Jeg har skrevet en del om Herge (Georges Remi) og hans viktigste skaperverk Tintin. Mest stygt og siden angrende positiv etter at filmen kom ut i fjor. Jeg trodde at jeg hadde lest alle albumene, men så slo det meg at det første albumet, Tintin i Sovjetunionen: reporter i Tidens Tegn, hadde jeg aldri en gang sett. Derfor gikk jeg til anskaffelse av den norske utgaven utgitt i Egmonts Serie-samlerklubben i 2003. Faktisk en fin innbundet utgave. Originalen kom i 1929 og var i svart-hvitt og den ble som album nr. 2, Tintin i Afrika, tegnet om igjen senere (ikke helt, men nok til at disse holdt nesten den samme standarden som senere utgivelser og også luke bort det mest politisk ukorrekte).
Denne utgivelsen er også i svart-hvitt og det kler de enklere tegningene Herge tegnet på denne tiden. Og så er det med å gi det hele en mer autentisk tidskoloritt. Alle vet at så langt tilbake som det en snakker om her så var allting mye mer svart og hvitt. Hver side har 5 eller 6 ruter og det gjør at hver enkelt tegning kommer mer til sin rett. Handlingen er i korthet at Tintin skal til Sovjetunionen for å lage reportasjer om det nylig etablerte arbeiderparadiset. Han kommer ikke lenger enn til Tyskland før han kommer i klammeri med det lokale politi. Hans trofaste følgesvenn Terry er behjelpelig med å få ham inn i og ut av disse vanskelige situasjonene. Det blir ikke bedre når duoen til slutt kommer til Sovjet og får det hemmelige politiet etter seg. Det hele blir preget av slapstick og vitsene er mange og kommer i en jevn strøm. Det blir litt for mye av det gode, men historien er fort lest. Jeg likte denne historien, med mer enn bare en betydning, så mellom fingrene når det kom til de mest grovkornede karikaturene og savnet ikke kaptein Haddock eller professor Tournesol et øyeblikk.
3 kommentarer:
Hei
Jeg venter med lengsel på at Stavanger skal kjøpe inn The Dark Tower tegneseriene (Stephen King). Dere har to på norsk? Men de er kommet til nr 8 på engelsk...
Her har du nok tatt litt for lett på resarchen (kanskje ikke så rart når du skriver om en serie som pleide å være et hatobjekt).
Album nr. 2 heter Tintin i Congo, ikke Tintin i Afrika.
Tintin i Sovjet ble aldri omtegnet. De 9 første Tintin-historiene ble opprinnelig utgitt i sort/hvitt, men bare nr. 2-9 ble omtegnet (bl.a. for å kunne utgis som album på 62 sider), fargelagt og til dels modernisert. Den sorte øya ble totalt omtegnet enda en gang fordi den britiske forleggeren mente den var for feilaktig og utdatert. Noen av historiene som opprinnelig ble utgitt i farger (bl.a. Det sorte gull) ble også delvis omarbeidet, primært av politiske årsaker.
Med unntak av Tintin i Sovjet er ingen av sort/hvitt utgavene utgitt på norsk, men halvparten finnes på dansk. I år begynte danskene også med en serie som skal utgi alle disse originalutgavene. Siden Tintin-tradisjonen og -interessen er langt svakere i Norge enn de fleste andre vest-europeiske land tviler jeg på om disse versjonene noen gang blir utgitt her. Det er synd; de opprinnelige sort/hvitt-utgavene er ikke like polerte og gjennomarbeidede som farge-versjonene, men har en mer spontan sjarm. Dette kler særlig de tidligste historiene.
Det blir nok en stund til, om i det hele tatt, at vi kjøper inn mer av The Dark Tower. Og det har ikke noe som helst med at Peter David er involvert. Ellers har de ikke vært spesielt mye utlånt. Også er det like før høsten begynner og det lille som er igjen av budsjettet.
Legg inn en kommentar