker`s første år som superhelt. Gud bedre, så mye «erfaring» den mannen har. På tross av filmene så gikk Spider-Man inn med nr. 3 2009. Egmont ga også ut en pocketbok og så kom bøkene Spider-Man: Blå av Jeph Loeb og Tim Sale (enda en vri på Spider-Man`s første eventyr), De beste Spider-Man historiene og The Other-Evolve or Die. Og da har dette vært en meget overfladisk gjennomgang av 320 utgaver av månedsbladet Edderkoppen/Spider-Man og de utgivelsene som kom i tillegg.

Nesten en falitterklæring (2)

Så videre til et annet forlag og det er nå snakk om First Comics. De startet opp i Evanston, som er en forstad til Chicago, i 1983 og i 1985 flyttet de inn til selve byen. Kom 1990 var de et av mange tegneserieforlag som hadde gått eller gikk konkurs. Slutten av 80-tallet var dårlige tider for små forlag.

Nexus av Mike Baron og Steve Rude har jeg nevnt tidligere, flere ganger, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. En serie som er kommet ut med i alt over 100 hefter (de tre første var i svarthvitt og kom på Capitol Comics i 1981) og hvor det eneste jeg kan si er: Værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill og ikke gjøre seg selv den bjørnetjenesten det vil være og ikke lese denne geniale serien. Horatio Hellpop og hans mange moralske og etiske dilemmaer i sin søken for å straffe massemordere i en fjern fremtid er uhyre interessant lesning, det blir også plass til litt annerledes og intelligent såpeopera, mer humoristiske innslag og Rude`s tegninger må bare oppleves. En serie som har vunnet seks Eisner Awards må vel ha noen positive kvaliteter.

Samme Baron skapte også på samme tid (1983) The Badger. En av de første superheltene med alvorlige multippel personlighetsforstyrrelse. Hovedpersonene her er vietnamveteranen Norbert Sykes som ikke helt vedkjenner seg denne diagnosen, Ham en druide opprinnelig fra 400-tallet og Norbert`s kontakt fra sosialkontoret Daisy. En superheltserie av det mer sjeldne slaget og som kanskje også ikke helt har tålt tidens tann like godt som de andre seriene nevnt i disse innleggene.

American Flagg! (1983-89) er en serie jeg alltid har latt meg forvirre av. Så lenge Howard Chaykin selv tegnet og skrev var det bare komplisert og når han overlot ansvaret til andre ble spørsmålet hvorfor. En av disse andre han overlot ansvaret til var Alan Moore som hadde skrevet bi-serien i bladet fra nr. 21 til og med 26 og deretter skrev hele nr. 27. Ikke Moore`s største prestasjon og tegneren Don Lomax hadde jeg virkelig ikke sansen for her. Derimot skrev og tegnet han senere Vietnam Journal og tegnet for Marvel`s The Nam og det ble noe helt annet. American Flagg! var en av disse seriene som revolusjonerte det amerikanske tegneseriemediet og hvor innholdet henvendte seg til et mer modent publikum. Hvor politisk satire, science fiction og det å nevne sex var noe av det som ble en del av historiene. Det kom i alt 63 hefter i denne serien.

Mike Grell har jeg og nevnt tidligere i bloggen og derfor skal jeg igjen bare nevne hans glimrende serie Jon Sable Freelance. Om denne leiesoldaten og barnebokforfatteren som er hovedpersonen i en av de beste action-seriene fra 80-tallet. Og for de som vil lese noe av det som har kommet ut med denne karakteren senere kan trykke her. Felles for disse seriene var at opphavsmennene og ikke forlagene eide rettighetene til de forskjellige seriene og det ville senere få store positive konsekvenser.

Nesten en falitterklæring (1)

Her prøver jeg å rettferdiggjøre det faktum at det er serier jeg ikke kommer til å skrive om. Dette har ingenting med manglende kvalitet på seriene å gjøre, snarere tvert om. Det det virkelig dreier seg om er at det blir altfor mye arbeid i og med at jeg må lese dem om igjen. Så en mix av latskap og for lite tid. Et eksempel på en serie jeg har skrevet om er Neil Gaiman`s The Sandman. Her skrev jeg ti innlegg og selv disse er ikke nok til å gi denne serien den presentasjonen den fortjener. Jeg har skrevet et innlegg om oppfølgeren Lucifer av Mike Carey og det er kun om første samling av ti. Derfor vil ideen med dette og påfølgende innlegg bare være å få nevnt disse seriene og videreformidle hvor viktig det er gi seg selv muligheten til å få lest dem.

