Litt usaklig og så mer kjedelig (1)

Siden jeg jobber på et bibliotek er arbeidsdagene preget av bøker. Til tider kan det synes som om jeg vasser i dem. Og da er det ikke snakk om gode bøker, men den mest banale husmorpornoen Ingulstad og hennes like kan komme opp med. Og allikevel er det små lyspunkt i et ellers mer altomfattende mørke. Jeg var nede i magasinet i går og la merke til noe jeg har ignorert de forrige femti gangene jeg har vært der nede. Der lå nemlig et album jeg ikke har sett på lange tider. Utgitt på Cappelen i 1986 og kom originalt på fransk i 1985. Det er svarthvitt, har tittelen Kids og inneholder 8 fortellinger. Tre av disse er skrevet av Jose-Louis Bocquet og resten er skrevet og tegnet av Arno eller Arnaud Dombre som han virkelig het. Før jeg skriver mer om albumet må jeg bare få vise hva Lambiek.net har å si om ham :
Arnaud Dombre, who uses the pseudonym Arno, has traveled all over the world since he was very young, because his father was a French teacher. His interest in comics was forbidden by his parents, but he persisted and went on to study art in France. When he was nineteen years old, he published his first comics in the magazine Métal Hurlant. Here, he met Alejandro Jodorowsky, with whom he started a collaboration on the adventure series 'Alef-Thau'. In 1985, Arno illustrated the short story collection 'Kids'. In 1993, 'Augustin, la Croisée des Chemins' was published at Casterman. Three years later, while he was working on the eighth album of 'Alef-Thau', Arno died in Paris.
Hvis ikke dette er en av de tristeste oppsummeringene av en tegneserieskapers liv og virke, så vet ikke jeg.
Historiene i Kids er delt opp i fire kategorier. De to første er fra etter katastrofen, så er det to historiske, to fra 2. verdenskrig og de to siste utspilles i våre dager. I alle disse er det barn som har hovedrollene. Hvordan de klarer å overleve i en verden hvor alt er gått av hengslene, hvordan de blir tvunget inn i en voksen tilværelse p.g.a. krigen rundt dem og overgangen fra barn til voksen. Alle fortellingene er ikke like vellykkede, men ved hjelp av Arnos tegninger treffer de en nerve. Noe som gjør det hele så meget bedre. Jeg har skrytt av Arno før i bloggen og han var en fantastisk tegner. Og det er virkelig synd at han døde så ung som 35 år. Et album som ikke nevnes av Lambiek.net er et biblioteket har. Drømmeegen er skrevet av Jean Francois Benoist og Ch. Mauroard og illustrert av Arno. Begge disse albumene bør en gjerne lese i påvente av at biblioteket får tak i de manglende albumene i serien om Alef-Thau.