Hva jeg vet om et tema trenger ikke være spesielt mye, men noe vet jeg .... (3)

Jeg må ha nevnt det før, men allikevel er noe positivt verdt å nevne flere ganger, at Matt Wagner er en genial serieskaper. Hans serie Grendel er noe av det beste som er laget innen mainstream serier. Mage er glimrende, selv om jeg ikke har fått lest hele serien, Madame Xanadu fikk aldri muligheten til og nå sitt fulle potensiale før den kansellert og hans Zorro basert på Isabel Allendes roman trenger vi ikke å nevne her. Hans forskjellige Batman prosjekter (Batman: Faces, Batman/The Riddler: The Riddle Factory, Batman and the Mad Monk, Batman and the Monster Men) er i en særklasse. Han har til og med tegnet en glimrende Terminator (One Shot) historie skrevet av James Robinson (Starman).

Vel, i 1993 tok han for seg en superhelt som først ble publisert i Adventure Comics i 1940-årene. En nokså latterlig sådan der denne sprang rundt med gassmaske og pistol som skjøt gass og som fikk de som ble siktet på til å sovne. Karakteren var The Sandman og teamet Jack Kirby og Joe Simon skal ha hatt mye med denne å gjøre i løpet av de første årene. Siden har The Sandman hatt en nokså perifer plass i DC universet frem til Wagner fant det for godt og igjen gjøre publikum oppmerksom på ham. The Sandman Mystery Theatre kom ut på Vertigo april 1993. Det kom i alt 70 hefter pluss en one shot; Sandman Midnight Theatre, skrevet av Wagner og Neil Gaiman. Hvor The Sandman møter The Sandman.Tegneren var en av våre danske favoritter Teddy Kristiansen.

Hovedpersonen i Sandman Mystery Theatre er Wesley Dodds. En «man of means» i 30-tallets New York med et nokså nerdete utseende preget av hans runde hornbriller. Han er også preget av sine opplevelser under første verdenskrig og plaget av drømmer som driver ham til å bli vigilanten The Sandman. Hans medhjelper, og senere livsledsager, er den meget moderne og frigjorte Dian Belmont. Det at hun er datter av byens distriktadvokat er heller ikke noe hinder for å løse disse kriminalsakene. Noen av temaene som blir tatt opp er nazismens fremmarsj, abortproblematikken, maktmisbruk og rasisme. Det hele bakt inn i en film noir aktig fortelling og ispedd en rekke groteske mord. Alle historiene fortelles i fire hefters segmenter.

Med seg fikk Wagner den amerikanske forfatteren Steven T Seagle (har hatt ytterligere tre månedlige serier på Vertigo: House of Secrets, The Crusades og American Virgin, skrev filmmanuset til Constantine og hadde stor suksess med den grafiske romanen It`s a Bird også den utgitt på Vertigo). Den som tegnet flest av de i alt 70 heftene var Guy Davis. Han har bl.a. tegnet Mike Mignola`s B.P.R.D. og skrevet og tegnet sin egen aldeles ypperlige serie, The Marquis (nevnt tidligere, tror jeg). Jeg er ikke like fornøyd med tegningene hans i Sandman Mystery Theatre, men det er jo min personlige oppfatning. Ut i serien trakk Wagner seg tilbake og overlot all skrivingen til Seagle. Uten at det gjorde noen markant forskjell m.h.t. innhold eller kvalitet. I 2007 kom den 5 hefters miniserien The Sandman Mystery Theatre: Sleep of Reason av John Ney Rieber og tegneren Eric Nguyen uten at det gjorde noen stor forskjell.

Hva jeg vet om et tema trenger ikke være spesielt mye, men noe vet jeg ....(2)

Nå var det sånn at i 1993 hadde jeg endelig fått somla meg til å begynne å samle på tegneserier på engelsk. Hvorfor jeg hadde utsatt dette så lenge vet jeg ikke, men det er noe med at et hvert problem kan bli så stort at det virker uløselig. Jeg hadde fått kjøpt de fire første samlingene med The Sandman og da var det en selvfølgelighet å kjøpe den tre hefters miniserien Death: The High Cost of Living. Dette var for øvrig den første serien som var utgitt av Vertigo. Historien om Death (Worth Dying for ?) som en dag hvert århundre går blant oss som en dødelig pike. Nydelig tegnet av Chris Bachalo og skrevet av Neil Gaiman selv.

Serie nummer to var Enigma tegnet av Duncan Fegredo (jobbet senere sammen med Milligan på Girl 1-3 Vertigo Verite og Face Vertigo og har frem til nå tegnet Mike Mignola`s Hellboy) og skrevet av Peter Milligan. En superheltserie som er noe av det nærmeste jeg har kommet metaserier i amerikansk mainstream. Samtidig en historie om hemmeligheter, identitet og seksualitet. Heftige saker presentert i et slikt format som superheltserier er. Dette er selvfølgelig en serie jeg skulle ha skrevet et eget innlegg om, men inntil videre kjenner jeg min egen begrensing når det kommer til å formidle videre. Serien er kommet i samlet utgave og er til utlån på biblioteket.

Så var det de månedlige seriene. John Ney Rieber gjorde et tappert forsøk på å fortelle den videre historien om Timothy Hunter i Books of Magic. Basert på Gaiman`s geniale miniserie med samme navn. Rieber var flink og allikevel var ikke det nok til at det ble litt kjedelig etter noen år. Noe Rieber må ha tatt konsekvensen av da han sluttet etter nr. 50. Selve serien fortsatte til nr. 75 skrevet av Peter Gross (Unwritten, Lucifer).

En som ikke var flink var Dick Foreman. Han hadde tidligere skrevet et Hellblazer hefte og skrevet 3 hefter av Swamp Thing (jeg tror vitterlig jeg har to av dem). Han fikk i alle fall i oppgave å lage en månedlig serie av Gaiman/Dave McKean`s miniserie Black Orchid. Det eneste han klarte var å rote det hele så grundig til at serien nærmest ble umulig å fatte interesse for. Det eneste som var bra med serien var coverne av McKean. Og at Jill Thompson (Sandman, Scary Godmother serien og Beasts of Burden med Evan Dorkin m.m.) tegnet de første seks heftene, men så må hun ha sett hvor det bar. Serien gikk da også inn etter 22 hefter.

En tredje serie basert på en tidligere miniserie var Kid Eternity. Denne miniserien kom ut i 1991 og var skrevet av Grant Morrison og tegnet av allerede nevnte Fegredo. Både den og Black Orchid var basert på allerede etablerte karakterer. Kid Eternity dukket første gang opp i Quality Comics` tittel Hit Comics nr. 25 i 1942. Den månedlige serien var skrevet av Ann Nocenti, som da hadde hatt stor suksess som forfatter av Marvel`s Daredevil, og tegneren var den uforlignelige og uhyre produktive Sean Phillips(bare for å ha nevnt noen titler: Hellblazer 31, 34-36, 85-128, Marvel Zombies med Robert Kirkman, Criminal, Incognito og Sleeper med Ed Brubaker). Lik Black Orchid så var ideen bedre enn utførelsen og serien ble lagt ned etter kun 16 hefter. Den eneste originale Vertigo serien som det ble utgitt færre av var J.M. DeMatteis` Seekers into the Mystery som gikk inn etter 15. Og den var uendelig mye bedre enn Kid Eternity!

Hva jeg vet om et tema trenger ikke være spesielt mye, men noe vet jeg ..... (1)

Det er nå snart 20 år siden DC startet imprinten (det er faktisk lov å bruke dette ordet på norsk og det er et merkenavn forlag bruker på spesielle utgivelser) Vertigo i 1993. I dette tilfellet var det slik at DC samlet de utgivelsene som ikke helt passet inn i DC universet. Disse var The Sandman (Neil Gaiman), Hellblazer (Garth Ennis), Swamp Thing (Nancy A Collins), Animal Man (Jamie Delano), Doom Patrol (Rachel Pollack) og Shade, the Changing Man (Peter Milligan). Navnene i parentes er de som skrev seriene når disse gikk over til å bli Vertigo utgivelser. Fire britiske og to amerikanske forfattere.

Collins hadde i hovedsak skrevet Horror Fiction (flere bøker med vampyrer i hovedrollene) før hun startet med tegneserier og Pollack som var mer inne i det alternativt New Age inspirerte. Hun har bl.a. skrevet flere bøker om Tarot. Begge disse var altså nykommere når det gjaldt tegneserier. Collins gjorde et seriøst forsøk på å føre Swamp Thing tilbake til det Alan Moore og Rick Veitch hadde gjort tidligere og som senere forfattere hadde gått seg bort i skoddeheimen med. Hun lyktes vel ikke 100 % med dette, men her skal jeg ikke være altfor skråsikker siden jeg har lest altfor få av heftene hun skrev. Og de jeg fikk lest var det ikke mye å utsette på(okay, litt var det).

Pollack overtok Doom Patrol med nr. 64, rett etter Grant Morrison`s siste nummer (63) og det skulle ha vært en umulig oppgave. Vel, Pollack tok fatt og gjorde Doom Patrol helt til sin egen. Det ble en serie hvor feminisme, mystisisme og litt annerledes seksualitet var noen av de elementene som ble viktige. Ikke at Morrison ikke hadde sære ideer, men de var ofte av det abstrakte slaget. Pollack gjorde det hele mer «jordnært». Disse heftene har jeg lest og hadde det ikke vært for at tegneren Ted McKeever kom med som tegner ville jeg ha kuttet ut serien lenge før den ble nedlagt med nr. 87. Og her er det muligens den konservative tegneserienerden som ytrer seg. Den som har en medfødt skrekk for alt som er nytt og virkelig annerledes. Det er også lenge siden jeg leste dem og det har ikke skremt meg fra å kjøpe andre serier skrevet av Pollack.

Shade, the Changing Man ble skapt av Steve Ditko (The Amazing Spider-man, Doctor Strange og mye mer) tilbake i 1977. Serien ble ingen stor suksess og gikk fra å ha sin egen serie til å bli medlem av en superheltgruppe, Suicide Squad. Helt inntil Milligan valgte å skrive en månedlig serie om denne karakteren i 1990. Og som de andre britene før ham gjorde han sin helt egen vri. Tegneren var Chris Bachalo som senere ble en av disse som fikk enorm berømmelse ved å tegne X-Men titler hos Marvel (bl.a. Generation X som ble skapt av ham og Scott Lobdell). Både Shade og Animal Man er serier jeg får komme tilbake til siden (det begynner å bli noen av disse). Neste innlegg skal jeg skrive om de seriene som først ble lansert på Vertigo i perioden 1993-95.

The Sailor On the Seas of Ignorance (selvinnsikt ? )

Først et lite hjertesukk; jeg har et "alvorlig problem". Stablene, og en snakker her om flertall, av mine nye tegneserier jeg ennå ikke har fått lest utgjør nå tilsammen mer enn mine armer kan favne. Og om jeg skulle vært en kortvokst person ville det selv da ha utgjort rundt en meter. Det "alvorlige" med problemet er at jeg aldri har vært i en sånn situasjon før og ikke vet når jeg skal finne tid å få lest dem alle. Utenom det er det en luksus jeg først nå ser ut til å kunne unne meg. Opp gjennom oppveksten og dette behovet for å få lest så mange serier som mulig og det eneste en kunne gjøre var å lese de samme seriene om og om igjen. Det er nesten ingen fordeler med å bli eldre, men mitt problem er definitivt en av de ytterst få jeg kan komme på.

Så var det å nevne tegneserier en bør lese. For litt siden sjekket jeg utlånet på P Craig Russell's adapsjon av Michael Moorcock's Elric: Stormbringer. I løpet av de siste 10 årene denne samlingen har vært en del av bibliotekets samling har den vært utlånt 79 ganger. Noe som for en som har forvillet seg inn i labyrinten et ansettelsesforhold innen bibliotek er vil finne imponerende. Det er en fantastisk historie som avslutter fortellingen om albinoen Elric og hans stormfulle forhold til hans sjeleslukende sverd Stormbringer. Så imponert av dette utlånet tok jeg meg tid til å lese de syv heftene om igjen. Og prologen One Life, som er basert på en novelle av Neil Gaiman. P Craig Russell har vært med på flere andre Elric adapsjoner og er en ufattelig tegner. Han fortjener en rekke egne innlegg for det og heder for at han var med å bryte barrierer når han stod frem som åpen homofil(den eneste andre jeg kommer på nå er Eric Shanower). Og det når en tenker på hvor påtvunget homofob tegneserieindustrien så seg nødt til å være.

Historien om Elric endte ikke med Stormbringer. Moorcock har skrevet flere fortellinger om han siden og han har alltid vært et aspekt av The Eternal Champion. Forfatteren Chris Roberson har fått tillatelse å skrive den 12 hefters serien Elric: The Balance Lost. Av tegneserier har Roberson bl.a. skrevet Vertigo serien IZOMBIE og Fables spin-offen Cinderella. Moorcock har innført ideen om The Multiverse, en uendelighet av forskjellige dimensjoner og hvor i dem alle er konflikten mellom orden og kaos det som preger dem. Elric er for eksempel en av kaos agenter, men kjemper for orden. Og over begge disse er The Balance. I Balance Lost møter en også de tre andre av de som er blitt gitt oppgaven som The Eternal Champion; Corum, Hawkmoon og Eric Bek. Og her er det slik at Multiverset trues av en sammentrekning og at balansen svekkes slik at det er fare for at den vil forsvinne fullstendig. Dermed å gi kaos og orden en ødeleggende frihet. Og for de som ikke har skjønt det så er det hele meget dramatisk. Kanskje en bør ha lest noe Moorcock for å få fullt utbytte av denne serien, men Roberson er flink og en bør la seg underholde. Serien er meget kompetent tegnet av italienske Fransesco Biagini.

And the Mouse Police Never Sleeps (2)

Sist gang jeg skrev om David Petersen`s serie Mouse Guard var jeg vel ikke udelt begeistret. Denne altfor likegyldige karakteristikken greit nok var vel det jeg endte opp med. Og da er det igjen på tide å angre seg og innse at jeg tok feil. Bok nr. 2 i serien er Winter 1152 og da skjønner en at dette er direkte fortsettelse på bok 1 i serien, Fall 1152. Opprøret som fant sted i bok 1 har blitt slått ned og med vinteren har det gått opp for lederne i citadellet at forsyningene ikke er store nok til å vare vinteren igjennom. The Mouse Guard blir sendt ut til de omkringliggende bystatene for å skaffe nye forsyninger. Og det er på hjemturen at det dramatiske inntreffer.

Og det er her at Petersen viser hvilken stor forteller han er blitt. Uten de store faktene og overdrivelsene forteller han dette troverdig og fra musenes ståsted. Og de er virkelig små i en stor verden. Å være bevæpnet er da en fordel, men ikke nok til å oppveie det fysiske handikappet de opererer med. Så historien blir lik en mer hardbarka utgave av Watership Down, men med den samme følelsen av familiaritet m.h.t. karakterene. Og det er også noe lavmælt genialt med Winter 1152 og Petersen`s tegninger, som også var meget bra i første bok, synes å ha nådd et nytt og høyere nivå. Da gjenstår bare å anbefale denne boken og forgjengeren på det aller varmeste.

En kort ferie fra å bli tråkket på