Hva jeg vet om et tema trenger ikke være spesielt mye, men noe vet jeg ....(2)

Nå var det sånn at i 1993 hadde jeg endelig fått somla meg til å begynne å samle på tegneserier på engelsk. Hvorfor jeg hadde utsatt dette så lenge vet jeg ikke, men det er noe med at et hvert problem kan bli så stort at det virker uløselig. Jeg hadde fått kjøpt de fire første samlingene med The Sandman og da var det en selvfølgelighet å kjøpe den tre hefters miniserien Death: The High Cost of Living. Dette var for øvrig den første serien som var utgitt av Vertigo. Historien om Death (Worth Dying for ?) som en dag hvert århundre går blant oss som en dødelig pike. Nydelig tegnet av Chris Bachalo og skrevet av Neil Gaiman selv.

Serie nummer to var Enigma tegnet av Duncan Fegredo (jobbet senere sammen med Milligan på Girl 1-3 Vertigo Verite og Face Vertigo og har frem til nå tegnet Mike Mignola`s Hellboy) og skrevet av Peter Milligan. En superheltserie som er noe av det nærmeste jeg har kommet metaserier i amerikansk mainstream. Samtidig en historie om hemmeligheter, identitet og seksualitet. Heftige saker presentert i et slikt format som superheltserier er. Dette er selvfølgelig en serie jeg skulle ha skrevet et eget innlegg om, men inntil videre kjenner jeg min egen begrensing når det kommer til å formidle videre. Serien er kommet i samlet utgave og er til utlån på biblioteket.

Så var det de månedlige seriene. John Ney Rieber gjorde et tappert forsøk på å fortelle den videre historien om Timothy Hunter i Books of Magic. Basert på Gaiman`s geniale miniserie med samme navn. Rieber var flink og allikevel var ikke det nok til at det ble litt kjedelig etter noen år. Noe Rieber må ha tatt konsekvensen av da han sluttet etter nr. 50. Selve serien fortsatte til nr. 75 skrevet av Peter Gross (Unwritten, Lucifer).

En som ikke var flink var Dick Foreman. Han hadde tidligere skrevet et Hellblazer hefte og skrevet 3 hefter av Swamp Thing (jeg tror vitterlig jeg har to av dem). Han fikk i alle fall i oppgave å lage en månedlig serie av Gaiman/Dave McKean`s miniserie Black Orchid. Det eneste han klarte var å rote det hele så grundig til at serien nærmest ble umulig å fatte interesse for. Det eneste som var bra med serien var coverne av McKean. Og at Jill Thompson (Sandman, Scary Godmother serien og Beasts of Burden med Evan Dorkin m.m.) tegnet de første seks heftene, men så må hun ha sett hvor det bar. Serien gikk da også inn etter 22 hefter.

En tredje serie basert på en tidligere miniserie var Kid Eternity. Denne miniserien kom ut i 1991 og var skrevet av Grant Morrison og tegnet av allerede nevnte Fegredo. Både den og Black Orchid var basert på allerede etablerte karakterer. Kid Eternity dukket første gang opp i Quality Comics` tittel Hit Comics nr. 25 i 1942. Den månedlige serien var skrevet av Ann Nocenti, som da hadde hatt stor suksess som forfatter av Marvel`s Daredevil, og tegneren var den uforlignelige og uhyre produktive Sean Phillips(bare for å ha nevnt noen titler: Hellblazer 31, 34-36, 85-128, Marvel Zombies med Robert Kirkman, Criminal, Incognito og Sleeper med Ed Brubaker). Lik Black Orchid så var ideen bedre enn utførelsen og serien ble lagt ned etter kun 16 hefter. Den eneste originale Vertigo serien som det ble utgitt færre av var J.M. DeMatteis` Seekers into the Mystery som gikk inn etter 15. Og den var uendelig mye bedre enn Kid Eternity!