Carl Barks er en av de største tegneserieskaperne noensinne. Han fikk i oppgave å ta tegnefilmfiguren Donald og overføre denne til tegneseriemediet. Noe han gjorde og som han gjorde bedre og helt uten sidestykke i tegneseriehistorien. Han skapte kyniske fortellinger om den lille mannens plass i universet, som leses med like stor glede nå. På lik måte som de ble første gangen. Han skapte Petter Smart, B-Gjengen og ikke minst Onkel Skrue. Han reiste verden rundt med figurene sine uten å aldri forlate tegnestolen rent fysisk(noe jeg finner helt naturlig). Han må ha vært en snill mann siden han ga oss av sin fortellermessige overflod gjennom alle disse årene han fortsatte å tegne og være underbetalt hos Disney. Han har laget rundt 6000 sider med Disney materiale og disse er blitt utgitt av Egmont i Skandinavia. Selv har jeg bare rundt halvparten. Til slutt vil jeg bare nevne at fra 1976 var den eneste grunnen til å lese ukebladet Donald Duck og Co var håpet om at det var en Disney-klassiker inni. Og fy søren så skuffet jeg ble hvis det ikke var en historie av Carl Barks.
Denne introduksjonen om Barks er for å fortelle om noen av de største øyeblikkene jeg hadde fra jeg lærte å lese og frem til i dag. Barks` sine historier var og er uovertrufne, trodde jeg til jeg kom over en serie kalt Bone.( Jeg skal gå gjennom Barks sin produksjon nøyere ved en senere anledning. ) I 1991 begynte Jeff Smith å gi ut serien Bone på sitt eget forlag Cartoon Books. En liten serie og med et lite opplag. Takket være kvaliteten på serien ble den en hit. Så stor at Jim Lee`s Wildstorm (på denne tiden en del av Image Comics) tilbød Smith å bli en del av hans Homage Comics. Andre som ble utgitt her var Kurt Busiek`s Astro City, James Robinsons` Leave it to Chance og Terry Moore`s Strangers in Paradise. Dette varte en kort periode og så gikk han tilbake til å bli uavhengig. Og det var helt klart det beste forserien. Det og at Jeff Smith slet med medisinske problemer i samme periode. Dette gjorde at serien ble veldig forsinket og dette var ikke forenlig med et stort forlags utgivelsesprogram.
Denne introduksjonen om Barks er for å fortelle om noen av de største øyeblikkene jeg hadde fra jeg lærte å lese og frem til i dag. Barks` sine historier var og er uovertrufne, trodde jeg til jeg kom over en serie kalt Bone.( Jeg skal gå gjennom Barks sin produksjon nøyere ved en senere anledning. ) I 1991 begynte Jeff Smith å gi ut serien Bone på sitt eget forlag Cartoon Books. En liten serie og med et lite opplag. Takket være kvaliteten på serien ble den en hit. Så stor at Jim Lee`s Wildstorm (på denne tiden en del av Image Comics) tilbød Smith å bli en del av hans Homage Comics. Andre som ble utgitt her var Kurt Busiek`s Astro City, James Robinsons` Leave it to Chance og Terry Moore`s Strangers in Paradise. Dette varte en kort periode og så gikk han tilbake til å bli uavhengig. Og det var helt klart det beste forserien. Det og at Jeff Smith slet med medisinske problemer i samme periode. Dette gjorde at serien ble veldig forsinket og dette var ikke forenlig med et stort forlags utgivelsesprogram.
Det som slo meg når jeg begynte å lese Bone var at dette var det nærmeste jeg neonsinne hadde kommet Barks` kvalitet m.h.t. det historiemessige. En historie som starter med at de tre fetterne Fone, Smiley og Phoncible (Phone) P Bone blir drevet ut av byen Phoneville. Sistnevnte Bone er denne historiens forferdlige erkekapitalist og Onkel Skrue prototype. Den renhekla egoisten som lar pengebegjæret styre og som selvfølgelig er grunnen til flukten var nødvendig i utgangspunktet. De flykter gjennom en ørken som synes endeløs, bare for å komme til en fjellkjede som synes uoverstigelig. De klarer å bestige denne og kommer så bort fra hverandre. Vår helt, Fone, ramler ned gjennom flere årstider og havner til slutt i en frodig dal og blir møtt av Ted the Bug. Et løv med bein. Og et øyeblikk senere for
Her er det først og fremst snakk om et langt skritt tilbake i tid for fetterne Bone og for oss lesere at historien virkelig begynner. Til å begynne med er historien bare humoristisk. Fone Bone treffer den vakre Thorne og blir hodestups forelsket. Hun bor ssammen med sin bestemor, Grandma Ben, på et lite småbruk. De to andre fetterne treffer vertshusinnehaveren Lucius Down, som nokså uvitende ansetter dem. Og ennå er alt bare uskyldig og morsomt. Så tar historien en vending til det alvorlige.
Her er det først og fremst snakk om et langt skritt tilbake i tid for fetterne Bone og for oss lesere at historien virkelig begynner. Til å begynne med er historien bare humoristisk. Fone Bone treffer den vakre Thorne og blir hodestups forelsket. Hun bor ssammen med sin bestemor, Grandma Ben, på et lite småbruk. De to andre fetterne treffer vertshusinnehaveren Lucius Down, som nokså uvitende ansetter dem. Og ennå er alt bare uskyldig og morsomt. Så tar historien en vending til det alvorlige. 
Vi blir introdusert for The Lord of the Locusts og hans mest hjelpeløse medarbeidere The Stupid Rat Creatures(drømmen om quiche som aldri blir oppfylt) (the rat creatures er det ondes hær og blir ledet av King Dok, som orkene er i Sarumanns og Saurons hærer). Det som skjer er at vi går fra en nokså harmløs og humoristisk historie til noe som blir mer alvorlig og med ødeleggende konsekvenser for hver og enkelt innbygger i denne idylliske dalen. I mangel av en bedre sammenligning er det som når Kavring kommer til Kirsebærsdalen og møter Jonathan og alt bare blir mer og mer alvorlig.
Det som gjør denne serien eksepsjonell er denne overgangen fra humoristisk serie preget av Walt Kelly`s Pogo og Charles Scultz`Knøttene og til en serie som går J. R. R. Tolkien i næringen. Og alt dette i løpet av 55 nr. og i perioden 1991 til 2004. Det Bone alltid holdt fast ved var humoren, i motsetning til de fleste seriøse fantasy-forfattere som ofte kan sies å være ”litt” vel alvorlige. To supplementer til denne serien er Stupid,Stupid Rat Tails : The Adventures of Big Johnson Bone(Jeff Smith) og Thorn (Jeff Smith og Charles Vess)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar