Ungdomstid

Jeg har skrevet mye om Dave Gibbons, kanskje litt vel mye, men jeg har alltid hatt sansen for måten han tegner på. Helt siden jeg fikk låne noen tidlige 2000 AD av en kompis og leste seriene han tegnet der, Harlem Heroes og Rogue Trooper. Han har laget en mengde serier hvor manuset er skrevet av andre. En av de første rene manusjobbene han gjorde var World`s Finest, en trehefters miniserie basert på en serie gitt ut på DC fra 1941-86, hvor Batman og Supermann opptrer i den samme historien (Jokeren og Lex Luthor er og med). Denne var tegnet av Steve ( Nexus ) Rude. 1991 skrev han manuset til DC Comics / Dark Horse Comics crossoveren Batman Versus Predator og som ble tegnet av Andy Kubert. I 1998 kom The Dome som ble utgitt på DC`s science fiction imprint Helix. Denne var tegnet / computerdesignet av Angus McKie.

Og så over til noe helt annet. I 1983 ga bandet The Who ut rockeoperaen Quadraphenia, som var basert på Pete Townsend`s opplevelser i London på tidlig sekstitall. Det ble laget film av den i 1979, med manges favoritt musikalske hatobjekt Sting i en liten rolle. Sentralt står konflikten mellom Mods og Rockere. Dave Gibbons, som er født i 1949, gjør bruk av den samme tematikken og egne opplevelser fra denne tiden i sin grafiske roman The Originals (2004). Forskjellen blir at han legger handlingen til en ikke altfor fjern fremtid, som allikevel har store likheter med etterkrigstidens Storbritannia. Hovedpersonene er bestevennene Lol Og Bek. Deres høyeste ønske er å bli medlemmer av The Originals og de lykkes med dette. The Originals kjører Hovers (les Vespa) og har en helt spesiell påkledning. For å finansiere kjøpet av en Hover tyr Lol til å selge narkotika (les amfetamin) og treffer også sitt livs første store kjærlighet Viv. Handlingen har klare likheter med Quadrophenia, men den kan allikevel sies å være helt forskjellig på flere sentrale områder. Gibbons har både skrevet og tegnet denne serien selv. Den er i svarthvitt og det kler både Gibbons sine tegninger og ikke minst historien.

Barns drømmer og de eldres vage erindring av dem

I dag er det søndag og jeg er på jobb, til en forandring. Og som vanlig bare dirrer jeg av arbeidslyst. Ergo har jeg valgt å skrive om en enkelt tegneserie i dag. Navnet på serieskaperen er Katsuhiro Otomo (14.04. 1954). Han er en av de store japanske serieskaperne og har også regissert og skrevet manus til en rekke animefilmer. Listen over disse kommer senere når jeg tar for meg hele Akira-serien. Otomo er en av de japanske serieskaperne som slo i gjennom i vesten på midten av åttitallet, Marvel Comics ga da ut hele Akiraserien i en fargelagt utgave, og dette var med på å bane veien for andre japanske serieskapere. Og filmatiseringen av denne serien fra 1988 er ennå en av de beste animefilmene jeg har sett.


Domu : A Child`s Dream ble utgitt i Young Magazine fra januar 1980 til juli 1981. Handlingen er lagt til en av Tokyos enorme boligblokker. Her har en rekke uoppklarte, og i teorien selvmord, dødsfall satt sitt preg på nabolaget. Historien begynner med at en mann kommer til syne på taket av blokken og hopper. Hovedpersonen i serien er den nyinnflyttede jentungen Etsuko. Hun er vitne til hendelsen og vet instinktivt at dette var ikke noe som skjedde av seg selv. Hun er selvfølgelig ikke en vanlig jente, men har paranormale evner. Hun oppdager hvem som står bak det hele og det er den gamle og senile mannen Old Cho og som har de samme kreftene som henne. Historien videre forteller om konflikten mellom disse to. Og oppi dette blir det foretatt en politiundersøkelse ledet av inspektør Janigawa og som prøver å finne en naturlig forklaring på det hele. Domu har mye til felles med Akira m.h.t. til problemstillinger (det ansvarlige barnet kontra den uansvarlige voksne) og hvilke krefter det er snakk om (først og fremst telekinese). Domu er mer en grøsserhistorie enn science fiction og den er tegnet i den realistiske og vestlig vennlige mangastilen. Otomo har lagt ned utrolig mye arbeid i tegningene av bygningene og dette skyldes kanskje hans fortid som arkitektstudent ? Denne serien kan være et godt sted å starte før en tar fatt på hovedverket til Otomo, den 2300 sider lange Akira.

Tegneseriereality

Et cover, eller på norsk som tross alt er morsmålet mitt forsiden, kan si veldig mye om innholdet. Selv om jeg er nokså nærsynt kan jeg gjenkjenne et cover og umiddelbart si at cd`en er en jazz cd. Og det stemmer forbløffende ofte. Så er det at en har for få tegneserier å lese og velger noe på måfå. Og i dette tilfellet valgte jeg den tegneserien med den latterligste forsiden jeg har sett siden Starlet gikk inn. En ung mann kledd i billigutgaven av Miami Vice trend klær eller et mulig medlem av boybandet Menudo (ricky martin). Smilende mot kamera og det hele blir bare så ufrivillig komisk. Serien het Pedro and Me og er laget av Judd Winick .


Det eneste vi hadde av ham utenom på biblioteket er The adventures of Barry Ween, boy genius 1-2. Disse hadde jeg ikke lest og regnet med at jeg skulle lese litt av pedro and Me og så le rått. Det står referert til MTV`s realityserie The Real World på forsiden av serien og dette var en serie som kom nogenlunde samtidig med Big Brother. En fikk følge en husstand fylt med, for hverandre, vilt fremmede mennesker på nært hold. Ikke så intenst som i Big Brother, men nok til at det ble en kjempesuksess for MTV. Alle forutsetninger er altså tilstede for at dette skal bli min nye favorittegneserie ? Serien er biografisk og starter med at den unge Judd får lov til å bli en av deltagerne i sesong 3 av The Real World. Han skal dele rom med den like unge Puerto Ricanske Pedro og de blir fort venner. Så kommer det som gjør serien så bra og får meg til å arkivere hånfliret mitt. Pedro er homofil og på toppen av det hele blitt smittet og utviklet AIDS.

Han bruker posisjonen sin i en av det mest sette tv-seriene i USA til å opplyse om sykdommen og tv-seerne ser hvordan sykdommen påvirker ham. Jeg har nevnt det tidligere og det er at tegneserier har påvirkningskraft som virker til det gode. Dette var en tv-serie som plutselig betydde noe og tegneserien om den historien er virkelig betydningsfull. Klumpen i halsen og tårene i øyekroken når jeg var ferdig med å lese den sier det at dette er en serie en bør virkelig lese. Judd Winick er gakket hen til å bli utrolig mye brukt som forfatter hos både Marvel og DC Comics. Høyst fortjent !

Det finnes alltid unntak når det kommer til nødvendighet

Jeg har nevnt Frank Miller i tidligere innlegg og han er unektelig en av mine aller største favoritter. Listen over geniale serier fra ham er lang og jeg trenger vel ikke å ramse den opp her ? Når det kommer til Miller som bare manusforfatter har jeg allerede nevnt samarbeidene med Dave Gibbons (Martha Washington), Geof Darrow (Hard boiled og Big guy and rusty the robot) og flere av Daredevil-prosjektene (Sienkiewicz, Mazzuchelli). Et jeg ikke har nevnt til nå er Daredevil : Man without fear. Dette var en femhefters miniserie, tegnet av John Romita jr, og hvor Miller lager sin egen vri på Daredevils tilblivelseshistorie. Den er nesten helt vellykket, men det tilsier at en må se bort fra at Romita jr er altfor flashy og litt substansløs. Det jeg heller ikke har nevnt er Daredevil 185-190 som Klaus Janson tegnet alene. Den serien har jeg til gode å skrive om.


Da var vi ferdige med Marvel og går videre til Miller`s karriere hos DC Comics. Batman : Year One (mazzuchelli) har jeg nevnt. Han skrev Batman-Spawn crossoveren og som ble tegnet av skaperen av Todd McFarlane. Spawn skulle være en superhelt (?) som skulle være annerledes, bare tegnet og siden skrevet av McFarlane og selvfølgelig endte opp med å bli like kommersielt misbrukt som alle andre brand names superhelter. Her viser Miller en helt klart usympatisk side av seg selv og McFarlane er , på denne tiden USA`s største tegneserietegner, nesten i stand til å skjule at dette var knapt verdt papiret det var trykt på. Det største prosjektet Miller har gjort hos DC som forfatter er samarbeidet med Jim Lee ( en av grunnleggerne av Image Comics og hans del av dette : Wildstorm Comics ((nå en del av DC Comics)) ). Sammen har de laget serien All-star Batman and Robin the Boy Wonder. Her tar Miller sin psykotiske Batman fra The Return of the Dark Knight og lar han agere slik fra starten av karrieren. Forskjellen er at Dick Grayson ( the boy hostage, i følge The Joker) blandes opp i det hele. Her er det helt klart to enorme talenter som samarbeider, men jeg liker det ikke (har aldri likt Robin. Misunnelse ?).


Hos Dark Horse var det de seriene jeg har nevnt ovenfor med et unntak. Walter Simonson er ennå en av disse serieskaperne en kommer over hvis en er heldig. Her i Norge er det eneste jeg husker med hans navn på War of Warcraft tegneserien (manus) og tegneserieversjonen av filmen Alien fra 1979 (tegneserien, ikke filmen. Archie Goodwin hadde manus og jeg skal definitivt skrive mer om ham). Sammen lagde Miller og Simonson den fire hefters miniserien Robocop vs. Terminator i 1992. Igjen er det en serie som blir bare nesten. En god ide og nesten kompetent utført. Miller har hatt mye å gjøre med Robocop. Han lot Steven Grant adaptere manuset sitt til Robocop 2, tegnet av Juan Jose Ryp og utgitt på Avatar Press, og det ble til Frank Miller`s Robocop. Og til slutt laget han en serie sammen med Simon Bisley, som hadde introdusert de ekstremt tegnede anabole steroide ofrene som mal i sine serier, i serien Bad Boy. Denne ble utgitt, på det helt nystartede, forlaget Oni Press. En upretensiøs og tullete fortelling som var ment å være akkurat det og lykkes.


Av alle disse seriene er det ikke slik at en må ha lest alle eller trenger det, men uansett hvor kritisk jeg er, har Miller noe eget ved seg. Det som provoserer ved å være dårlig er bra nok til at en må allikevel lese det.

Kunst i tegneserier

Nicolas De Crecy er født i Frankrike 29.09. 1966 (det må være noe spesielt med det året ?). Han er en av en anselig mengde fransk- belgiske tegneserieskapere jeg ikke har noen kjennskap til. Det er flere grunner til det. Den første er at mengden av tegneserier utgitt i disse landene er ganske anselig, jeg leser ikke fransk, danske forlag utgir stadig færre titler enn tidligere og fokuset mitt er flyttet mer over på engelskspråklige serier. NBM Publishing ( siden 1976) http://www.nbmpub.com/ er et lite forlag som i en årrekke har oversatt europeiske kvalitetsserier til engelsk og de ga ut De Crecys Glacial Period i 2007.


Og siden jeg er så flink fikk vi den inn til biblioteket ved en ren tilfeldighet. Eneste aberet var at de hadde krympet originalformatet ned til en tredjedel. Ellers er serien en perle ! Handlingen er lagt til etter den store katastrofen (som nevnt tidligere er franske serieskapere en gjeng av optimister) og jorden er dekket av is. Det er gått tusen år og mesteparten av menneskehetens historie har gått tapt. En gruppe arkeologer har satt seg fore å finne noe av denne tapte historien. De kommer over et massivt byggverk som så vidt har dukket frem av isen. Bygningen viser seg å være Louvre og tegneserien er utgitt i samarbeid med museet. Dette er den første av i alt fire album som forskjellige serieskapere skal lage i dette samarbeidet. Album nr. to er Marc-Antoine Mathieus The Museum Vaults : Excerpts from the journal of Expert (bestillingen er sendt) .



De Crecy har laget en rekke serier og noen av dem er Mr. Fruit 1-2 og Bibendum Celeste 1-3. Han har visstnok fått et rykte som enfant terrible i det franske seriemiljøet. Dette har jeg ikke klart å finne ut av, men det har visstnok vært en del kontroverser m.h.t. hans involvering i fransk animasjonsfilm. Her har han samarbeidet med Sylvain Chomet ( regissør av den Oscar-vinnende Trillingene fra 2003 ) om å lage den animerte kortfilmen La Vielle dame et les pigeons fra 1998 og sammen har Chomet skrevet manus til flere av De Crecys serier. Denne ble Oscar-nominert. I 2007 var De Crecy en av syv regissører som laget hver sin korte animasjonsfilm og prosjektet ble kalt Genius Party. De Crecy har mottatt en rekke priser og har også drevet med bokillustrasjon. Glacial Period er en serie å bli forundret og imponert over og en bør unne seg gleden det gir å lese denne.

Avreise og ankomsten

C S Lewis skal en gang ha sagt at en barnebok er ingen god barnebok hvis den ikke kan leses med like stort utbytte av voksne. Og gjennom oppveksten og i voksen alder har jeg lest min del av både gode og dårlige barnebøker. Et par eksempler på gode bøker er Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte og Lloyd Alexander`s serie om Taran (5 bøker og en novellesamling og den anbefales alle de som har godt lei av alle de mindre vellykkede Tolkien kloningene som oversvømmer bokhyllene for tiden). Så var det hvorfor jeg snakker om barnebøker i en blogg om tegneserier ? Jo, det er fordi Shaun Tan både lager tegneserier og barnebøker og dette innlegget skal handle om han.


http://www.shauntan.net/



Shaun Tan er født i 1974 i Australia og var først i tyveårene før han satset på en karriere som illustratør. Han har illustrert en rekke barnebøker for andre og skrevet og illustrert en håndfull på egen hånd. Han har også blitt oversatt til norsk. I fjor kom tegneserien Ankomsten / The Arrival og i år kom ungdomsboken (?) Fortellinger fra ytre utkant / Tales From Outer Suburbia. Selv har jeg ennå bare lest The Arrival og denne kan nok også kalles Tan`s store internasjonale gjennombrudd, om ikke annet her i Europa. Hjemme har Tan mottatt en rekke priser og utmerkelser ( inkludert førsteprisen i L. Ron Hubbard Illustrators of the Future Contest, noe jeg tror jeg ville hatt et problem med å akseptere) på hele 2000-tallet.



Tan har en lang liste over inspirasjonskilde, inkludert Terry Gilliam og Ridley Scott, og nevner også Rene Magritte blant dem. Det finner jeg i høyeste forståelig. Når en leser The Arrival får en den samme følelsen som når en iakttar et bilde av Magritte. Det hverdagslige blandet sammen med elementer som er både absurde, surrealistiske og truende. Historien er fortalt helt uten tekst og handler i korthet om en mann som forlater kone og barn for å søke lykken i et nytt land. For siden å kunne tjene nok til at familien kan følge etter. Vel fremme i det nye landet blir han, som så mange andre, hjelpeløs uten å kunne språket og de helt annerledes reglene befolkningen i det nye landet lever etter. Dette blir historien som på sitt vis forteller om enhver immigrants problemer og hindringer. Historien er nydelig tegnet og en sann svir å lese. Igjen, anbefales på det varmeste !

125. ubetydligheten

Tidligere har jeg skrevet om Neil Gaiman`s The Sandman. Etter nr. 75 var den jevnt slutt. Forlaget hadde forpliktet seg til å ikke la noen andre overta serien og de overholdt denne avtalen. Det som kan sees som et kompromiss ble at DC Comics ble gitt tillatelse til å lage en serie basert på flere av figurene de allerede eide ( Matthew the Raven, Cain, Abel , Eve og deler av The Dreaming) og de fikk råderetten over flere av Gaiman`s figurer(Goldie, Lucien, Mervyn Pumpkinhead og The Corinthian). I utgangspunktet var ideen at det skulle være en rekke miniserier med forskjellige forfattere og tegnere. De fire første nummerne var skrevet av Terry LaBan og tegnet av, en av mine favorittdansker, Peter Snejberg. Dette var historien om Goldie og hennes reise tilbake til røttene.

Etter en del nr. ble det klart at dette ikke fungerte og forfatteransvaret ble gitt Caitlin R Kiernan (hun er forfatter av science fiction og en rekke dark fantasy bøker og ble fort en leserfavoritt) og Peter Hogan ( han hadde jobbet veldig mye for 2000 AD og da spesielt på serien Durham Red, som hvis jeg husker rett er en spin off fra Strontium Dog). Hogan trekker seg litt senere ut og Kiernan blir den eneste forfatteren frem til serien går inn med nr. 60. The Corinthian og Matthew blir begge veldig sentrale figurer i historien og det er kanskje noe av det som gjør at serien aldri kommer i nærheten av The Sandman. Mangelen på det enorme og mye mer interessante rollegalleriet i The Sandman Og det henger vel og nøye sammen med at det å gå i Gaiman`s fotspor er en blandet fornøyelse. Allikevel er det nok av minneverdige øyeblikk i serien. Utvalget av tegnere og forfattere tidlig i serien er utradisjonelt og spennende og både Kiernan og Hogan har nok av ideer som ville vært fenomenale i hvilken som helst annen serie. Det var bare det at de ikke het Neil Gaiman. Biblioteket har nettopp fått samling nr. 2 av The Dreaming, Through the Gates of Horn and Ivory (den var på salg !), og for en hver Sandman fan er det nødvendig lesning.

8. liste over nyinnkjøpte tegneserier

Masashi Tanaka : Gon vol. 7

Doug Moench / Bill Sienkiewicz : Essential Moonknight vol. 1

Doug Moench / Bill Sienkiewicz : Essential Moonknight vol. 2

Frank Miller / Bill Sienkiewicz : Elektra Assassin

Bill Sienkiewicz : Stray Toasters

Greg Rucka / Steve Lieber : Whiteout : Melt

Garth Ennis / Gary Erskine : Dan Dare

Warren Ellis / Bryan Hitch : The authority : Relentless

Warren Ellis / Bryan Hitch : The authority
: Under New Management

Div. / Neal Adams : Batman : Demoniske møter

Brian Wood / Ryan Kelly : Local

Dave Gibbons : The Originals

Jason Aaron / Cameron Stewart : Otherside

Pascal Blanchet : Baloney

Winsor McCay : Dreams of Rarebit Fiend

Jan Strnad / Gil Kane : Sword of the Atom

Ron Goulart / Gil Kane : Star Hawks (The Complete Series)

Alex Toth : The Complete Adventures of Zorro

Østenfor sol og litt til høyre

Det er Kapittel festivalen for snart åtte år siden og for første gang er tegneserier en del av programmet. Først ut er det Ljublania-baserte tegneseriekollektivet Stripburger. På bakrommet på Cementen og to betalende tilskuere, men Rom ble jo ikke bygget på en kveld ? Nå var ikke medlemmene av Stripburger spesielt kjente i tegneseriesammenheng. Det gamle Jugoslavia hadde en stor tegneserieprodukson, men Slovenia har for meg alltid vært hvor bandet Laibach kom fra og bare det.
Det var selvfølgelig unntak og den første av dem var Darko Macan . Han hadde da skrevet to miniserier i Matt Wagner `s Grendel Tales syklus, skrevet atskillige Star Wars serier og vært forfatter for Hellblazer 144-45. Han har siden jobbet en del for Marvel Comics. Foruten at det var kjekt å møte ham, så hadde vi det til felles at vi er begge født samme år, har skjegg og er 10 til kg 20 for korte.

Det andre store navnet i Stripburger var dessverre ikke med (begge er opprinnelig fra Kroatia og han er født samme år som oss to andre). Han var travelt opptatt med å tegne Marvel`s New X-Men og denne serien ble skrevet av det ubeskrevne bladet Grant Morrison . Tegneren heter så mye som Danijel Zezelj og dette innlegget handler om hans serier.

http://www.dzezelj.com/

Foruten å ha tegnet New X-Men hos Marvel var han og tegner på miniserien The Call skrevet av Chuck Austen og tre nr. av Captain America skrevet av Darko Macan. Hos DC har han stort sett tegnet for Vertigotitler. Han har hatt historier i antologiene Flinch, Gangland og Weird War Tales. Han har tegnet miniseriene Congo Bill (Scott Cunningham), El Diablo (Azzarello) og The Corinthian : Death in Vencice( igjen skrevet av Macan). Han har også vært en av de faste tegnerne på Brian Azzarello `s westernserie Loveless.

En kan få en mistanke om at disse seriene kun blir laget for å finansiere det som virker som hovedprosjektet til Zezelj, nemlig hans grafiske romaner. Etter som jeg klarer å finne ut har han til nå gitt ut tjue( i følge Lambiek.net bare tretten) av dem. Dette er skritt bort fra den kommersielle tegneserien og en kan i stedet for begynne å kalle det kunst. Ikke på en nedlatende måte, men som et gedigent kompliment. Biblioteket har bare to av disse seriene, Caballo og Stray Dogs, Jeg har lest begge og det er umulig å forklare hvordan disse seriene virker inn på en. Begge er i svarthvitt og tegnet med det for øyet at Less is More. Teksten er til tider som små dikt som ytterligere skisserer handlingen bildene skaper. Og jeg, som ikke er videre smart, sitter forvirret tilbake og nyter det hele. Dette er tegneserier for de som ser at tegneseriene har en fremtid og at franskmennene har rett når de kaller dem den niende kunstformen. Zezelj har også hatt et lengre samarbeid med multimedia-kunstneren Jessica Lurie og har vært gjestende kunstner ved Isabella Stewart Gardner museumet i Boston i 2004. Anbefales !!

En sjelden rose. En amerikansk sosialist ?

Howard Chaykin har alltid vært et uromoment innenfor det amerikanske tegneseriemiljøet. Han ville vel blitt tidd i hjel hadde det ikke vært for at han er en glimrende tegneserieskaper. Han slo gjennom med et brak i 1983. Da kom hans serie American Flagg på First Comics. Noen år senere kom den mer eksperimentelle Time2. Han avsluttet åttiårene med å lage oppdaterte versjoner av The Shadow ( en pulp ”helt” skapt av Walter B Gibson og modell for bl.a. Fantomet og Batman) og Will Eisner`s Blackhawk. Disse to miniseriene skapte en del kontroverser blant leserne. En del mente at Chaykin`s behandling av disse figurene grenset til helligbrøde. Mer om det i et annet innlegg.

På nittitallet gjorde Chaykin en del forskjellige ting hos forskjellige forlag. Han startet også serien Cyberella på DC`s nystartete Helix imprint(finner ikke et ordentlig norsk ord for dette). Cyberella gikk inn etter 12 nr. Og så kommer jeg til serien jeg skal skrive om i dag.

Vi har kommet til begynnelsen av 2001 og Chaykin har gått i kompaniskap med David Tischman. Sammen hadde de allerede skrevet manus til flere enkeltutgivelser. Så i 2001 kommer serien American Century. Dette er en moderne utgave av serier som for eksempel Milton Caniff `s Terry and the Pirates og Steve Canyon. Chaykin sa selv om serien at dette var den venstrevridde utgaven av Steve Canyon. Hovedpersonen er Harry Block, tidligere flyver under 2. verdenskrig, og nå havnet i et kjærlighetsløst ekteskap i det amerikanske forstadshelvetet. Han får en genial ide og faker sin egen død og gjenoppstår som eventyreren Harry Kraft. Først går turen til Guatemala med korrupte politikere, gerilja, internasjonale selskaper og en god dose kald krig. Senere havner Kraft i Hollywood og Joe McCarthy er i ferd med å gjøre sin inntreden. Enda lenger ut i serien bosetter han seg i Paris og involveres kunstforfalskninger. Dessverre kommer det ikke mer enn 27 hefter før serien blir kansellert av Vertigo. Allikevel rakk det å bli en minneverdig serie og den anbefales på det varmeste. Biblioteket har de to første og eneste samlingene.

Påsken er overstått og jeg er ennå trist og tørst.

I løpet av disse fridagene har jeg gjort som de få andre fornuftige, nemlig vært hjemme og lest tegneserier (ikke bare det, men har holdt meg langt unna turgåing med og uten ski). Av det jeg har lest er Matt Wagner`s nye Vertigoserie ( skapte Sandman Mystery Theatre) Madame Xanadu noe av det aller beste. Det er til nå kommet ni hefter i denne serien og den første samlingen av disse kommer 15.07. i år. Madame Xanadu er en karakter som første gang dukket opp i heftet DC Comics tittelen Doorway to Nightmare nr. 1 1978. Hun er basert på nymfen Nimue i Thomas Mallory`s Le Morte d`Arthur (ca 1470) og historien i Wagner`s serie starter da med Arthur og Camelots fall. Handlingen hopper videre til Kublai Khans hoff i Xanadu, Versailles, Whitechapel 1888 og i hefte nr. 9 er en kommet til Chicago 1940. Her opererer politimannen Jim Corrigan, senere kjent som The Spectre, til de lokale gangstersjefenes store frustrasjon og som gir seg utslag i at han ikke trenger å bekymre seg for pensjonen sin. En annen av DC universets store mystiske karakterer er The Phantom Stranger og denne har fulgt Madame Xanadu som en observerende skygge gjennom hennes ferd mot vår tid.

Madame Xanadu er udødelig (etter en lengre samtale med Death), kan spå fremtiden og har også andre magiske egenskaper. Serien er nydelig tegnet av Amy Reeder Hadley og rentegnet av Richard Friend. Fra og med nr. 11 skal tegneserielegenden Michael Wm. Kaluta tegne fem nr. Kaluta tegnet denne karakteren for tredve år siden og får nå en ny mulighet. Han har ikke en voldsomt stor tegneserieproduksjon, men det han har laget er av skyhøy kvalitet(De som er interessert kan sjekke ut noen av hans The Shadow-serier, gitt ut på norsk 1983 i Gigant). De siste årene har han laget en rekke covere til bl.a. Books of Magic og Lucifer. Madame Xanadu var i alle fall en sjarmerende ny serie og som skiller seg klart ut fra de fleste andre Vertigo-seriene som gis ut nå.

Bursdager er vellykkede når en bare får ting en ønsker seg og i år var igjen en sånn bursdag. Så fikk jeg også The Complete New Statesmen av John Smith / Jim Baikie ,Sean Phillips og Duncan Fegredo(jeg har nevnt denne serien i en tidligere blogg). Jeg har lest hele serien og konklusjonen blir at den må jeg nok lese minst et par ganger til. Den har helt klare likheter med The Watchmen, men er nok i mye større grad preget av det sene åttitallets pessimisme. Det var nå kjekt og endelig få lest den.

Videre fikk jeg lest Batman : Gotiske netter. Dette er en samling med Batman-serier tegnet av en av de største Batmantegnerne gjennom tidene, Neal Adams (Frank Miller, David Mazzuchelli, Brian Bolland, Norm Breyfogle og den eminente og avdøde Marshall Rogers er noen av de få i samme klasse). Det ble et nostalgisk gjensyn.

Jeg fikk også med meg Jeph Loeb / Tim Sale`s Supermann : Årets mann. En fire hefters miniserie gitt ut i USA i 1998. Disse to har spesialisert seg på å lage serier om den tidlige historien til figurer som f.eks Hulk, Daredevil, Spider Man og Batman. Dette var da gjenfortellingen om tilblivelseshistorien til Supermann (forbausende likt hva John Byrne gjorde i 1986-87). Allikevel klarer Loeb og Sale å komme brukbart fra det, mye takket være rutine og det faktum at de er knakende dyktige.

Og så var det aller beste. Jeg fikk endelig abonnementet mitt på Jason Aaron`s Scalped. Den beste og mest hardkokte serien siden 100 Bullets (siste nummer er i salg 15.04.). En serie fra indianerreservatenes beinharde og nitriste virkelighet. Og denne skal jeg selvfølgelig komme tilbake til.

Tegneserieglede

Carl Barks er en av de største tegneserieskaperne noensinne. Han fikk i oppgave å ta tegnefilmfiguren Donald og overføre denne til tegneseriemediet. Noe han gjorde og som han gjorde bedre og helt uten sidestykke i tegneseriehistorien. Han skapte kyniske fortellinger om den lille mannens plass i universet, som leses med like stor glede nå. På lik måte som de ble første gangen. Han skapte Petter Smart, B-Gjengen og ikke minst Onkel Skrue. Han reiste verden rundt med figurene sine uten å aldri forlate tegnestolen rent fysisk(noe jeg finner helt naturlig). Han må ha vært en snill mann siden han ga oss av sin fortellermessige overflod gjennom alle disse årene han fortsatte å tegne og være underbetalt hos Disney. Han har laget rundt 6000 sider med Disney materiale og disse er blitt utgitt av Egmont i Skandinavia. Selv har jeg bare rundt halvparten. Til slutt vil jeg bare nevne at fra 1976 var den eneste grunnen til å lese ukebladet Donald Duck og Co var håpet om at det var en Disney-klassiker inni. Og fy søren så skuffet jeg ble hvis det ikke var en historie av Carl Barks.


Denne introduksjonen om Barks er for å fortelle om noen av de største øyeblikkene jeg hadde fra jeg lærte å lese og frem til i dag. Barks` sine historier var og er uovertrufne, trodde jeg til jeg kom over en serie kalt Bone.( Jeg skal gå gjennom Barks sin produksjon nøyere ved en senere anledning. ) I 1991 begynte Jeff Smith å gi ut serien Bone på sitt eget forlag Cartoon Books. En liten serie og med et lite opplag. Takket være kvaliteten på serien ble den en hit. Så stor at Jim Lee`s Wildstorm (på denne tiden en del av Image Comics) tilbød Smith å bli en del av hans Homage Comics. Andre som ble utgitt her var Kurt Busiek`s Astro City, James Robinsons` Leave it to Chance og Terry Moore`s Strangers in Paradise. Dette varte en kort periode og så gikk han tilbake til å bli uavhengig. Og det var helt klart det beste forserien. Det og at Jeff Smith slet med medisinske problemer i samme periode. Dette gjorde at serien ble veldig forsinket og dette var ikke forenlig med et stort forlags utgivelsesprogram.

Det som slo meg når jeg begynte å lese Bone var at dette var det nærmeste jeg neonsinne hadde kommet Barks` kvalitet m.h.t. det historiemessige. En historie som starter med at de tre fetterne Fone, Smiley og Phoncible (Phone) P Bone blir drevet ut av byen Phoneville. Sistnevnte Bone er denne historiens forferdlige erkekapitalist og Onkel Skrue prototype. Den renhekla egoisten som lar pengebegjæret styre og som selvfølgelig er grunnen til flukten var nødvendig i utgangspunktet. De flykter gjennom en ørken som synes endeløs, bare for å komme til en fjellkjede som synes uoverstigelig. De klarer å bestige denne og kommer så bort fra hverandre. Vår helt, Fone, ramler ned gjennom flere årstider og havner til slutt i en frodig dal og blir møtt av Ted the Bug. Et løv med bein. Og et øyeblikk senere for


Her er det først og fremst snakk om et langt skritt tilbake i tid for fetterne Bone og for oss lesere at historien virkelig begynner. Til å begynne med er historien bare humoristisk. Fone Bone treffer den vakre Thorne og blir hodestups forelsket. Hun bor ssammen med sin bestemor, Grandma Ben, på et lite småbruk. De to andre fetterne treffer vertshusinnehaveren Lucius Down, som nokså uvitende ansetter dem. Og ennå er alt bare uskyldig og morsomt. Så tar historien en vending til det alvorlige.

Vi blir introdusert for The Lord of the Locusts og hans mest hjelpeløse medarbeidere The Stupid Rat Creatures(drømmen om quiche som aldri blir oppfylt) (the rat creatures er det ondes hær og blir ledet av King Dok, som orkene er i Sarumanns og Saurons hærer). Det som skjer er at vi går fra en nokså harmløs og humoristisk historie til noe som blir mer alvorlig og med ødeleggende konsekvenser for hver og enkelt innbygger i denne idylliske dalen. I mangel av en bedre sammenligning er det som når Kavring kommer til Kirsebærsdalen og møter Jonathan og alt bare blir mer og mer alvorlig.


Det som gjør denne serien eksepsjonell er denne overgangen fra humoristisk serie preget av Walt Kelly`s Pogo og Charles Scultz`Knøttene og til en serie som går J. R. R. Tolkien i næringen. Og alt dette i løpet av 55 nr. og i perioden 1991 til 2004. Det Bone alltid holdt fast ved var humoren, i motsetning til de fleste seriøse fantasy-forfattere som ofte kan sies å være ”litt” vel alvorlige. To supplementer til denne serien er Stupid,Stupid Rat Tails : The Adventures of Big Johnson Bone(Jeff Smith) og Thorn (Jeff Smith og Charles Vess)