Pippi Power ?

Hvor ofte er et menneske gitt å se Lyset ? I religiøs sammenheng er vel en gang ofte nok. Når det kommer til tegneserier må det være snakk om et høyere antall. Bare det å bli gitt muligheten til å lese de åtte samlingene av antologien Flight var jo strålende. Redaktøren av denne var Kazu Kibuishi og nå er jeg blitt gitt å lese hans nye serie Amulet. Vel, noen er definitivt mer velsignet enn andre. En serie ment for et yngre publikum, men er en blitt så gammel at en ikke finner denne underholdende kan en like gjerne finne hvilket gamlehjem en skal tilbringe resten av livet på. Jeff Smith (Bone) har sagt at de fem første, nei tre sidene er nok til at en blir hekta. Og han har helt rett. Skal en sammenligne med noe så må det være at dette er tegneserienes svar på Hayao Miyazakis filmer.

Og som hos Miyazaki er hovedpersonen en ung pike, Emily. Historien starter med at hun og foreldrene er ute og kjører bil. De kommer ut for en ulykke og faren omkommer. Så hopper historien fremover et stykke tid og Emily, lillebroren hennes Navin og moren skal flytte inn Emilys oldefars hus. Et kråkeslott som ligger øde til i skogkanten og hvor eieren forsvant på mystisk vis år tidligere. Huset trenger rengjøring og i løpet av den kommer Emily over en amulett som skal vise seg å ha spesielle egenskaper.

I løpet av den første natten i huset skal moren undersøke lyder fra kjelleren og blir fortært (ikke fordøyd) og bortført av et meget spesielt monster. Emily og broren følger etter det og amuletten har nå begynt å gi henne råd. De kommer til det som best kan kalles et parallelt univers til vårt. Hvor vitenskap og magi begge rår. Her finner de forbundsfeller og får en klarere forståelse av hvem det er de kjemper mot. Dette er litt av hva som skjer i Amulet: The Stonekeeper. Og det synes som om det blir enda bedre……

Outside the Wall (R. Waters)

Da jeg var ung, var jeg radikal. Så ble eldre og tenke tanker tok lengre tid og jeg ble konservativ. Så jeg var pro-Palestina som ung og nå har jeg påtatt meg Sisyfos oppgaven det er å forsvare staten Israel. Et av verdens mest moderne demokratier som har sperret inne halvannen million mennesker i Gaza. Hvor den sittende statsministeren skryter av å være den som saboterte Oslo-avtalen og hvor religiøse fanatikere setter den politiske dagsordenen med henvisning til en 3000 år gammel kontrakt inngått med en Jahve. Og allikevel er jeg overbevist om at denne konflikten sees på som altfor svarthvitt, hvor en part alltid er offeret og den andre overgriperen. Begge parter har feil og med det som utgangspunkt ville en mulig løsning kunnet komme litt nærmere.

Maximilien Le Roy er en fransk serieskaper jeg ikke vet noe om. Annet enn at han i samarbeid med den unge palestineren Mahmoud Abu Srour har fortalt dennes historie. Om det å leve i skyggen av en mur som står hvor en tidligere lekte, bodde og dyrket bl.a. oliven. Mahmoud jobber i familiens kolonial, omgås vesteuropeere som er kommet for å protestere, en får i tilbakeblikk se ting som har skjedd i Mahmouds liv tidligere og det at han går med en mulig kunstner i magen. En blir vist forskjellsbehandlingen israelerne utviser med hensyn til å slippe folk gjennom sperringene. De fra vesten viser passet og er i gjennom, mens palestinere kan bruke et døgn på å tilbakelegge denne minimale avstanden.

Dette er ikke en fortelling preget av objektivitet, men hvem kunne ha klart det etter å ha levd et liv med urettferdig behandling. Det er allikevel en viktig historie å ha lest og viser igjen hvor godt tegneseriemediet egner seg til å fortelle denne typen historier. Roys tegninger varier mellom det skisseaktige, nesten fotografiske og det en kan kalle kunstnerisk. Og en må ha lært noe når en har lest denne historien ferdig. Foruten at det er en knakende god serie uavhengig innholdet.