Først ut er Timothy Truman`s Scout. Biblioteket har den første samlingen med denne serien som kom med i alt 24 hefter på Eclipse i perioden 1985-1987. Hvor handlingen er lagt til tiden etter det store sammenbruddet og hvor vår brave helt, apasjen Emmanuel Santana, møter utfordringer og problemer vi virkelig ville ha slitt med å løse. En serie hvor dystopi møter mytologi.

Scott McCloud`s (Understanding Comics m.m.) Zot! er den beste superheltserien bare de færreste fikk lest. Og siden jeg har hele serien komplett (sa jeg uten forsøk på skryt siden jeg bare har ti av heftene og resten i samlet utgave) er den og på min topp 10 liste over beste serier av denne typen. På nettet finner finner en denne serien. Her er et tilfelle hvor jeg kunne ha brukt trusler eller pressmiddel for å få flere til å lese denne. Som f. eks.: Væææææærsåsnill!!

Max Allan Collins mest kjente serie er utvilsomt The Road to Perdition og igjen gjort til film av den britiske regissøren Sam Mendes. Han har skrevet en rekke hardkokte kriminalromaner og skrevet flere non-fiction bøker om forbrytere og forbrytelser. Sammen med tegneren Terry Beatty skapte han den tøffeste kvinnelige privatdetektiven noensinne, Ms. Tree (først utgitt på Eclipse siden på Aardvark Anaheim, Renegade Press, DC Comics og Hard Case Crime). Hvor hovedpersonen er gitt fornavnet Michael og hvor disse to serieskaperne klarer å få henne til å virke troverdig. Og hvor seriens kriminalmysterier lar seg løse av lesere som er mye smartere enn meg.

Og da var det ferdigskrevet, muligens

De seriene jeg har nevnt utgjør hoveddelen av de tegneseriene Bolland har tegnet. Han har tegnet noen få kortere DC-serier, han har tegnet en 5-6 siders Batman historie som ble samlet i Batman: Black and White. Et par korte historier for Vertigo og den meget rare historien med Zirk i hovedrollen (ser ut som en liten elefant uten hode) og skrevet av Steve Moore. Han har tegnet den meget annerledes stripen i form av helsider The Actress and the Bishop. En serie hvor dialogen er på rim (faktisk mer komplisert enn bare det). Det kom ikke veldig mange av denne heller og for min egen del har jeg ikke fått lest fler enn noen ytterst få.

En annen serie med ensidere var Mr. Mammoulian. En serie hvor Bolland hadde meget til felles med sin merkelige hovedperson og hvor han tegnet det som falt ham inn der og da. Og funderinger om det å bli middelaldrende var ofte et tema. Også dukket det opp noen underskjønne kvinner i ny og ned, som oftest påkledde vel og merke. I USA kom disse først i Dark Horse antologi Cheval Noir og senere i Caliber`s antologi Negative Burn.

Dark Horse Comics ga i 1992 ut antologien Freak Show. Hvor alle seriene var basert på det amerikanske bandet The Residents tekster. Jeg fikk mitt eksemplar etter at den største Residents fanen jeg kjenner hadde kjøpt dobbelt opp og kunne avse den ene. Av tegnere som bidro kan en nevne Dave McKean, John Bolton, Kyle Baker og Charles Burns. Bolland`s bidrag var Harry the Head. Hvor handlingen er lagt til et omreisende Freak Show. Utenfor allfarvei et eller annet sted i USA. Der Harry bare er et hode og får det for seg at han fra nå av bare vil male. I sin søken etter å perfeksjonere seg som maler lar han alle sine frustrasjoner gå ut over den kvinnen som elsker ham som han er. Her ble det ingen lykkelig slutt.

Da gjenstod det bare covere, covere, covere: