Gladvold ekspert numero uno, Garth Ennis, har nå rukket å skrive en gru bråte serier innen denne sjangeren. En av de jeg ikke har nevnt er Goddess fra 1996. En åtte hefters miniserie glimrende illustrert av britiske Phil Winslade (bl.a. Wonder Woman: Amazonia med William Messner-Loebs og Nevada med Steve Gerber). Historien handler om unge Rosie Nolan. Hun våkner opp en dag og innser at hun besitter overmenneskelige krefter og at disse ikke er lette å styre. Ved et tilfelle skiller hun England og Skottland og flytter sistnevnte 160 km lenger nord. Fortelleren er den meget patetiske Jeff som Rosie redder livet til og hvor han blir håpløst ulykkelig forelsket i henne. Hun får også med seg vennen Mudhawk og han kan sammenlignes med en Fredrik Hauge alet opp på anabole steroider. Rosie`s manifestasjon går ikke upåaktet hen og hun blir forfulgt av etterretningsbyråer, verdens verste politimann og hans to litt fint lite sluge medhjelpere. Rosie`s flukt går verden rundt og det hele er til tider hysterisk morsomt.
Didier Comes (Dieter Hermann Comes 1942-)har klart det kunststykket å gjøre den nokså generiske belgiske landsbygden magisk. Hvor altså det grått alminnelige blir befolket med druider, mytiske skapninger og trollkvinner og det hele tegnet med flytende linjer i fargerikt svarthvitt. Hvor den stumme er en enfoldig gårdsdreng. Herset med av husbonden og de andre landsbyboerne. Han treffer den utstøtte og blinde trollkvinnen hvis tanker dreier seg om hevnen hun har til gode. De forelsker seg og dramaet har begynt. Hvorfor ingen ved Stavanger bibliotek har lest dette fantastisk vakre albumet på snart 10 år er hinsides uforståelig. Kanskje en eller annen tar dette hintet.
Hva ville skjedd hvis lille Luke Skywalker ikke hadde blitt bortadoptert til onkel og tante på Tatooine, men at Darth Vader hadde fått foreldreretten. Det er dette Jeffrey Brown forsøker å vise i den lille boken Darth Vader and Son. Normale problemstillinger vist på en litt annerledes måte. Og en trenger ikke være Star Wars fan for å like disse enkle tegningene, men det skader ikke.
Når jeg nå har nevnt Star Wars er det naturlig å nevne en annen av film-franchisene til Dark Horse Comics. Aliens var den første de fikk og hvor de startet produksjon av serier i 1989. Disse har siden blitt samlet i diverse Aliens Omnibuser og biblioteket har 1-3. Det er fascinerende med denne klaustrofobiske redselen mennesket opplever når det selv er byttet. Og vite seg redningsløst fortapt, nesten. I bok nr. 3 blir dette fortalt av bl.a. av John Arcudi/Simon Bisley: Reapers, Jim Woodring (Frank)/Killian Plunkett (Star Wars): Labyrinths, Peter Milligan/Paul Johnson (Books of Magic): Sacrifice og den fantastiske Salvation av Dave Gibbons og Mike Mignola. Det at jeg nevner disse seriene har vel mest med at vi nærmer oss Halloween og ikke at jeg nettopp har sett Prometheus på DVD.
Det er flere grunner til at jeg ikke har nevnt Jason (John Arne Sæterøy) oftere i denne bloggen. Han er allikevel den norske serieskaperen som virkelig har fått et internasjonalt gjennombrudd. Og derfor har jeg kanskje latt meg prege av det Ibsen nevner i skuespillet Hærmennene på Helgeland; Kan kun om en ting enes. Det at hver storhet skal styrtes og stenes. Jasons adapsjon av Stein Rivertons (Sven Elvestad) klassiske kriminalroman Jernvognen må vel regnes som hans definitive gjennombrudd. Jason gjør denne boken tilgjengelig for et helt nytt publikum, inklusive meg, og tegningene hans gir, i mangel av en bedre formulering, en viss ironisk distanse. Og det kler historien ypperlig. Det at Jason er en eminent serieskaper er det ingen som kan ta fra ham og Jernvognen er vel det første definitive eksemplet på dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar