Faire des concessions (1)

Jeg har skrevet en del om Herge (Georges Remi) og hans viktigste skaperverk Tintin. Mest stygt og siden angrende positiv etter at filmen kom ut i fjor. Jeg trodde at jeg hadde lest alle albumene, men så slo det meg at det første albumet, Tintin i Sovjetunionen: reporter i Tidens Tegn, hadde jeg aldri en gang sett. Derfor gikk jeg til anskaffelse av den norske utgaven utgitt i Egmonts Serie-samlerklubben i 2003. Faktisk en fin innbundet utgave. Originalen kom i 1929 og var i svart-hvitt og den ble som album nr. 2, Tintin i Afrika, tegnet om igjen senere (ikke helt, men nok til at disse holdt nesten den samme standarden som senere utgivelser og også luke bort det mest politisk ukorrekte).

Denne utgivelsen er også i svart-hvitt og det kler de enklere tegningene Herge tegnet på denne tiden. Og så er det med å gi det hele en mer autentisk tidskoloritt. Alle vet at så langt tilbake som det en snakker om her så var allting mye mer svart og hvitt. Hver side har 5 eller 6 ruter og det gjør at hver enkelt tegning kommer mer til sin rett. Handlingen er i korthet at Tintin skal til Sovjetunionen for å lage reportasjer om det nylig etablerte arbeiderparadiset. Han kommer ikke lenger enn til Tyskland før han kommer i klammeri med det lokale politi. Hans trofaste følgesvenn Terry er behjelpelig med å få ham inn i og ut av disse vanskelige situasjonene. Det blir ikke bedre når duoen til slutt kommer til Sovjet og får det hemmelige politiet etter seg. Det hele blir preget av slapstick og vitsene er mange og kommer i en jevn strøm. Det blir litt for mye av det gode, men historien er fort lest. Jeg likte denne historien, med mer enn bare en betydning, så mellom fingrene når det kom til de mest grovkornede karikaturene og savnet ikke kaptein Haddock eller professor Tournesol et øyeblikk.

Nesten noe helt annet

Philippe Druillet er den som formidler det storslagne og samtidig det, til tider, uforståelige. En serieskaper som skildrer det nesten ufattelig fantastiske og det hinsides overveldende, men hvis kritikere hevder kan ingenting om den menneskelige anatomi. Og ansikter og deres variasjoner av uttrykk har han helt vallgt bort å skildre. Druillet ble født i Toulose i 1944 og debuterte i 1966 med albumet Le mystere des abimes (Avgrunnenens hemmelighet). Her introduserer han leseren for sin helt Lone Sloane. De neste avsnittene i denne meget annerledes science fiction fortellingen blir publisert i bladet Pilote. Så var det en annen ting som gjør Druillet eksepsjonell. Han var, sammen med Jean Giraud, Jean-Pierre Dionnet og pengemannen Bernard Farkas, med på å starte det banebrytende magasinet Metal Hurlant. Og her dukket neste avsnitt i serien om denne anti-helten opp i 1975-76. Jeg har bare fått med meg litt mindre enn bruddstykker av denne serien og for en gangs skyld stopper det meg m.h.t. til å si noe mer utfyllende om denne serien. Annet enn at den er lettere tilgjengelig enn det som kom senere, noe den nesten er nødt til å være.

Nå har jeg også valgt dette innlegget som en introduksjon til en serieskaper hvor hele 20 sider av hans produksjon er publisert på norsk. Og for å fortelle om disse sidene blir en digresjon nødvendig. Jeg var fjorten og et halvt, gikk i åttende klasse og fikk i gave å ha valgfag hos byens største bokhandel. Første dagen startet med en endeløs skoletur langs Jærstrendene, for så og utmattet håpe at en ennå hadde noe igjen av den positive innstillingen en hadde opparbeidet seg gjennom uker i forveien. Noe gikk alt annet enn galt og før jeg var ferdig med den første dagen fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne avslå. Dette var like etter at det store Fakkel og Lanterne salget var avsluttet (for de som ikke vet hva disse bokseriene er bør gå innom et bokantikvariat, finne en av bøkene og sjekke listen av utgivelser listet opp i begynnelsen av hver bok og gremmes). Det som skjedde meg var at jeg fikk gå gjennom eskene butikken ennå hadde på lager og som ikke var blitt solgt og ta hva jeg ville ha gratis.

Jeg gikk derfra med 8 fulle bæreposer, kom nesten i form på veien hjem og var uendelig lykkelig med innholdet. Nå leste jeg ikke alle disse bøkene, men når det kom til de av dem som var science fiction var de nødvendig å få lest. Bing og Bringsværd åpenbarte denne sjangeren for meg og deres 5 bøker i Nazar-serien var blant de bøkene jeg hadde slept hjem. I bok 3: Den gale professoren dukker plutselig disse 20 sidene opp. Skrevet av Michael Moorcock og med Elric of Melnibone. Og jeg har umiddelbare planer om å skrive om Chris Roberson's nye Elric serie. Jeg har og planer om å skrive om hva jeg har lest av Druillet. Og det at jeg nok en gang, på min litt tafatte måte, må omtale en tegneserieskaper som et geni.

SKAL SNART SKRIVE OM NOE ANNET ENN........

Hvis jeg husker riktig, og jeg lider av det Jens Bjørneboe kalte en perforert hukommelse, så skrev jeg noe negativt om dagens superheltserier. Hva jeg ikke visste da som jeg vet nå ? Ikke så altfor mye og det å være konsekvent har aldri helt vært min stil. Så har jeg jo skrevet en del om Starman og det er den beste mainstream serien innen denne sjangeren noensinne. Når jeg prøver å huske tilbake så var vel min urettferdige harme mest rettet mot Marvel. Det pussige er at det jeg har lest i løpet av de to siste ukene så er det mer enn 50 % Marvel. Jeg har lest Ed Brubaker's Captain America: Two Americas og Jonathan Hickman's Fantastic Four: Dark Reign. Begge glimrende tegnet og trygt forvart innen det en hver tegneserieinteressert forlanger; noe helt annet og allikevel slik det alltid har vært.

Så er det Egmont forlag som lever i håpet om at interessen for superheltserier skal ta seg opp p.g.a. filmene basert på dem. Sist ute er utgivelsen Spider-Man: Back in Black. Ni hefter samlet i en limfrest koloss og hvor papiret stinker syre og aldri kunne vært brukt som toalettpapir. Allikevel er 99 kr. en virkelig sympatisk pris. Og det hele starter med at tante May må på sykehus. Ikke p.g.a. hjertetrøbbel, snarere et sviktende hjerte som følge av at hun er skutt. Takket være Civil Wars er det allment kjent at Peter Parker er Spider-Man. Han er på rømmen fra myndighetene og dette er en av grunnene til at han lar hemninger fare i sin jakt på de som stod bak attentatforsøket på tanten. J. Michael Straczynski forteller denne historien på en så overbevisende måte og jeg må si at dette var nesten like kjekt som å lese Edderkoppen på 80-tallet. En annen ting er at Spider-Man redaksjonene og de som bestemmer litt mer hadde innsett at ekteskapet mellom Mary Jane Watson og Peter Parker var alt annet enn en god ide. Her finner de løsningen.

Daredevil er kjent som fattigmanns Batman. Vel, med et unntak av Grant Morrison's Batman er det Daredevil som har hatt den mest imponerende rekken av forfattere de siste 10-15 årene. Brian Michael Bendis, Ed Brubaker, Andy Diggle og før disse regissøren Kevin Smith. Sistnevnte imponerte den nåværende forfatteren dit hen at han nesten skiftet yrke. Mark Waid er et disse unikumene blant tegneserieforfattere og her snakker vi mainstream. En nesten ufattelig kunnskap om historien og med en fans innsikt vet han hvordan superheltserier skal lages. Listen over hans suksesser er lang og jeg nevner bare The Flash og Captain America. Daredevil derimot har de siste årene vært en mørk serie og Waid har sagt at litt lys må lov å skinne nå. Humor er den viktigste lyskilden og det at Matthew Murdock får mer plass i serien og at han blir fremstilt litt mer nyansert enn tidligere. Dette også fordi at serien starter på nytt fra nr. 1. Nå har jeg lest de to første samlingene og nr. 16 og det jeg ser er at den kan gå fra det ypperlige til det geniale. Det blir overflødig å nevne at tegnerne holder samme kvalitet som forfatteren. Jeg har vært Batman fan siden midten av 70-tallet, og det siste bra jeg leste var Morrison's Batman & Robin, men nå er det Bill Everett og han stan's karakter som fanger min interesse.

Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Men ordet om deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt.

I et av de tidligste innleggene i denne bloggen skrev jeg om når jeg fant en innbundet bok med Tarzan serier i en bokhandel. Og om min mor som nektet å kjøpe den siden prisen tilsvarte et halvt års ukepenger. Tegneren her var Joe Kubert og Joe Kubert gikk bort søndag 12.08. 85 år gammel. Siden første gangen jeg så tegningene i den boken og frem til nå har Kubert vært en av mine desiderte favoritter med sin umiskjennelige tegnestil. Det begynner å bli en del år? Så isteden for at jeg skal skrive om alt det bra han har gjort tenkte jeg heller å vise noen eksempler.

STARMAN (2)

Opal City er en by som lenge har hatt en plass i DC universet, men med Starman gikk den fra å være bare et navn til noe mye mer. Robinson og Harris skapte denne havnebyen i midtvesten, grunnlagt av en sjørøver og lot den bli det fremste eksemplet på Art Deco arkitektur i et hvert tegneserieunivers, ikke bare DC. Byen står da også godt til mange av karakterene som bor der. En av disse er The Shade. Tidligere en av de som jevnlig sloss mot The Flash og da snakker en om den opprinnelige Golden Age The Flash Jay Garrick. Nå har han derimot pensjonert seg og bosatt seg i Opal. Han kan for øvrig se for seg en lang pensjonisttilværelse siden hans skyggekrefter har gjort ham tilnærmet udødelig. Mer om dette siden.

Noe som var nokså regelmessig i hefteutgivelsene, men som forsvant med de samlede utgavene var From the Shade`s Journals. En til to sider med tekst hvor Robinson lot oss få innsikt i The Shade`s nesten 150 år lange historie. Og hans like lange vendetta med familien Ludlow. Det en må beundre hos denne familien er deres utholdende hat. Fordi når en ser på hvor mange av medlemmene som har mistet livet blir det et skremmende antall. I løpet av disse blir en også kjent med den som har The Shade som alter ego og som ble døpt Richard Swift et sted i England tidlig på 1800-tallet.

Noe som har kommet med i samlingene er enkeltheftene i serien Times Past. Med jevne mellomrom kom disse historiene hvor Robinson brukte sin enorme viten om DC`s Golden og Silver Age til å fortelle nye historier om gamle hendelser og helter. Dette var historier som ga en bakgrunnsstoff for hva som ville skje videre i handlingen og hvor en også fikk vite mer om karakterene som dukket opp i serien. Disse historiene ble tegnet av en rekke forskjellige tegnere og var ment som et pusterom for Tony Harris som umulig ville klart å tegne 12 hefter pr. år. Og i den første historien møter en The Shade og Oscar Wilde i 1880-årenes Paris og tegneren var en av våre danske helter, nemlig Teddy Kristiansen.

Med nummer 5 kom den første av de historiene som gjorde at jeg mener dette er den beste superheltserien noensinne. Talking With David, `95 og Jack møter sin avdøde bror David. I løpet av en natt får de avklart noen av de problemene de aldri snakket om når begge var i live. Hva ville vel de av oss som har opplevd å miste en av sine nærmeste gjort for å kunne oppleve det samme. David forteller Jack at dette vil gjenta seg en gang pr. år og disse historiene er seriens desiderte høydepunkt i en serie uten annet enn det. Noen av dem så rørende at jeg får litt klump i halsen bare å tenke på dem. Og de som nå ikke har forstått at dette er en serie en MÅ lese får stå.

STARMAN (1)

Alt er stille i Opal City og byens vokter Starman, den sjette i rekken, flyr kveldens runde. Det lyder et skudd og slik endte David Knight's opphold i denne dalen av jammer og tilfeldig lykke. Det er sjelden at en superheltserie starter med drapet på den en skulle tro var seriens hovedperson og her skjer det i løpet av de første sidene i nr. 1 (egentlig 0). De etterlatte er far og enkemann Ted Knight (den opprinnelige Starman) og David's yngre bror Jack. Det at forholdet mellom far og den gjenværende sønnen er litt mer enn bare anstrengt gjør sorgen over tapet om mulig vanskeligere. Og her ligger også muligheten for det kjødelige opphav og avkom å nærme seg hverandre. Ted trakk seg tilbake som superhelt for å bruke sitt potensiale som vitenskapsmann til det fulle. Han ble involvert i Manhattan prosjektet og med det å leve med konsekvensene av resultatet. I hans tilfelle fikk han alvorlige psykiske problemer. Tiår med behandling og et distansert forhold til egen familie og nå var han i ferd med finne vateren som sa at livet var blitt 180 grader igjen. Jack var sin mors sønn og fra henne gitt kreativiteten til å se livet som mulighetenes konfekteske. Han driver det som må være serieverdenens kuleste og mest omfattende Vintage butikk. Og hvor variasjonen på hva som selges er enorm. Eneste kriteriet er at det er kvalitet. Og med Robinson's interesse for det meste av hva som er verdt å samle er dette med å gjøre Jack til en av de mest interessante karakterene i mainstream comics noensinne. Det og det faktum at far og sønn til slutt blir enige om at Jack skal ta opp familiearven som Starman.

De fleste nybegynnerfeil har sjelden alvorlige konsekvenser, men hos en superhelt vil de fleste ha nettopp det. Jack har insistert på å unngå spandexen med å bruke private klær og The Cosmic Rod er blitt til en moderne gjeterstav. Til beskyttelse av sivilbefolkningen og vern mot superskurker ikke utkledd som får. En av disse er The Mist som er en av Starman's eldste fiender. Sammen med sønnen får han det for seg at tiden er inne for en siste bølge av kriminalitet i hans regi skal skylle over Opal City. Så var det det med å eldes med stil. Og det at arvtakerne ikke bruker de samme spillereglene de skulle ha lært. The Mist er for gammel på fler enn en måte og konfrontasjonen mellom sønnen og Jack får et tragisk utfall. Tilbake sitter The Mist`s datter med sin tidligere betatthet av Jack, stamming og nå noe å hevne. Og dette er det Jack må gjennomleve siden. Etter å ha overlevd dette og en som leser innse at Hawaiiskjorter må være laget med aktiv hjelp av den lysets engel som falt. Lite visste en at inngangen til helvete var å finne i mønsteret i en av dem. Jack blir bedt å finne akkurat denne. Dette er bare litt av det en finner i første bind i  den komplette samlingen The Starman Omnibus 1-6. 

Enda et forsøk på en introduksjon til flere kommende innlegg (2)

Starman`s historie begynner i 1941 og hans første opptreden er i Adventure Comics nr. 61 samme år. Han er kledd i rød drakt med en gul stjerne på brystet, grønn kappe også den med stjerne, en ordentlig corny hjelm og den uungåelige underbuksen utenpå drakten. Også den gul. I hånden holder han det som gjør ham til superhelt. Denne kosmiske staven som samler energi fra stjernene og gjør vitenskapsmannen Ted Knight til å utføre det en superhelt bør være i stand til. Han er også medlem av JSA (Justice Society of America) som var forløperen til JLA (Justice League of America). Eneste gangen jeg kan huske å ha sett JSA på norsk var etter at de var dumpet på en av de alternative jordklodene. Dette var i Gigant rundt 1976-77 og senere i samme tittel er også det eneste stedet hvor jeg har lest en av de originale historiene med Starman. I den historien jeg husker opererte han med den opprinnelige Black Canary. De jaktet i grunnen skurker sammen ganske ofte(dette blir nærmere belyst i en av Robinson`s Starman historier).

Ted Knight var altså den første Starman og etter ham kom det 6 til( + enda en senere, men han gjelds ikke). To av dem hans egne sønner. En av dem ble skapt av det eksentriske geniet Steve Ditko. Hans hovedperson (Gavyn) var prins i en sivilisasjon langt ute i verdensrommet. De få historiene Ditko laget var back up i Adventure Comics i 1980-81. Så var det blå Mikaal Tomas som kom til jorden i 1976 og endte opp med å redde den fra en invasjon av utenomjordiske(pussig nok hadde både Tomas og invasjonshæren samme hjemplanet). DC bestemte i 1988 å lansere en ny Starman. Denne var skapt av forfatteren Roger Stern og tegneren Tom Lyle. Hovedpersonen var den unge Will Payton og knapt en mann. Og i nr. 45 gikk det ikke likere enn at Will gikk hen og døde. Den syvende og siste nevnes i den Starman serien jeg snart skal begynne å skrive om.

Enda et forsøk på en introdusjon til flere kommende innlegg

Tilbake i 1994 lanserte DC Comics crossoveren og den 5 hefters miniserien Zero Hour: A Crisis in Time og dette var ment å være den nokså forsinkede oppfølgeren til den 12 hefters maxiserien Crisis on Infinite Earths utgitt i 1985/86. Her var det en kvittet seg med alt som virket forvirrende i DC`s kontinuitet i multiverset (istedenfor å ha Earth-1, Earth-2 og Earth-Prime m.m. endte en opp med en planet Terra). De tok også livet av Barry Allen som The Flash. Infinite Crisis var en suksess og etter Zero Hour(som muligens ikke var like stor kom) Identity Crisis(2004), Infinite Crisis(2005-6) og Final Crisis(2008). Og alt dette bare for å ende opp med slik det var i før Infinite Crisis. Og Barry Allen er igjen blant de høyst levende(skjønt han har vel ennå rekorden som den a-lags superhelten som forble død lengst).

Det hele var/er/vil forbli meget forvirrende og disse crossoverne kjennetegnes ikke alltid av kvalitet. Zero Hour omfattet alle titlene i DC`s superhelt univers og alle disse kom med hefte nr. 0. Videre benyttet DC anledningen til å la noen titler gå inn og dermed lansere flere nye. Disse var Fate (23 hefter), Extreme Justice (19 hefter), R.E.B.EL.S. `94, `95 og `96 (18 hefter), Manhunter (13 hefter), Primal Force (15 hefter) og Xenobrood (miniserie på 7 hefter). Hva kan det være som gjorde at disse ikke ble noen suksess. Etter bare å ha lest ytterst få av disse heftene må min konklusjon være: Fy fader for krampaktige og uinspirerte forsøk å påtvinge leserne nye «opplevelser». Så er det det befriende unntaket til regelen. James Robinson var mannen bak ideen og skrev manus, Tony Harris fikk for første gang virkelig vist sitt enorme talent som tegner og for å gjøre det fullkomment hadde en Wade von Grawbadger som rentegner. Og resultatet ble STARMAN(nr. 0 kom september 94 og i alt kom det 81 hefter).

Det er alltid noen bedre enn deg!

Slik skulle en kanskje ha skrevet et innlegg ?

Shake a Leg ?

Brian Azzarello er en amerikaner født i Cleveland og en av de mest begavede tegneserieforfatterne USA noensinne har fostret. Han har nylig avsluttet den 9 hefters serien Spaceman sammen Eduardo Risso. Disse var det også som stod bak en tidenes beste serier, 100 Bullets. Denne har jeg ennå ikke skrevet noe om. Det skyldes at jeg er pent nødt til å lese den minst et par ganger til før jeg til en viss grad kan få med meg hvor genial den egentlig var. Han har uten tvil vært den forfatteren av Hellblazer som har gjort sterkest inntrykk på undertegnede og hans Loveless er en av de bedre westernseriene jeg har lest.

Av og til har til og med jeg lov å endre mening. Tidligere har jeg nevnt den grafiske romanen Joker av Azzarello og Lee Bermejo (utallige covere og bl.a. den tre hefters miniserien Superman/Gen 13 utgitt på norsk i Gigant nr. 3 2001). Sammen står de og bak den to hefters miniserien Before Watchmen: Rorschach. Jeg hadde ikke mye godt å si om denne serien da, men så har jeg siden blitt vist hvor feil jeg tok. Historien er fortalt av en av Jokerens mange lettere suicidale hjelpere, Johnny Frost, (hvorfor noen vil jobbe for ham er meg et sant under), som får i oppdrag å hente en frigitt Joker fra Arkham Asylum.

Når denne får se hva hans kriminelle konkurrenter har gjort siden sist sverger han hevn. Og han er mannen til å gjennomføre den. Siden denne fortellingen er lagt til et alternativt univers (ikke Elseworlds) gir dette Azzarello mye friere tøyler til å fortelle sin historie. Batman får en mer perifer rolle og gjør ikke sin virkelige inntreden før på slutten. De som virkelig har greie på det sier at denne historien er det beste forsøket å dykke ned i Jokerens psyke siden Moore/ Bolland`s Killing Joke, skjønt Morrison/McKean`s Arkham Asylum ga vel også noe innsikt. Bermejo får til fulle vist hvilken eminent tegner han er med å skape bildene som illustrerer denne mørkt dystre fortellingen. Sist hadde jeg ikke bestilt denne, men det har jeg denne gangen. Og jeg mener fremdeles at det er et av de jævligste coverne i DC`s snart åttiårige historie, men har vært nødt til å ombestemme meg m.h.t. innholdet.

Shoot to thrill ?

Garth Ennis er en tegneserieforfatter som ikke har mye til overs for superhelter. Noe han får vist til fulle i serien The Boys (biblioteket har de 8 første samlingene), det enkeltstående albumet The Pro (tegnet av Amanda Conner og Jimmy Palmiotti) og når han fikk frie tøyler med Marvel`s The Punisher. Med sistnevnte fikk han vist hvor morderisk gal denne vigilanten egentlig er og gjennom en del fornøyelige historier introduserte han sin egen versjon av gladvold til Marvel`s lesere. En del av disse tegnet av partneren fra The Preacher, Steve Dillon. Ennis debuterte på det amerikanske markedet som forfatter av Hellblazer i 1991, 21 år gammel. I 1993 overtok han tittelen The Demon etter Alan Grant. Etrigan the Demon var skapt av Jack Kirby, som i sin tur hadde basert figuren på noe han lånte fra en av de første historiene med Hal Foster`s Prins Valiant.

Sommeren 1993 og årets store crossover begivenhet hos DC var Bloodlines. Som de fleste andre var denne også drepende kjedelig og helt uforståelig unødvendig. The Demon var en del av denne og i The Demon Annual 2 dukket Tommy Monaghan a.k.a. Hitman opp for første gang. En veteran, og siden leiemorder, fra den første Gulfkrigen blir han bitt av en utenomjordisk slyngel og får til gjengjeld røntgensyn og ikke altfor godt fungerende telepatiske evner. Så med en vri verdig Ennis får en en superhelt som fortsetter å livnære seg som leiemorder, men med helt klare oppfatninger om hvem han kan drepe eller ikke. Monaghan er født og oppvokst i den irske delen av Gotham City. Foreldreløs og oppdratt av nonner fant han farsskikkelsen i sin beste venns onkel, den tidligere leiemorderen og nå pubeier Sean Noonan. Monaghan`s partner in crime er Natt The Hat.

The Demon går inn i 1995 og i 1996 dukker The Hitman opp. Tegneren var John McCrea som Ennis hadde samarbeidet med på For a Few Troubles More, Dicks, The Demon og senere med en miniserie av The Boys. I de tre første heftene blir Monaghan gitt oppdraget å drepe The Joker. Han lykkes nesten, for hvis ikke hadde DC universet blitt et mye tristere sted, for så bli involvert med en ny type skapninger fra helvete. Han treffer på Green Lantern og det hele er meget morsomt og med en litt neddempet grad av vold. Det som gjør serien verdt å lese er allikevel Ennis` evne til å skildre det hverdagslige på en troverdig og genuin måte. Kameratskap, kjærlighet og ikke minst alt trøbbelet hovedpersonen har på jobben. Serien gikk inn etter 60 nummer + 4 og det var vel også som følge av den uoverenstemmelsen som oppstod mellom Ennis og DC m.h.t. avslutningen av The Preacher. Biblioteket har bare de tre første samlingene av denne serien og de bør en få med seg.

Den og Den og Den ja

Det er mye en kan si om amerikaneren Richard Corben (født 1940) og det meste av det er skryt. Han har gjennom sin snart 50 år lange karriere vært en hvis tegnestil har vært unik og hvor han har vært rimelig konsekvent m.h.t. valg av temaer for seriene han har produsert. Mye av det har vært horror/science fiction, han har bl.a. adaptert Robert E Howard`s bok Bloodstar, Sinbads reiser fra 1001 og en natt og William Hope Hodgson`s The House House on the Borderland. Biblioteket har hans samling H.P. Lovecraft`s Vault of Horror. Det han har gjort som må være sett av flest er coveret til Meat Loaf`s album Bat out of Hell fra 1978.

Hans mest kjente serie er derimot sagaen om Den. Den første utgaven av denne figuren dukket opp i den delvis animerte kortfilmen Neverwhere i 1968. Tegneserieversjonen startet han opp med i 1972. Denne var også med i tegnefilmen Heavy Metal fra 1980. Den første samlingen i denne serien heter, som kortfilmen, Neverwhere(finnes og på biblioteket). Her blir en introdusert for den meget atletiske Den. Han befinner seg i et landskap hvor det er survival of the fittest (eller fattest som Snoopy en gang hevdet), farer, monstre, underskjønne kvinner og magi. Hvor denne verdenen befinner seg blir det aldri gitt noe eksakt svar på, men Den er i vår virkelighet en ung gutt som lider av alvorlig omsorgssvikt. I et forord jeg leste ble denne mytiske verdenen et forsøk på å beskrive menneskets underbevissthet med dennes mange arketyper.

Corben`s tegnestil er noe en enten virkelig liker eller så er det slik at hans bruk av idealiserte kropper, med ekstreme muskler og overutviklede mammalian protrubarances, gir assosiasjoner til et ideal nesten forkastet for over 60 år siden. Hans bruk av det nesten fotografiske uttrykket er imponerende, men etter en stund startet jeg å sette mer pris på hans serier i svarthvitt og de i farger hvor han toner det hele litt ned. I Neverwhere våkner Den opp i villrede om hvor han er og hvem han er. Født inn i en ny verden naken, hårløs og med en imponerende fysikk. Etter en stund med store strabaser finner han kjærligheten i Kath bare for siden å miste henne. Og vi følger ham videre i hans forsøk på å finne henne igjen. Selv har jeg aldri satt meg fore å lese noe intellektuelt inn i denne røverhistorien, med den til tider meget grafiske volden, men heller latt meg underholde. Og en ekstra bonus når en var mindre var at det syntes å herske en akutt mangel på klesplagg i denne Corben skapte verdenen.