Bandet Spin Doctors dukket opp med hit`en Two Princes i 1991 og faded snart ut i dette limboet forbeholdt one-hit wonders. Tittelen på albumet sangen var hentet fra var Pocketful of Kryptonite og tittelen var igjen hentet fra sangen Jimmy Olsen`s Blues på samme album. Og når en kjemper om Lois Lane`s gunst er en lomme full av grønn kryptonitt et nødvendig forsprang en kan trenge. 
En av sangene på Tori Amos debutplate, Little Creatures (1992),er Tear in Your Hand. Dette er en plate som jeg tror det aldri går an å bli lei av, men i Tear in Your Hand synger hun :Me and Neil`ll be hanging out with the Dream King. Neil says hi. By the way I don`t believe you`re leaving. Det at hun nevner i neste linje at hun og Charles Manson ødelegger litt. Denne sangen er dessverre ikke en av de som er blitt gjort til tegneserie i boken Comic Book Tattoo. Det er derimot 51 andre tekster og bibliotekets eksemplar er nettopp blitt reparert.
Grunnen til at jeg gikk og kjøpte Little Earthquakes var ikke den lunkne plateanmeldelsen til Tarald Aano i Stavanger Aftenblad, men at jeg leste i musikkbladet Q at frontmannen i Sisters of Mercy, Andrew Eldritch, og ikke minst Alice Cooper bare hadde lovord å si om den. Alice Cooper er vel med årene blitt mer og mer som en tegneseriefigur å regne og dette tok han konsekvensen av med platen The Last Temptation fra 1994. Nevnt tidligere i bloggen, hvor Neil Gaiman og Michael Zulli laget en trehefters miniserie basert på denne. 
XTC er det største popbandet fra de britiske øyer noensinne og den ene frontmannen, Andrew Partridge, er sær så det virkelig monner og har en enorm tegneseriesamling. Dette har ført til sanger som Sgt Rock (Is going to help me) fra albumet Black Sea(1980) og That`s Really Super, Supergirl fra albumet Skylarking(1986). 
Så skal jeg bare nevne Prince og hans kommersielle fallitterklæring(jeg liker den) som er soundtracket til Batman fra 1989. Prince ble også tegneserie på denne tiden i to utgivelser som kom på DC`s Piranha Press(Alter Ego og Three Chains of Gold). Allikevel er er tekstlinjene I`ve seen the Future and it will Be/ I`ve seen the Future and it Works ganske beskrivende m.h.t. Batman. 
R.E.M. har på Life`s Rich Pageant(1986) en sang med tittelen Superman og med de tekstene Michael Stipe skrev på denne tiden forstår jeg ikke så mye annet av teksten enn I Am, I Am, I Am Superman. Og så til slutt bare beskjemmet nevne at biblioteket har kjøpt inn The Kiss Kompendium. En komplett samling av alle tegneseriene med Kiss og bare 1280 sider tynn.
Stan Lee og Marvel var først ute av de to store med å ta for seg narkotikaproblematikken. Det er sent 60-tall og i Amazing Spider-Man må Harry Osborn gjennomgå en kokainoverdose før han haster videre til en LSD-overdose. Dette som følge av begynnende psykiske problemer som bare eskalerer etter dette. Det faktum at en nevner psykiske problemer hos unge mennesker er vel i ettertid viktigere enn denne lite overbevisende overdosen av hallusinogener Harry blir utsatt for.
DC derimot var på denne tiden tvunget til å tenke nytt og ta sjanser etter å ha brukt 60-årene på å tape markedsandeler til Marvel. De innså at den eneste løsningen lå i fornyelse av titlene og ikke minst heltene i dem. Og så var det dette med å gå inn i sin tid. Og de som fikk i oppgave å foreta det største spranget inn i samtidsproblematikken var Green Lantern (Grønne Lykt) og Green Arrow(Grønne Pil). Disse historiene ble siden utgitt på norsk i bladet Gigant 1979-80 og ble utgitt i USA i 1970-71 fra nr. 76 til og med 86. Forfatteren av disse historiene var Denny O`Neil (redaktør og en av de største Batman forfatterne gjennom tiden m.m.), hovedtegneren var, den nå mytiske, Neal Adams og rentegneren var Dick Giordano(nesten like mytisk og senere sjefsredaktør hos DC).
Hva handlet så disse få heftene om ? Det var ingenting å si på ambisjonsnivået hos tegneserieskaperne. Våre to helter blir sendt ut på en utvidet road trip (Grønne Pil er den radikale og Grønne Lykt ennå med en tro på systemet) og i løpet av denne blir de konfrontert med så ulike problemstillinger som rasediskriminering, urinnvåneres rettigheter, forurensing, falske profeter, myndigheters maktmisbruk, corporate crime og overbefolknings problematikken( i en tid hvor verdens befolkning ennå ikke hadde nådd 4 milliarder og hvor boken Make Room ! Make Room ! av Harry Harrison ennå ikke hadde blitt filmen Soylent Green(73)). 
Det som virkelig gjorde disse historiene bemerkelsesverdige var hvor Speedy (Grønne Pils myndling og superheltlærling. Anbefaler igjen Rick Veitch`s Bratpack) får en sentral rolle. Speedy kan vel i ettertid sies å være et navn som gir visse assosiasjoner, men denne Speedy har gått hen og blitt hekta på heroin. Vi snakker om USA i 1971, eller 1980 i Norge, og begrunnelsen Speedy gir for å forklare misbruket sitt er mange år forut for hva som senere ble det aksepterte. Det påvirket i hvert fall meg dit hen at jeg senere muligens fikk et mer nyansert syn enn det som har vært gjengs i den pågående miseren som er norsk narkotikapolitikk. Og det var ingen ulempe at disse heftene utgjør kanskje det beste Neal Adams noensinne har gjort. Så tilbake til begynnelsen. Hvor er alle heltene henne. Vel, noen av dem er i historiebøkene.
Lucifer i The Sandman dukker opp igjen i bok 4, Season of Mists, og her har han tatt en beslutning med dramatiske konsekvenser. Han har lagt ned arbeidet for godt. En så stor del av evigheten er nok for hvem som helst. Han tømmer helvete for alt som har oppholdt seg der. Han får hjelp av The Sandman til å skjære av seg vingene og gir denne helvetets nøkkel og avslutter slik sin tjeneste m.h.t. avstraffelse og mulig forbedring av utallige generasjoner. På de to siste sidene i denne boken møter vi Lucifer igjen. Nå som strandboms i Australia og hvor han motvillig innrømmer at gud har lykkes med solnedgangene. Lucifer dukker ikke opp igjen før i nest siste historie, The Kindly Ones. Han har flyttet til Los Angeles, åpnet nattklubben Lux og underholder gjestene med sanger han vet de egentlig bør høre og fremført av ham selv på piano. Han har også blitt gjenforent med sin høyre hånd, den noe begrensede skjønnheten Mazikeen. En av Liliths (Adams første kone) mange avkom og som alle er en del av, det den jødiske folkloren kaller, Lilim. 
Så var det hvorfor jeg har skrevet så mye om Neil Gaiman`s Lucifer. Når The Sandman endte med nr. 75 i 1996 etterlot det seg et stort tomrom. Gaiman gikk med på at DC Comic fikk bruke de fleste figurene fra The Sandman, med et selvfølgelig unntak. En fikk serien The Dreaming som aldri ble noe videre og flere miniserier. Av disse var de tre heftene i The Sandman Presents : Lucifer en av dem. Denne kom i 1999 og var skrevet av, den til da, nokså ukjente engelskmannen Mike Carey. Serien ble en hit og året etter begynte samme mann å skrive den månedlige tittelen Lucifer. Og det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.
Lucky Luke har fra starten harselert med de vante klisjeene fra det ville vesten. Den ensomme cowboyen, og hans trofaste hest Jolly Jumper, møter de mest uoverkommelige problemer og fikser det meste ved hjelp av et godt hode og en alltid ladd pistol. I begynnelsen var ikke de humoristiske elementene så fremtredende. I album nr 8, Leiemorderen, går Luke hen og dreper skurken. Og det må ha markert et vannskille. Morris må ha innsett sine begrensninger som manusforfatter og derfor søkt hjelp hos en av de største manusforfatterne i fransk-belgiske tegneseriers historie, den nå avdøde Rene Goscinny(1926-77). 
Goscinny har blitt nevnt flere ganger tidligere i denne bloggen og jeg har ingenting i mot å skrive litt mer om ham. Hans samarbeid med Albert Uderzo er jo legendarisk, men en annen serie det er kommet en rekke album av på norsk er hans og Jean Tabarys albumserie om den onde, onde visiren Iznogood. Fra1960 var Goscinny også sjefsredaktør for, tidens mest innflytelsesrike tegneseriemagasin, Pilote. Det første albumet disse laget sammen var altså nr. 9 i serien og på norsk heter det Jernhesten og ble utgitt som nr. 44.
Samarbeidet disse to er det de fleste forbinder med Lucky Luke og i løpet av 38 album skapte disse to det som, i mine og mange andres øyne, er en av de beste albumseriene gjennom tidene. Vi blir introdusert for de onde og dumme fetterne til de virkelige brødrene Dalton, representert ved to av dem , Joe og Averell. De lager sin egen versjon av John Ford`s The Stagecoach fra 1939. De tar utgangspunkt i historiske hendelser som the Land Run i Oklahoma i 1889 hvor tusenvis forsøkte å sikre seg jord i det nyåpnede territoriet. Den helt tidlige begynnelsen på oljealderen i I skyggen av boretårnet. Den definitive detroniseringen av to av vestens verste massemorderikon representert med Jesse James og Billy the Kid. Og det at vi får følge brødrene Dalton og hunden Rattatas (så kriminelt dum at det blir nesten imponerende) reiser gjennom Nord-Amerika fra Mexico til Alaska. Og dette er bare noen av en uhorvelig mange høydepunkt
.Så dør Goscinny og forfallet setter inn. Ikke så fort til å begynne med. Morris hyrer inn etablerte manusforfattere som for eksempel Bob De Groot ( Clifton og Leonardo, begge utgitt på norsk og en av manusforfatterne på serien om Rattata når den lisensiert ut) og Lo Hartog Van Banda(Lodewijk Hartog Van Banda som skrev manuset til det jeg anser som det beste albumet post Goscinny, nemlig Langfinger, nr. 43). Serien blir aldri den samme igjen og Morris blir eldre og lar rutinen få ta overhånd og det synes altfor godt. Til slutt dør Morris i 2001 og isteden for å la serien ende med ham kommer en frem til, av en eller annen merkelig grunn, å fortsette serien med Achde (Herve Darmenton) som tegner. Det er sørgelig at en serie som har gledet så mange med sin genialitet skal måtte lide denne vanskjebnen. Trøsten blir at de klassiske albumene kan leses om og om igjen.
En av de første seriene som deltok var Jeremy Love`s serie Bayou. Dette er en serie som utspiller seg langt sør for Mason-Dixie linjen. Denne linjen som deler USA mye mer enn bare i nord og sør. Året er 1933 i byen Charon, Mississippi, og raseskillet i sørstatene har ikke endret seg mye siden borgerkrigens slutt. Den store forskjellen er at slavene er endt opp med å bli en blanding av husmenn og livegne. 
Den mytiske delen av sumpen står sentralt i denne fortellingen og hvis en skal sammenligne den med noe så blir det den mørke utgaven av Peter Pans Neverland og Alice besøk bortenfor speilet. Hovedpersonen er den lille fargede piken Lee Wagstaff. Hun får i oppgave med å redde faren fra å bli lynsjet for bestevenninens forsvinning og bestevenninen selv fra og ikke bli fordøyd av det monsteret som slukte henne hel. Dette er første bok i denne serien og jeg må si jeg er virkelig imponert. Fantastiske tegninger og en historie både original og befolket med troverdige karakterer i begge virkeligheter. Og jeg må innrømme at jeg ser frem til bok 2 også kan jeg jo gå inn på 
Neil Gaiman har med disse historiene hentet inn en rekke forskjellige og spennende tegnere. Når det kommer til selve historiene får han vist hvilket spekter han har når det kommer til hvor mange forskjellige sjangere han behersker. Ikke alle er like fenomenale, men de er alle jevnt over gjennomsnittet hvis en skulle målt dem opp mot andre serier på dette nivået. Det som slår meg mens jeg skriver dette er hvilken velsignelse det var å ha abonnement på serien på denne tiden. Hvert nytt hefte var som en liten julepresang og det uavhengig av årstid. Med Worlds`End visste en aldri hva neste hefte ville handle om. Og så er det det som var Gaiman`s storhet med The Sandman at hver lille fortelling, på en eller annen måte, alltid hørte med til den store historien og at en ikke innså dette før serien var ferdiglest.
Alle scenene fra vertshuset er tegnet av Bryan Talbot (Alice in Sunderland og Mark (Fables, Miracleman og etter hvert ganske mye annet her i bloggen) Buckingham. I nr. 51 forteller Gaiman historien A Tale of Two Cities og som kan synes å være en smule inspirert av Franz Kafka. Illustrert av Alec Stevens (en allsidig tegner som har jobbet for en rekke forlag, men som siden 1989 har konsentrert seg om å forbli frelst). Cluracan`s Tale om alvedronningens Titanias utsending Cluracans reise til byen Aurelian. Hans søster Nuala spiller og en rolle i denne historien og begge dukket første gangen opp i Season of Mists. Illustrert av John Watkiss(Deadman). Hob`s Leviathan dukker en annen kjenning, Hob Gadling, først sett i A Doll`s House, men forteller og hovedperson er den unge kvinnen Jim som har forkledd seg som mann for å kunne ha en karriere til sjøs. Det er seilskutenes storhetstid og ferden går fra Singapore til Liverpool. 
I The Golden Boy fortelles det om den unge mannen Prez Rickard. Dette er en serie som i sin tid ble skapt av Joe Simon(Captain America) og den, for mange den ukjente tegneren, Jerry Grandenetti(har tegnet noen ytterst få episoder av Will Eisner`s The Spirit) og ble utgitt første gang i 1973 med tittelen Prez : First Teen President 1-4. Sandman nr. 54 og det er Michael Allred (Madman) som er tegneren. Siste avsnitt i Worlds`End er Cerements(likkleder?) og fortelleren her er Petrefax. En reisende lærling opprinnelig fra necropolisen Litharge og som lenger ut i beretningen har en viktig oppgave å utføre. Tegnerne her er Shea Anton Pensa (jobbet for DC og Marvel) og rentegnet av Vince Locke (Sandman Mystery Theatre, A History of Violence sammen John Wagner og filmatisert av David Cronenberg i 2005). Og her er en kommet til slutten av bok 8 og det er bare to bøker igjen.
Handlingen i The League of Extraordinary Gentlemen er lagt til det en kaller Steampunk verden, en spin-off fra Cyperpunken. Sistnevnte introdusert av William Gibson(Neuromancer m.m.). Selv liker jeg å kalle det retro-futurisme. Her er en på begynnelsen av 1900-tallet og det britiske imperiet er større og mer imponerende enn det noensinne var i vår virkelighet(et eksempel er broen som er i ferd med å bygges over den engelske kanal) og dampkraften har danket ut alle andre energikilder. 
The League of Extraordinary Gentlemen består av Allan Quartermain(kjent fra H. Rider Haggards bøker, bl.a. Kong Salomos miner), Robert Louis Stevenson`s Dr Jekyll and Mr Hyde, H.G. Well`s Hawley Griffin a.k.a. Den usynlige mannen, Kaptein Nemo (kjent fra Jules Vernes bøker En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya) og den eneste kvinnen, Mina Harker, Draculas utkårede i Bram Stoker`s nedtegnelser. Den ansvarlige for å samle disse er etterretningssjefen Campion Bond. Deres første oppgave blir å bekjempe den listige og ondskapsfulle Fu Manchu (et kriminelt geni skapt av den britiske forfatteren Sax Rohmer). Og så dukker Sherlock Holmes erkefiende, Professor Moriarty, også opp. Dette skjer i Volume I. Når en kommer til Volume II er det en invasjon fra en annen planet, ikke ulik den H.G. Well`s beskrev i sin bok og som Orson Welles laget radioteater av i 1937. Begge disse er utgitt på norsk. 
I The Black Book hopper handlingen frem til 1958 og hvor et styresett ikke ulikt det som ble beskrevet i George Orwell`s bok 1984 (utgitt i 1949) nettopp er blitt styrtet. Her er Quartermain og Harker på leting etter The Black Dossier som kan gi uvedkommende opplysninger om den hemmelige historien til det nå oppløste The League of Extraordinary Gentlemen og siden dette er Moore så er det selvfølgelig mye mer komplisert enn som så. Volume III heter 1900 og her er bare den første tredjedelen av historien kommet ut og serien vil forhåpentligvis bli fullført i mai 2011. Og si at O`Neill overgår seg selv som tegner i disse historiene er ingen overdrivelse og samarbeidet mellom han og Moore er utrolig bra. Også må det være en sann svir å komme tilbake til det forlaget som nektet å utgi seriene hans i ti år med en bestselger av sånne dimensjoner. Og her avsluttes presentasjonen av Kevin O`Neill.
Hvorvidt dette kan sies å ha en viss relevans m.h.t. tegneserier er åpent spørsmål. Jeg har jo såvidt Greg Rucka`s Whiteout og Whiteout : Melt tidligere. Av norske tegneserieskapere opphengt i isødet er det kun en. Okay, Bjørn Ousland ga nettopp ut barneboken Sydover : Tredje Fram-ferd, men hos meg er det kun en. Han endte av en eller annen merkelig grunn opp med å skrive bindsterke bøker fylt med kongelig sladder og ”nye” opplysninger om den norske kongefamilien(så ille var de ikke, mor mi liker dem en hel haug og han må sies å ha skrevet en del andre viktigere bøker). 
Han debuterte som satire og avistegner i Ny Tid med det som ble serien Glipp. Utgitt i to hefter i 1981 og 82. Nå er jeg litt usikker, men hans første lengere serie, Fridjof & Hjalmar, gikk som helsides fortsettelsesserie på lørdager i Dagbladet, og det er her jeg er usikker, en gang i 1983 eller 1984. Serien kom som album i 1986 og handler om Fridjof Nansen og Hjalmar Johansens ferd mot Nordpolen som varte fra mars 1895 og til august 1896. En uhøytidelig harselas med et av de nasjonale ikonene, Nansen, og tegnet med en så særpreget strek at det gjorde serien mer internasjonal enn norsk. Noe som på denne tiden var et stort kompliment.
Bomann-Larsens første album kom i 1985 og hadde tittelen 1905, med undertittelen Duellen på Hesselø. Igjen satire og denne gangen om det historiske møtet mellom den tyske keiser og den russiske tsaren på denne lille øya i Østersjøen. Hvor de avgjør Norges videre skjebne. Bomann-Larsen legger selvfølgelig inn en tvist med at den danske prinsen Garl Gustav også må vinne den den avgjørende duellen for siden kunne bli Norges konge. I 1986 kom Fridtjof & Hjalmar i albumform. Drama i Bayern (87) beskriver møtet mellom Henrik Ibsen og hans mulige mesen, den litt originale Ludvig II av Bayern(1845-1886). I 1990 kommer Bomann-Larsens siste tegneserie ut og har tittelen Adolf og hans menn. Her sier vel tittelen det meste om innholdet. Om det var den elendige statlige støtteordningen(snarere den manglende) eller om Bomann-Larsen bare var blitt lei av tegneseriemediet vet jeg ikke, men sikkert er det at en av Norges mest nyskapende tegneserieskapere de siste tiårene gikk hen og ble seriøs forfatter. Noe jeg alltid har synes var et stort tap for norske tegneserier.
Da dette nå har blitt sagt, er det på tide å komme med hva min personlige definisjon på hva kunst kan være. To av mine favorittmalere er Rene Magritte og Salvador Dali. Blandingen av det figurative og det surrealistiske er en uslåelig kombinasjon. Jeg har i grunnen alltid hatt litt sansen for det figurative. 
Allikevel er det som tiltaler meg med disse to det at de forvirrer meg. En forvirring som fremprovoserer økt tankevirksomhet og ender opp med at jeg føler meg dummere og meget fornøyd. Følelsen av ikke å forstå og så streve med å finne svarene er kanskje kjernen av min kunstforståelse. Bare som en digresjon kan jeg nevne at den beste bokserien på norsk de siste årene er Solum Forlags Fabula serie. En del av disse bøkene har skylden for at jeg nå er blitt så tynn i håret. 
Nok en langdryg innledning, men i dag spiller vel dette ingen rolle, siden de fleste har sett på bildene, for så å finne noe annet og interessant. I mens er jeg ferdig med å gjennomhulle min venstre fot. Og så er det min blogg !! Den tegneserieskaperen, som i mine øyne, best oppfyller mine kriterier for hva kunst er, blir Dave McKean. Først med samarbeidene med Neil Gaiman : Violent Cases, Signal to Noise, Black Orchid og Mr Punch. Siden den utrolige Arkham Asylum med Grant Morrison. Cages er som nevnt en av tidenes ypperste eksempel på metamorfosen mellom kunst og tegneserier og handler til gjengjeld om livet og kunsten. De utallige coverne til bl.a. The Sandman og The Dreaming. Og den boken jeg nettopp har lest ferdig, Pictures That Tick.
Som nevnt i et tidligere innlegg er dette en samling av McKean`s kortere historier. De lengste historiene i denne boken er tegnet. Det hele holdes i hvitt, grått og svart. Ordløse fortellinger fortalt av en som drømmer våken. Foran hver historie har McKean en kryptisk introduksjon illustrert med fotografier. Noe som ikke gjør forståelsen av historiene enklere. De fleste andre historiene er denne blandingen av foto, maleri og tegning i montasjer. Dette er vel også blitt det McKean er mest kjent for. 
Det de færreste vet er at McKean har latt seg inspirere av den amerikanske tegneseriekunstneren Barron Storey. Andre som har brukt hans teknikker er Bill Sienkiewicz (Stray Toasters), George Pratt (Enemy Ace : War Idyll) og Kent Williams (The Fountain med Darren Aronofsky). Han er ikke særlig kjent her hjemme og har ikke produsert mange serier. Det eneste jeg vet som er utgitt av han på norsk er historien Desperasjon i Sandman : Evige Netter og denne er igjen designet av McKean. 
Det en blir forbauset over er hvilken glimrende forfatter McKean er. Hvorvidt han var en flittig elev av Gaiman vites ikke, men hans tekster står nesten perfekt til bildene han skaper. Etter å ha lest disse historiene skjønner jeg ikke bæret og har ikke følt meg så bra på lenge. Dette er en tegneserie som bare må oppleves.