Siden det er tid for det nå

Godt nytt år !

Hvor snill har jeg egentlig vært?

Da var julen overstått og jeg er mer enn fornøyd med gavene jeg fikk og de jeg kjøpte til meg selv. Derfor hadde jeg tenkt å nevne hvilke tegneserier som lå under mitt tre i år. Bare for å ha gjort det, lissom. Nå ble disse kjøpt like oppunder jul og utvalget var kanskje ikke det beste. Outland hadde for eksempel ikke den første samlingen av Brian K Vaughan og Fiona Staples` nye serie Saga. Ei heller samlingen av Brian Azzarello og Eduardo Risso`s miniserie Spaceman. Men noe hadde de jo.

Judge Dredd: The Complete Case Files 09 inneholder 40 avsnitt i serien om denne forbilledlige fascisten fra fremtiden. Alle i kronologisk rekkefølge og fra årene 1985-86. En del av disse hadde jeg fra før, men det er første gang jeg har fått lest Judge Dredd historier tegnet av Cliff Robinson, John Higgins og Barry Kitson. Også er det interessant og se at disse 25+ år gamle historiene ennå holder mål.

Gotham Central: On the Freak Beat og Gotham Central: Corrigan er tredje og fjerde samling av serien Gotham Central som DC ga ut i perioden 2003 til 2006. Skapt og skrevet av forfatterne Ed Brubaker og Greg Rucka og i hovedsak tegnet av Michael Lark. Hvor fokuset blir rettet mot politiets oppgaver i Gotham City og hvor Batman inntar en mer perifer rolle. Hvis jeg skulle sammenligne dette med noe ville det bli en sammensmeltning av CSI (den opprinnelige) og Brubaker`s serie Criminal. Glimrende personskildringer, intelligente plot og den absolutte fordelen med at det er to forfattere som vet hvordan de skal fortelle en historie. Og at Lark har blitt en uhyre dyktig tegner siden jeg første gang leste en historie tegnet av ham og som kom på Caliber Press en gang på siste halvdel av 90-tallet.

Jeg har de heftede samlingene 1-6 som inneholder heftene 21 til 64 med Swamp Thing. Så var det at DC bestemte seg for å gi disse ut i innbundne bøker og i bok nr. 1 ville nr. 20 også være inkludert. Dette var da også det første heftet med Swamp Thing Moore skrev. Siden jeg manglet dette ble en av julepresangene dermed bok en i denne serien. Var nr. 20 noe en bør få med seg, vel ikke nødvendigvis. For meg vil alltid Moore`s tid som forfatter av Swamp Thing starte med: It`s Raining in Washington Tonight.

Det er noe med Neil Gaiman som treffer meg. Evnen han har til å formidle det utrolige i det hverdagslige og de nyansene av grått det er i det guddommelige. Hvordan han stadig vekk forbløffer meg med denne innsikten han formidler. Derfor fant jeg ut at tiden var inne til å anskaffe meg hans Sandman: The Dream Hunters. Ikke den illustrert av Yoshitaka Amano, men P Craig Russell`s adapsjon av historien. Jeg hadde lest den før, men igjen ble jeg imponert av både historien og hvordan Russell gjør den til sin egen. Og i 2013 kommer det en helt ny Sandman miniserie skrevet av Gaiman og tegnet av JH Williams III (hurra!!).

De to siste samlingene var bok nr. 5 i Sweet Tooth: Unnatural Habits og Fables: Werewolves of the Heartland. Sweet Tooth går inn med nr. 40 neste år og i nr. 5 samles heftene 26 til 32. Jeg er ingen stor fan av avslutninger, men det virker som om at dette kunne være et riktig sted å ende historien. En serie som ikke synes å ville ende er Bill Willingham`s Fables. Werevolves er den andre rene grafiske romanen utgitt og som derfor ikke har kommet i hefteformat tidligere. Det er allikevel den nittende utgivelsen og i januar kommer nr. 20 med Cubs in Toyland som samler heftene 114-121(for øvrig en av de mørkeste historiene i hele serien). Disse to har jeg ennå ikke lest og dermed har også jeg noe glede meg til i det nye året.

To dager etter verdens ende

Ønsker alle en

Gul Jod !

Noe som kunne ha blitt en oppsummering av 2012 (2)

Så var det fortsettelsen på dette forsøket å lage en liste over serier som har gjort inntrykk på meg i løpet av 2012. Igjen ingen rangering og heller ikke noe forsøk på gi terningkast (alle hadde vel fått femmere eller seksere). Og igjen å gjøre oppmerksom på at det finnes serier som skulle vært med her. Det er bare det at det er så vanskelig å huske alt.

Det er uttrykket som sier “less is more” og det finnes nesten ikke et bedre eksempel på dette enn Jiro Taniguchis selvbiografiske serie fra 60-tallets Japan, A Zoo in Winter. En serie blottet for store fakter og som heller viser hvordan en knakende god historie skal tegnes og fortelles. Jeg har vel ikke tall på hvor ofte jeg har lovprist Taniguchis serier her i denne bloggen og det må det vel være en grunn til.

Jim Henson`s Tale of Sand har dukket opp på en rekke lister, hvor de som har greie på det har vurdert årets beste grafiske romaner. Og det er høyst fortjent. Dette etterlatte manuset til Muppets-skaperen Henson har blitt en fantastisk serie. En, til tider (vel som oftest), absurd historie og som har blitt tegneren Ramon K Perez definitive gjennombrudd. Og til tider er den også virkelig morsom. Siden den er nesten helt uten tekst gjør dette den litt mer uvanlig. Selv satt jeg forvirret og kjempefornøyd etter å ha lest den ferdig. Og det er ment som et kompliment.

Det er to ting jeg må nevne før jeg skriver noe om de to neste seriene. Jeg er en gigantisk pyse og en kunne ikke betalt meg for å se en skrekkfilm. Det andre er at jeg misliker, stort sett, de fleste utgivelsene fra forlaget Avatar. Da er det underlig at jeg har fått sansen for serien Crossed utgitt på dette forlaget og som bare ikke er horror, men ekstrem horror. Garth Ennis skapte serien Crossed og det som innleder den er at størstedelen av verdens befolkning blir smittet av noe som får dem til å leve ut alt av ondskap, som tidligere var gjemt under et tynt ferniss skapt av 10 000 års sivilisasjon, og dermed kollapser alt fortere enn en kan si eple saft suse. Vi følger en gruppe som har unngått smitten og deres flukt for å finne en form for trygghet. Det vil ikke være en overdrivelse å si at det blir en vanskelig ferd. Og innimellom alle uhyrlighetene får Ennis vist hvilken glimrende forfatter han er.

Oppfølgeren til Crossed er David Lapham`s Crossed: Family Values. Her følger vi en storfamilie som har funnet skjul i en dal ute av syne for de smittede. Det Lapham viser her er at en trenger ikke være smittet for å begå onde gjerninger. Idyllen vil ikke vare og uten forvarsel oversvømmes dalen av The crossed og de av beboerne som ikke blir drept eller smittet må rømme. Gjennom en verden som på et øyeblikks varsel gikk av hengslene og hvor den sterkes lov er den eneste som gjelder. Lapham forteller en grimmere historie enn Ennis og jeg sett det beskrevet som nesten torture porn. Allikevel er det noe fascinerende med å se hva vi mennesker strippet for alt vi kaller menneskelighet og hvordan en kunne ha taklet å overleve i en slik verden. Noe av det samme en rekke mennesker gjør når de leser eller ser tv-serien The Walking Dead. Bare at i Crossed er zombiene intelligente.

Scalped ble avsluttet med hefte nr. 60 tidligere i år. Dermed fikk den en avslutning som stod i stil med resten av serien. Helt glimrende!! Det er ganske fantastisk å skrive en serie gjennom fem år og ikke en gang prestere noe som var mindre enn glimrende. Den er allerede dypt savnet.

Jiro Taniguchi: A Zoo in Winter

Jim Henson, Jerry Juhl/Ramon K Perez: Jim Henson`s tale of Sand

Garth Ennis/Jacen Burrows: Crossed

David Lapham/Javier Barreno: Crossed vol. 2: Family Values

Jason Aaron/ R. M. Guera: Scalped

Noe som kunne ha blitt en oppsummering av 2012 (1)

Dette er noen av de seriene jeg husker å ha lest i 2012 og som gjorde inntrykk. De er ikke rangert siden de alle er mer enn verdt å lese og det at jeg kom på dem ved hjelp av innfallsmetoden. Det er helt klart serier jeg har glemt å ta med her og ikke alle disse seriene kom nødvendigvis ut i 2012, men det var vitterlig det året jeg leste dem.

Mark Waid er en forfatter jeg har lest lite av og det jeg har lest var ikke alltid like bra. Miniserien Kingdom Come, sammen med Alex Ross, var på mange måter en skuffelse og når han overtok Justice League of America etter Grant Morrison en definitiv nedtur. Da er det litt greit å konstatere at Waid synes å ha fått en ny vår. Både med seriene han skriver for Boom! Studios og de seriene han skriver for Marvel Comics. En av dem er Daredevil og det er det eneste månedlige heftet fra Marvel jeg noensinne har abonnert på. Og jeg ga opp Marvel for tiår siden. Så bra er det faktisk!

Jeg har sansen for Greg Rucka. Jeg har vel skrevet om flere av hans serier. Batwoman: Elegy er noe av det bedre Batman-relaterte jeg har lest på lenge. Rucka skriver en knakende god historie og J H Williams III tegninger er ubeskrivelig bra. Denne andre utgaven av Batwoman dukket første gangen opp i den 52 hefters maxi-serien 52 og ble skapt av forfatterne Morrison, Waid, Geoff Johns og Rucka. For at hun skal være mer moderne sammensatt enn de tradisjonelle superheltinnene er hun bl.a. jødisk og lesbisk. Og gitt navnet Kathy Kane. For øvrig er det nå Williams III som er forfatter av den månedlige tittelen.

Yslaires The Sky over Louvre har jeg skrevet om før og allikevel kan den ikke nevnes for ofte. Et innblikk i de første franske revolusjoneres tenkemåte, filosofi, kunstsyn og hvordan veien til helvete er brolagt med fagre løfter. Og så bare kort nevne de andre seriene til Yslaire: Sambre (bare 1-4), From Cloud 99 (1-2), Himmelen over Bruxelles (1-2).

Yakuza Moon er den selvbiografiske historien til Shoko Tendo som vokser opp i et hjem hvor faren har en ledende stilling innen Yakuzaen. Alt går til helvete når faren blir satt i fengsel når Tendo bare er 6 år. Når han så kommer ut igjen lar han seg forvandle til et forfyllet svin. Tendo har da en far som mishandler henne og en omverden som ser behovet for å gjøre henne så liten som mulig. Hun blir dratt mot det kriminelle, rømmer hjemmefra og for å gjøre det hele komplett så begynner hun med stoff. Dette kan kanskje høres i overkant mye ut, men historien er fortalt usentimentalt og gir innsyn i en del av japansk tilværelse de færreste kjenner.

Når det kommer til denne siste samlingen av Planetary, så husker jeg ikke om det var i år jeg leste den første gang. Vannari, denne serien er så bra at alle burde lese den. Her er de tre medlemmene i Planetary menneskehetens forkjempere og skal prøve å overvinne dette verdensdominerende vrengebildet av The Fantastic Four (slik de kanskje skulle vært hadde ikke Kirby og Lee valgt å være så naive). Og John Cassaday gjør for Planetary, hva Williams III gjorde for Batwoman og Alan Moore`s Promethea. En av de beste seriene noensinne!!

