Og godt nyttår!!

God Jul!

Gjenoppstandelsen ??

Hvordan skal en starte et innlegg i denne bloggen ? Jeg har prøvd forskjellige innfallsvinkler og noen, meg med, vil vel si at de ikke alltid har vært like vellykkede. Og allikevel er jeg som lokomotivet Thomas og gjentar for meg selv: jeg kan, jeg kan, hver gang etter at det ikke har lyktes. Det litt spesielle med dette innlegget er at det handler om et enkelt hefte på bare 20 sider. Terry Moore er kristen og i dette tilfellet er det et virkelig kompliment. Ikke det at det å være kristen til vanlig er noe som helst negativt, men i Moore`s tilfelle blir det noe spesielt. Hva han viste av fordomsfrihet og toleranse i Strangers in Paradise er et eksempel til etterfølgelse. Også var det den ekstra bonusen at den serien var aldeles glimrende. Han fulgte opp med Echo hvor ideene var bedre enn utførelsen. Da er vi kommet frem til første nummer i hans nye serie Rachel Rising. Alle vet at Moore er glimrende tegner og historieforteller og igjen beviser han dette med denne serien. Det hele starter med at en ung kvinne graver seg ut av en grav i et skogholt. Hun klarer å haike veien hjem. Tar en dusj og oppdager at hun har fått et permanent halsbånd gitt ved kvelning. Senere oppdager hun også at hun at det har gått dager som hun ikke kan huske noe av. Hvis ikke dette er nok til å pirre nysgjerrigheten så vet ikke jeg. Skal skrive mer om denne når den første samlingen blir kjøpt inn til biblioteket.

Delusions of Adequacy

Siden jeg har vært travelt opptatt med og ikke kjøpe julepresanger, eller forberede noe som helst annet til jul, har det ikke blitt noen innlegg i bloggen på en stund. Det er desember og alle hjerter gleder seg til januarsalget. Ved at vi er mer enn halvveis ferdige med den markerer det at det er 3 år siden jeg startet med denne bloggen(se overskrift). Til nå har det blitt 667 innlegg som igjen vil si 0,6 innlegg pr. dag. Dette året har det gått litt tregere med å skrive ved at det er kommet visse føringer fra ledelsen og de gjør jo alltid sitt ytterste for å støtte en. Allikevel har det blitt 120 innlegg i år også. Og det har vært en svir! Først å få lese disse tegneseriene og så skrive om dem siden. Jeg tror jomenn at jeg skal fortsette med det

Ps.

Bildene er av Phillipe Caza og han har talent.

Ds.

Begynner nedenunder

Nå skal jeg ikke ta for meg hele serien her, men bare litt fra de 12 første heftene jeg rakk å kjøpe mens serien ennå kom ut på Helix (hvis jeg husker riktig er det det samme antallet som er utgitt på norsk av Bladkompaniet i Inferno). Fremtidsoptimisme forutsetter at alt må bli bedre. Derfor er seriens hovedperson Spider Jerusalem en mer ekstrem og forbedret(?) utgave vår Hunter S Thompson (1937-2005). Faktisk har Jerusalem mer til felles med Uncle Duke i Gary Trudeau`s stripe Doonesbury. Spesielt m.h.t. begges tro på et bedre liv ved hjelp av ymse kjemiske tilsetninger er sterkere enn originalens og det at Duke i utgangspunktet var ment å være en parodi av Thompson. Dette hadde jeg funnet ut av før jeg leste det på wikipedia.org og det gjelder også referansen til Moore. Vi befinner oss meget langt inn i fremtiden(aldri klart angitt, men sannsynligvis i det 23. århundre) og møter vår hovedperson etter at denne har trukket seg tilbake og levd en selvpålagt eneboertilværelse i 5 år. Uflidd og skjeggete likner han til forveksling på Alan Moore. Nødvendighet tvinger ham ned fra fjellet og til storbyen og det faktum at landlivet aldri helt var hans greie. Tilbake til storbyen som er nær uendelig forskjellig fra de vi kjenner. Det er bare på overflaten og under fernisset finner en de samme negative kvalitetene som har styrt menneskeheten siden laaaangt tilbake. Det at vi har fått kontakt med andre sivilisasjoner har hjulpet lite. Jerusalem går tilbake til jobben som journalist og også her har han en del uortodokse fremgangsmåter. Han plukker opp en røykende katt med to fjes og tre øyne som kjæledyr. En tidligere stripper, Channon Yarrow, blir hans første personlige assistent og senere også rikmannsdatteren Yelena Rossini. Disse to får siden tilnavnet The Filthy Assistants. Så var det dette med den Castle episoden. I hefte nr. 8 med tittelen Another Cold Morning forteller Ellis hva som virkelig kommer til å skje med alle disse nedfryste menneskene. En våkner opp og vet at alle ens nærmeste er døde. De som vekker en bryr seg ikke og hvorfor skulle de etter så lang tid. En går ut av bygningen og ordet fremtidskultursjokk er ikke dekkende. Uten midler til å klare seg må en søke ly i herberger og bli en av de usynlige hjemløse. Hvis det ikke er noe å ønske seg så vet ikke jeg. Nå virker det vel som om jeg fremstiller Transmetropolitan som en alvorlig og seriøs serie, og det er den da også til tider, men ellers er den gjennomsyret av en type humor som får svarte hull til å blekne. Jerusalem`s raljeringer om det meste er stor underholdning og Ellis får vist hvilken storartet forfatter han er og at han har meget bestemte meninger om det meste. Robertson derimot har aldri vært en av favorittene mine, men han gjør en framifrå jobb her (og han er ikke mye dårligere i hans og Garth Ennis` The Boys). Hele seriens 60 hefter er samlet i 10 bøker og biblioteket skal ha dem alle. Selv skal jeg før eller siden få lest de 8 siste.

Fortsetter ovenover

Hvis den menneskelige tilværelse skulle kunne sammenlignes med en gardintrapp, og en burde kunne gjøre det, ville en være mest trygg på det nederste trinnet. Ergo burde det å stå øverst være en rikkaløs opplevelse med en stadig fare for umiddelbar nærkontakt med den øverste delen av gulvet. Kan en så sammenligne livet med en gardintrapp ? Nei, men det hadde medført en viss tiltrengt rettferdighet hvis en kunne. Allikevel kan det nesten virke som en holdbar metafor og spesielt for meg som er gitt akutt høydeskrekk. Grunnen til at jeg begynner dette innlegget med noe så inkjevetta finnes ikke. Derimot ble jeg igjen oppmerksom på denne serien p.g.a. to årsaker. Den første var at jeg leste The Ocean av Warren Ellis / Chris Sprouse, Karl Story om igjen. Jeg har nevnt denne miniserien tidligere i bloggen, men det er bare det at den er forbanna mye bedre enn det jeg klarte å formidle. Nummer to var at jeg så en episode av serien Castle på TV Norge. Sentralt her var Cryogenics eller nedfrysning av syke og døende mennesker som senere vil bli reddet av fremtidens mer avanserte vitenskap. Dette var nok til å komme til at Transmetropolitan er en serie verdt å nevne.Transmetropolitan er Warren Ellis` Tour de Force og med seg hadde han tegneren Darick Robertson. De tolv første heftene kom ut på DC`s Helix imprint, først ment å hete Matrix og så hadde noen tatt copyright på det navnet, og var ment å være Science Fiction motstykket til Vertigo. Noen av titlene var Michael Moorcock`s Multiverse skrevet av ham selv, Black Lamb av Timothy Truman, Vermillion av Lucius Shepard \ Al Davison m.fl., Gemini Blood av Christopher Hinz / Tommy Lee Edwards og Cyberella av Howard Chaykin / Don Cameron. Flere av forfatterne av disse seriene var allerede etablerte Science Fiction forfattere og de fleste helt ukjente her hjemme og tilsynelatende for det tegneseriekjøpende publikummet i statene også. Det og at flere av seriene var i overkant ambisiøse m.h.t. både innhold og form. Et par av dem var på toppen av det hele dørgende kjedelige. Jeg abonnerte på de fleste av disse titlene og fysisk gruet meg til å lese Vermillion hver måned. Helix ble startet i 1996 og lagt ned i 1998 og Transmetropolitan ble som eneste tittel overført til Vertigo og resten avsluttet uavhengig hvor langt de var kommet med historien. Det ble da også utgitt en del miniserier som ble avsluttet og et enkelthefte: The Dome av Dave Gibbons / Angus McKie. Her slutter første del og del to kommer forhåpentlig ganske snart.