Når en nærmest har bestemt seg for ikke å bli positivt overrasket og det allikevel skjer

Siden jeg nå først har nevnt tv-serier basert på tegneserier og da spesielt utgitt på Vertigo, er det jo ytterligere to. Disse er iZombie (Chris Roberson/Mike Allred), som jeg ikke skal skrive om nå, og Lucifer. Denne versjonen av lysbringeren dukker første gang opp i Sandman nummer fire, A Hope in Hell, og finner sin endelige form i første del av samlingen Season of Mists. Hvor Morpheus er behjelpelig med å skjære av vingene hans. Og hvor han overlater jobben med å holde helvete åpent til alle tider til andre. En kort periode som strandboms og så settes kursen til Los Angeles. Her åpner han nattklubben Lux. Det er her tv-serien starter.

You can`t always get what you want (men Trump som amerikansk president det fikk vi)

Nå har også jeg sett første sesong med Preacher. En tv-serie jeg egentlig ikke hadde alt for høye forventninger til og hvor disse mer eller mindre ble innfridd. Hvor de har latt Jesse Custer bli en tvilende troende, Tulip (spilt av Ruth Negga som hadde rollen som Raina i Agents of S.H.I.E.L.D.) har blitt en nøtteskrike av dimensjoner og Cassidy har fått lov til å beholde litt av den sjarmen han har i tegneserien. Det virker i det hele tatt som manusforfatterne har beholdt navnene på karakterene og ørlite av handlingen og så vært kreative på egenhånd. Slik sett hadde serien vært severdig hvis den ikke hadde skrytt på seg en forbindelse til Garth Ennis/Steve Dillon`s Preacher.

Alternativ historie

Prins Edward måtte vente i 60 år, prins Charles har ventet i 67 og vår egen Haakon Magnus i bare 43 år, for å bli konge og han ble da også til slutt Edward VII. Tittelen som konge han og de to andre ble født til å bekle. Edward`s regjeringstid ble bare ni år og det er året han virkelig døde, i 1910, hvor handlingen i Dan Abnett og I.N.J. Culbard`s The New Deadwardians utspiller seg. Men litt ulikt hvordan det fortonte seg for 106 år siden.

Vi som kunne ha elsket amerika

Siden jeg har fulgt med på det amerikanske presidentvalget alt for lenge og blitt gitt muligheten til å se hva de har å velge mellom. Det moderat forferdelige og denne kvintessensen av menneskelig lavmål slår det meg at tiden kunne vært inne å minne om at dette landet har fostret bedre utgaver enn disse presidentkandidatene. For å gjøre det blir det å trekke frem tegneseriebiografier om tre av dem.

Hva jeg trodde var en selvhjelpsbok

Neil Gaiman har ikke skrevet mange tegneserier de siste årene (forhåpentligvis skriver han nå avslutningen på Miracleman) og har heller satset på en ordentlig forfatterkarriere. Hvor han har hatt stor suksess med bøkene han har utgitt og de av dem som siden er blitt til film og tv-serier. P Craig Russell har også adaptert Gaiman`s bøker til tegneserier, Sandman: Dream Hunters, Coraline og The Graveyard Book, og nå er det de brasilianske tvillingbrødrene Fabio Moon og Gabriel Ba som har tatt for seg novellen How to talk to girls at parties hentet fra novellesamlingen Fragile Things (2006).

Fra en født diktators dagbok (skrevet med påholden penn)

Noe kan ikke sies for ofte. Et av disse er at Image Comics har en uhorvelig mengde spennende utgivelser. Så mange er det etter hvert at det blir vanskelig å holde følge med alt det nye som kommer ut. En jeg har fått med meg er Invisible Republic. Denne samlingen kom vitterlig i fjor, men det viser jo igjen hvor vanskelig det blir å være a jour. Denne serien er skrevet og tegnet av ekteparet Corinna Bechko og Gabriel Hardman.

Nok et eksempel på en tegneserie en må lese

I dag har det vært en rolig dag på jobb og dermed ble det tid til å lese seg gjennom de bloggene jeg leser regelmessig. Hos comics worth reading hadde en lagt ut årets vinnere av Ignatz-prisen, Ignatz er den av de tre store tegneserieprisene med spesielt fokus på utgivelser ikke utgitt av de store forlagene, og prisen for Outstanding Artist var for andre gang gitt Tillie Walden. Et helt ukjent navn for meg og for moro skyld søkte på navnet i bibliotekbasen og frem dukket den usannsynlig glimrende «I love this part».

Som strengt tatt ikke er en tegneserie siden definisjonen på en tegneserie er to bilder per side og denne har maks et. Så var det om det i det hele tatt spiller noen rolle. Selvfølgelig ikke!! Dette er en av de mest vellykkede seriene jeg har lest på veldig, veldig lenge. Hvor vi blir fortalt historien om venninnene Elisabeth og Rae. To jenter i begynnelsen av tenårene som deler interesser for film og musikk og som også opplever den første forelskelsen sammen. Og hva som inntreffer når denne tar slutt.

Det hele er så vart og vakkert fortalt. I love this part tar en noen håndfuller minutter å lese, men inntrykkene blir sittende fast lenge. Og en kan ikke annet enn å la seg imponere av tegningene. Spesielt når en får vite at Tillie Walden bare er tyve år.

Filmer som har gitt tegneserier et dårlig rykte

Når en skal vurdere om en film er dårlig eller ei er det vel en rekke ting en må vurdere. For min del ignorerer jeg dette fullstendig og synser dermed i vei. Og en ting må sies om filmer basert på tegneserier og det er at de sjelden er særlig bra. Dette blir dermed  et utvalg av de grelleste eksemplene jeg har vært så uheldig å se (og kjøpe på DVD). Det finnes de som er dårligere, men de har livsvilje nok til å se (Howard the Duck, Swamp Thing, 1994 filmatiseringen av Fantastic Four osv).

Hva jeg har lest og ikke skrevet om

Livet er det som skjer mens en er opptatt med noe annet var det en eller annen som i sin tid sa. Nå skyldes ikke manglende innlegg her det at jeg har vært opptatt. Snarere tvert i mot. Virre rundt uten formål og mening har vært prioritert. For så til slutt ende opp foran boksen som ynder å kvele et hvert tilløp til initiativ eller kreativ tenkning. Hvis en da føler for å legge skylden på noe annet enn seg selv. Men så ble det da litt tid til overs for å lese noen serier.

Fra tegneserie til film: 15 anbefalinger

Jeg lider av mange plager. En av dem er at jeg samler. Ikke på alt, men blant annet på film. Noe jeg inntil for noen år siden hadde sverget aldri skulle skje, men så var det dette med viljestyrke og prinsippfasthet. For å gjøre vondt verre samler jeg dessuten på filmer basert på tegneserier. Så mye unødvendig smerte dette har medført. Nå er det jo slik at ikke alle disse filmene skulle fort glemmes og jeg har derfor satt sammen en liste over femten som faktisk holder en ok standard. Og så fem grelle eksempler på hvor dårlig en film kan bli.