Mark Waid/Peter Krause: Daredevil

Greg Rucka/J. H. Williams III: Batwoman: Elegy

Jean-Claude Carriere/Bernar Yslaire: The Sky Over the Louvre

Shoko Tendo/Michiru Morikawa: Yakuza Moon

Warren Ellis/ John Cassaday: Planetary: Spacetime Archeology

Filmtips ? (2)

Nå har også jeg fått sett Batman: The Dark Knight Rises. Kjøpte den på DVD i uken som var og klarte å holde meg våken gjennom de 158 minuttene den varte. Dette er den åttende filmatiseringen med Batman og visst jeg husker riktig har jeg sett dem alle. Jeg har nevnt det før og nevner det allikevel igjen; jeg er en stor Batman-fan(der hjemme har jeg et par hyllemeter med hefter og tradepaperbacks og takket være mine forslag har biblioteket også fått en del). Dermed kan det forklare hvorfor jeg ikke er udelt begeistret for noen av disse filmatiseringene. Den første (66) med Adam West som Batman er så uhyrlig dårlig at en skulle ønske at det var Wam og Vennerød som hadde regissert den og som en camp satire over superhelter funker den definitivt ikke. Da foretrekker jeg Harvey Kurtzman og Wally Wood`s serie fra Mad Magazine nr. 4, Superduperman.

Batman fra 1989 så jeg fem og en halv gang. Siste gangen sovnet og snorket så høyt at jeg ble bedt om å gå. Her var mye riktig. Anton Furst sine design, Michael Keaton som Batman, Kim Basinger og så kom Jack Nicholson og ødela det hele med sin rolletolkning som The Joker som seg selv. Batman Returns (92) og Danny De Vito`s uforståelige fremtoning som The Penguin. Som om Oswald Chesterfield Cobblepot skulle være oppvokst i en kloakk? Michelle Pfeiffer var et lyspunkt som nesten ble slukket av Christopher Walken`s uinspirerte opptreden. Og velge mellom hvilke av de to Joel Schumacher-filmene, Batman Forever (95) og Batman & Robin (97), som er dårligst blir en umulig oppgave. Val Kilmer og George Clooney som Batman fungerer, men så var det denne talentløse deigklumpen Chris O`Donnell. Og Jim Carrey, Tommy Lee Jones, Uma Thurman, Alicia Silverstone og Arnold i roller like karikerte som i filmen fra 1966. Pføy!!!!

Så var det de tre filmene til Christopher Nolan: Batman Begins(05), The Dark Knight(08) og The Dark Knight Rises(12). Disse er tross alt bedre enn de fem tidligere, men Christian Bale som Batman klarer å fremstå som surmulende gjennom alle tre. Liam Neeson som Ra`s al Ghul i Batman Begins har om ikke annet helt feil etnisitet og som superskurk kommet opp med den mest uforståelige forbrytelsen jeg har vært ute for (jeg har sett denne minst 3-4 ganger og skjønner fremdeles ikke hvordan og hvorfor de må fordampe alt vann i Gotham City). Det er opplest og vedtatt at Heath Ledger som The Joker var ren og skjær genialitet. Vel, historien har det at han baserte sin tolkning på Grant Morrison og Dave McKean`s versjon fra Arkham Asylum og den var han milevis unna. At filmskaperne fant det nødvendig å blande inn Harvey Dent/Two-Face ble ganske enkelt for mye av det gode. Og allikevel er det nok ved denne filmen som gjør den til en av de bedre tegneserieadapsjonene.

Og snakke om logiske brister i historien i en film basert på tegneserier blir vel ganske håpløst. Allikevel blir det for dumt når 3000 frigitte politifolk marsjerer samlet nedover en gate og i enden venter skurkene med pansrede kjøretøy og automatvåpen. Å skyte gullfisk i en bolle ville vært vanskeligere enn den oppgaven som ville ventet skurkene her. The Dark Knight Rises er altfor lang og jo eldre jeg blir, jo mindre sansen får jeg for endeløse actionscener. Allikevel var også dette en av de bedre filmatiseringene av en tegneseriekarakter. Og Michael Caine som Alfred er ubetalelig. Og det at Morgan Freeman alltid spiller seg selv passer utmerket i rollen som Lucius Fox. Og så får jeg se denne et par ganger til og finne ut at den var mye bedre enn det jeg først innså.

Årets siste liste

Alan Moore/Chris Sprouse: Supreme: The Return

Joss Whedon/John Cassaday: Astonishing X-Men: Gifted vol. 1

Joss Whedon/John Cassaday: Astonishing X-Men: Torn vol. 3

Chris Roberson/FransescoBiagini: Elric: The Balance Lost vol. 2

Raymond Chandler, Ted Benoit/ Francois Ayroles: Playback

Brian Azzarello/Lee Bermejo: Joker

David Petersen: Mouse Guard: Winter 1152 vol. 2

Brian Wood/Ricardo Burchielli: DMZ: M.I.A. vol. 9

Brian Wood/Ricardo Burchielli: DMZ: The Five Nations of New York vol. 12

Richard Marazano/Jean-Michel Ponzio: The Chimpanzee Complex vol. 1

Richard Marazano/Jean-Michel Ponzio: The Chimpanzee Complex vol. 3

Carl Barks: Uncle Scrooge: Only a Poor Man

Matt Wagner/Amy Reeder m.fl.: Madame Xanadu: Extra-Sensory vol. 4

Robert Kirkman/Charles Adlard: The Walking Dead vol. 8

Robert Kirkman/Charles Adlard: The Walking Dead: Compendium vol. 2

Daniel Clowes: Wilson

Charles Burns: The Hive

John Hicklenton: 100 Months

Frederik Peeters: Blue Pills

Magdy El Shafee: Metro: A Story of Cairo

Bastien Vives: A Taste of Chlorine

Sean Howe: Marvel Comics: The Untold Story

Joost Swarte: Nesten alt

Henrik Bromander: Smålands Mörker

Lise Myhre: Nemi: Princess of Darkness

Øyvind Holen/Mikael Noguchi: Drabant

Sigbjørn Lilleeng: Generator

Anders Nilsen: Big Questions

Frode Felipe Schjelderup: En ny tid (Bare snabel nr. 14)

Cail Carrigher/REM: Soulless vol. 1

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: Twilight of the Kurokuwa vol. 18

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: The Moon in our Hearts vol. 19

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: A Taste of Poison vol. 20

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: Fragrance of Death vol. 21

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: Heaven and Earth vol. 22

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: Tears of Ice vol. 23

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: In These Small Hands vol. 24

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: Perhaps in Death vol. 25

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: Struggle in the dark vol. 26

Koike/Kojima: Lone Wolf & Cub: The Lotus Throne vol. 28

Filmtips ?

I dag morges (fra 0300 til 0440) så jeg The Punisher: War Zone (2008) om igjen og den er, med noen unntak, en ganske okei tegneserieadapsjon. Det at det tok tre manusforfattere å stjele flesteparten av filmens ideer fra Garth Ennis` versjon av karakteren er ikke like imponerende. Nå så jeg ikke veldig nøye på rulleteksten til slutt og kunne likevel ikke se at Ennis var kreditert. Filmen er i hvert fall bedre enn mye av det andre våset som har kommet basert på Marvel serier de siste årene. Ray Stevenson (Rome) gjør nøyaktig det han skal gjøre og fisketrynet Dominic West (The Wire) kler virkelig å være sjefsskurken Jigsaw. Og så er det like underlig hver gang at en føler aldri så lite sympati med en som mener at hevn rettferdiggjør massedrap. Når det gjelder de to tidligere filmatiseringene skal en helst fortrenge at John Travolta (sjefsskurken Howard Saint i 2004 versjonen) tar seg dårligere ut og er mindre overbevisende enn Dolph Lundgren (The Punisher i 1989) på lerretet i disse to filmene.

The Innocence of Nihilism and Other Stories

Jeg skrev litt om denne serien tilbake i februar 2009 og tenkte at tiden nå var inne for å nevne den igjen? Det dreier seg om David Lapham`s enestående serie Stray Bullets. Utgitt på eget forlag, El Capitan Books, i perioden 1995-2005 og det kom i alt 40 hefter. I følge Lapham selv er ikke serien ennå fullført, men han har lagt prosjektet på is inntil videre i påvente av bedre tider. Han har siden jobbet freelance for en rekke forskjellige forlag, hovedsakelig som manusforfatter med unntak av Young Liars som han også tegnet, og noe av det han har gjort er: Young Liars (Vertigo) 1-18, Daredevil vs. Punisher (Marvel), DeadPool Max (Marvel), Batman: City of Crime (DC), Kull og Predators (Dark Horse), Crossed og Caligula (Avatar) og Modern Warfare 2: Ghosts (Image).

Så var det Stray Bullets. En av de mest hardkokte seriene jeg har lest (har dessverre ikke lest alle 40, bare litt rundt halvparten) og allikevel har den noen av de fineste karakterskildringene jeg har lest i serieform og noen utrolig bevegende og rørende øyeblikk. Allikevel er det først og fremst en krimserie. Det er fortalt som en sammenhengende historie, men hvor Lapham velger og hoppe frem og tilbake i tid. Etter hvert blir det en rekke karakterer å holde rede på. Og en del faller selvfølgelig fra i og med at det er en rimelig høy mortalitet. En av de hovedpersonene en treffer først er Ginny og som jevnlig dukker opp senere. Det kom også to hefter med hennes alter ego, Amy Racecar, i farger og som ikke var en del av kontinuiteten i hovedserien.

Første gangen vi som lesere altså møter Ginny har hun hatt en fryktelig dag på skolen og er i ferd med å rømme hjemmefra. Hun er 8-10 år og står i veikanten og haiker. Hun blir først plukket opp av en mannlig bilist som virker tilsynelatende ufarlig. Etter en del nærgående spørsmål fra denne blir hun nervøs og kommer seg ut av bilen. Senere blir hun plukket opp av en mye eldre mann og på en bestefars vis skjønner han alvoret i hennes problemer. Han er til og med villig til å hjelpe henne med flukten videre. Selv satt jeg og ventet at denne mannen skulle vise seg å være pedofil, men det er han heldigvis ikke. Allikevel gir han Ginny et mentalt sår som er like alvorlig som de fysiske hun hadde fått tidligere. Og dette er bare en kort oppsummering av en av de historiene David Lapham har å fortelle i Stray Bullets.

Hvor jeg forteller enda noen meningsløse anekdoter om meg selv og med en mulig tilknytning til tegneserier.

Det er tre tegneserier jeg lånte og aldri fikk levert tilbake. Disse er i rekkefølge: Sprint & co nr. 3: I skyggen av Zero, Prins Valiant nr. 4: Hunnerjegerne og Edderkoppen nr. 6. Jeg har med påkrevet vilje stjålet et og det var Prins Valiant nr. 3: Til kamp for Thule. Også var det ingen av disse jeg faktisk skulle skrive om. Det jeg heller ikke skulle skrive om var det meningsløse 90-tallet og hvor jeg på begynnelsen av dette fant ut at jeg ikke hadde råd til å kjøpe serier lenger. Dette varte noen år før jeg kom til nasjonal sans og samling igjen. Så var det å finne ut hva i all hel…. jeg hadde gått glipp av!! Det jeg da gjorde var at jeg håndskrev lister på vanlige ruteark over hva jeg manglet. Og siden trålet bruktbutikkene for å finne disse. En «godt voksen mann» med lapp hjemmefra nitidig letende i bunkene av brukte serier. Og jeg fant det meste av hva jeg hadde unnlatt å kjøpe nytt. Så var det noe helt annet.

Jeg har en ambisjon om å skrive om alle tradepaperback-utgivelsene (eller i det minste om alle forfatterne) i serien Hellblazer (se: Argumentum Ad Nauseam) og dette vil ikke bli fullført før tidligst høsten 2016. Jeg har i hvert fall ikke lagt skjul på at dette er kanskje den beste serien, ved siden av Cerebus som gjorde det samme i mars 2004, som snart har kommet ut med 300 hefter. Da var det at nyheten om at Hellblazer vil gå inn med nr. 300 kom. Et realt spark i «mellomgulvet». Erstatningen vil bli tittelen Constantine og utgitt i det virvaret som nå er DC`s 52. Hvor hovedpersonen ikke lenger får lov til å føre et udannet språk, kutte dramatisk ned på røykingen og definitivt ikke få lov til å bytte til seg en bibel laget av forhuder mot en engels sperm. Med tanke på all politisk korrekthet sier jo dette seg selv.

La meg så bare nevne: Alan Moore, John Totleben, Steve Bissette og Rick Veitch skapte denne karakteren tilbake i 1985 og lot ham få en sentral plass i Swamp Thing. I 1988 fikk han sitt eget hefte med Hellblazer. Fra da av har Jamie Delano, Grant Morrison, Neil Gaiman, Dick Foreman, Garth Ennis, John Smith, Eddie Campbell, Paul Jenkins, Warren Ellis, Darko Macan, Brian Azzarello, Mike Carey, Denise Mina, Jason Aaron, Andy Diggle og Peter Milligan skrevet om John Constantine`s liv og levned. Så etter 25 år er det da vitterlig slutt og vi ender opp med den versjonen av Constantine en har fått sett i Justice League Dark. Av og til kan en bli så eitrande forbanna……

En introduksjon med noen få gjentagelser

Jeg var vitterlig yngre før (det virker kanskje som jeg brygger på en krise) og det vil vel også si en smule mindre blasert enn nå. Den gang da ble jeg gjort voldsomt oppmerksom på at amerikanske serier hadde blitt helt annerledes med Hellblazer nr. 46. John Constantine`s endelige oppgjør med det triumviratet som da ledet helvete. Disse som hadde gjort ham frisk på en ytterst smertefull måte etter at han hadde vært døende av uhelbredelig lungekreft. Og takken han gir dem er en langfinger. Seg selv lik og skadeskutt likegyldig går han inn i skumringen og ender opp i den nærmeste puben.

Denne historien var skrevet av den, vi snakker her om 1991, den altfor unge Garth Ennis(født: 16.01. 1970). Han debuterte med nr. 41 og skrev serien til og med nr. 83. Dette har jeg vel nevnt før noen ganger ? Den som tegnet 21 av disse heftene, pluss one-shoten Heartland, var Lutonsupporteren Steve Dillon. Sammen utviklet de seg i løpet av denne tiden til å bli et av de mest spennende teamene innenfor amerikanske serier. De avsluttet sitt engasjement med Hellblazer med historien A Rake at the Gates of Hell (78-83) og hvor tittelen er inspirert av en Pogues sang. Og dermed ble spørsmålet hva som ville skje videre.

Svaret lot vente på seg en smule, rettere sagt 5 måneder. Den første smakebiten kom i Absolute Vertigo. Dette heftet var ment å introdusere nye titler som senere ville komme ut på Vertigo. Her fikk en altså se de første, ikke i rekkefølge, sidene fra Ennis/Dillon`s nye serie. Absolute Vertigo kostet 99 cents når det ble kom ut, men takket være disse sidene steg listeprisene til langt over 20 dollar i løpet av få øyeblikk. Det som merkelig nok ikke var med på å gi denne prisøkningen var Grant Morrison`s spesialskrevne The Invisibles historie i samme hefte.

Serien var The Preacher. Et humoristisk manifest, krydret med over the top violence og kanskje noe av det mest blasfemiske jeg har lest. Og jeg er litt enig med Depeche Mode om at god`s got a sick sense of humour and when I die I expect to see him laughing. Med sin nord-irske bakgrunn har Ennis opparbeidet en viss aversjon mot alt religiøst. Han forteller en historie og anklager gud for hans unnfallenhet. Eller han lar hovedpersonen Jesse Custer komme med disse anklagene. Denne er en predikant som har mistet det han måtte ha av tro. Hans frontkollisjon med Genesis, avkommet til helvete møter himmelen i kjødelig forstand (se Hellblazer: Guys and Dolls 59-61), og dette gir ham uante krefter og en utryddet menighet. Siden treffer han bl.a. følgesvennene iren Cassidy og eksen Tulip. Og en av de beste Vertigo-seriene gjennom tidene har så vidt startet.