Svadaist og klisje`iker (og det gjelder bare for en av de nevnt i innlegget under)

Det å gå i stim er forbausende enkelt. Å gjenta seg selv likeså. Noen kommenterte og sa at dette var en blogg hvor fokuset var på amerikanske serier. Har jeg et behov for å motbevise dette utsagnet? Jeg vetta søren. Det at dette blir det tredje innlegget på rad om europeiske album må være en tilfeldighet. Ellers var det også slik at fransk-belgiske serier først reddet og siden førte tegneserien dithen hvor den nå befinner seg. Og det må en være enig om er et godt sted. Jeg har ennå ikke skrevet tilstrekkelig om de 9 albumene i Claude Auclairs serie om Simon fra floden. Det er noe jeg skal og bør gjøre senere. Så var det at det kom to album til av Auclair på norsk Bran Ruz kom på Cappelen i 1986 og Flammetreets blod kom samme år på Semic forlag. Felles for dem begge er at Auclair og manusforfatterne (Deschamps på Bran Ruz og Migeat på Flammetreets blod) fokuserte på enkeltpersoner og deres kamp mot overmakten.
Flammetreets blod er fortellingen, nesten historisk korrekt, om Albion. En mann hvis opprør mot undertrykkerne, både lokalt og i Frankrike, ble utført av ham alene. En farget mann i et samfunn styrt av hvite. Et opprør startet tidlig i 1941 og som endte i 1948. Dette fant sted på den lille karibiske øya Martinique. En aldeles håpløs kamp mot overmakten og allikevel et eksempel til etterfølgelse. Hvor en kan si at det tapte ble begynnelsen til seier. Atlantis ble første gang nevnt i en av Platons dialoger. Kontinentet Mu som skal ha befunnet seg i Stillehavet nevnes hyppig i flere av Hugo Pratts historier om Corto Maltese. Jack Vance skrev Lyonesse triologien og hvor han henter inspirasjon fra Arthur legenden om dette hjemlandet til ridderen Tristan og som skulle ha ligget et sted mellom Cornwall og Bretagne. Denne historien er igjen inspirert av den eldre bretonske legenden om den sunkne byen Ys. Og det er i denne mesteparten av handlingen i Bran Ruz utspiller seg. Albumet er oppkalt etter hovedpersonen og betyr Røde Ravn. Ved hjelp av overjordiske makter vinner han som en ung mann både kongeriket og kongsdatteren. I et land hvor kristendommen er i ferd med å bli helt dominerende prøver han å føre landet tilbake til de opprinnelige keltiske tradisjoner og gudelære. Nå har det vel vist seg at forsøk på å skru tiden tilbake sjelden lykkes. Slik også i dette tilfellet hvor overmakten viser seg å være for stor og fremtiden synes bestemt. Ingen av disse albumene har en lykkelig slutt, skjønt den egentlige slutten i Bran Ruz er alt annet enn sørgelig. Auclair fikk vist hvilken eminent tegner han var og det eneste jeg har å utsette er at manusforfatterne gjorde ikke en like god jobb. Allikevel nødvendig lesning.