Nesten noe helt annet

Philippe Druillet er den som formidler det storslagne og samtidig det, til tider, uforståelige. En serieskaper som skildrer det nesten ufattelig fantastiske og det hinsides overveldende, men hvis kritikere hevder kan ingenting om den menneskelige anatomi. Og ansikter og deres variasjoner av uttrykk har han helt vallgt bort å skildre. Druillet ble født i Toulose i 1944 og debuterte i 1966 med albumet Le mystere des abimes (Avgrunnenens hemmelighet). Her introduserer han leseren for sin helt Lone Sloane. De neste avsnittene i denne meget annerledes science fiction fortellingen blir publisert i bladet Pilote. Så var det en annen ting som gjør Druillet eksepsjonell. Han var, sammen med Jean Giraud, Jean-Pierre Dionnet og pengemannen Bernard Farkas, med på å starte det banebrytende magasinet Metal Hurlant. Og her dukket neste avsnitt i serien om denne anti-helten opp i 1975-76. Jeg har bare fått med meg litt mindre enn bruddstykker av denne serien og for en gangs skyld stopper det meg m.h.t. til å si noe mer utfyllende om denne serien. Annet enn at den er lettere tilgjengelig enn det som kom senere, noe den nesten er nødt til å være.

Nå har jeg også valgt dette innlegget som en introduksjon til en serieskaper hvor hele 20 sider av hans produksjon er publisert på norsk. Og for å fortelle om disse sidene blir en digresjon nødvendig. Jeg var fjorten og et halvt, gikk i åttende klasse og fikk i gave å ha valgfag hos byens største bokhandel. Første dagen startet med en endeløs skoletur langs Jærstrendene, for så og utmattet håpe at en ennå hadde noe igjen av den positive innstillingen en hadde opparbeidet seg gjennom uker i forveien. Noe gikk alt annet enn galt og før jeg var ferdig med den første dagen fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne avslå. Dette var like etter at det store Fakkel og Lanterne salget var avsluttet (for de som ikke vet hva disse bokseriene er bør gå innom et bokantikvariat, finne en av bøkene og sjekke listen av utgivelser listet opp i begynnelsen av hver bok og gremmes). Det som skjedde meg var at jeg fikk gå gjennom eskene butikken ennå hadde på lager og som ikke var blitt solgt og ta hva jeg ville ha gratis.

Jeg gikk derfra med 8 fulle bæreposer, kom nesten i form på veien hjem og var uendelig lykkelig med innholdet. Nå leste jeg ikke alle disse bøkene, men når det kom til de av dem som var science fiction var de nødvendig å få lest. Bing og Bringsværd åpenbarte denne sjangeren for meg og deres 5 bøker i Nazar-serien var blant de bøkene jeg hadde slept hjem. I bok 3: Den gale professoren dukker plutselig disse 20 sidene opp. Skrevet av Michael Moorcock og med Elric of Melnibone. Og jeg har umiddelbare planer om å skrive om Chris Roberson's nye Elric serie. Jeg har og planer om å skrive om hva jeg har lest av Druillet. Og det at jeg nok en gang, på min litt tafatte måte, må omtale en tegneserieskaper som et geni.