Ikke helt som Star Wars (og takk for det!!)

Hvorfor ligger ingen med meg ? Hør på en myk manns sang, sang Ole Paus for lenge siden. For å omskrive dette en smule. Hvorfor er det ingen som (lenger?) gir meg en bekreftelse på hvor flink jeg er. Og da snakker jeg ikke om et hele, men det faktum at jeg har nevnt noe om tegneserier. Dermed var fisket, med for finmasket trål, etter komplimenter overstått.

Brian K Vaughan gjør sjeldent noe feil og for å nevne noen hans serier det ikke er nevneverdige ting utsette på: Løvene i Bagdad, Y: The Last man, The Hood, The Runaways, The Escapist og Ex Machina. Han ble også en av forfatterne av Lost og hvor han i samarbeid med andre skrev episoder for sesongene 3-5. Mannen er ennå ung og belemret med talent til langt over øreflippene. Og det på tross av at han kommer fra koloniene og ikke Storbritannia. Etter å ha vært involvert med Lost og visstnok flere tilbud om å skrive manus til filmatiseringer av egne serier tok det en stund før det kom nye serier skrevet av Vaughan.

Så i mars 2012 kom første nummer av Saga ut Image Comics. Forventningene mine var så høye at jeg ikke fikk med meg nyheten før det var gått over et halvt år. Serien ble skapt i samarbeid med tegneren Fiona Staples. Det eneste jeg har lest av henne tidligere er det ene heftet hun tegnet i Brian Wood`s serie Northlanders. Hun debuterte som profesjonell i 2005 og har allerede rukket å bli et navn å merke seg. Utgangspunktet i Saga er krig, siden det synes å være like  vanlig der ute som her nede, og hovedmotstanderne er The Landfall Coalition som holder til på galaksens største planet. Og motstanderne, The Wreath, befinner seg på dennes satellitt. Partene har utkjempet denne krigen så lenge at nå er styrkene deres sendt til helt andre planeter for å slåss videre mot hverandre der. Hvor de ikke kan utsette hjemplanetene for ytterligere død og ødeleggelser.

Alana og Marko har desertert fra hver sin side. Grunnen er vel at de har funnet noe som er meget sterkere enn hat. Dette har resultert i et velskapt pikebarn og det er hun som blir historiens forteller når hun kommer til verden tidlig i historien. En Romeo og Julie fortelling med en vri og hvor våre hovedpersoner ender opp med å få adskillig flere fiender enn dette paret i Verona hadde. Den delen av flukten som beskrives her i den første samlingen (heftene 1-6) er allerede mer enn begivenhetsrik. Og en blir også nærmere kjent med et par av forfølgerne deres. Fiona Staples tegninger er bare helt suverene og mer er det ikke å si om det. Og da er det bare å vente på samling nr. 2 og få somlet seg til å få ordnet et abonnement.

The stars his destination

Jim Starlin er en amerikansk serieskaper som ikke er veldig kjent her hjemme. Så har det heller ikke blitt utgitt mange av seriene hans på norsk. De få jeg husker er den firehefters miniserien The Weird/Den Særegne (Supermann nr. 5 og 6, 1989) i en noe amputert utgave hvor han hadde manus og Bernie Wrightson tegnet. Breed er en seks hefters miniserie, først utgitt på Malibu Comics i 1994, utgitt i Magnum nr. 1, 1995 og Magnum presenter nr. 1, 1995 og hvor Starlin både tegnet og skrev manus. Også er det de første kapitlene i en tredje serie, men det vil jeg komme tilbake til senere i innlegget. Det eneste merkelige med The Weird var hvor uinspirert manus og tegninger var. Og det i en periode hvor hele DC universet var i ferd med å gjennomgå en revitalisering av dimensjoner (den kom opprinnelig ut i 1988). Breed derimot var så bra at den vil jeg skrive mer om i et senere innlegg.

Nå er det ikke slik at jeg selv har lest altfor mye av Starlin`s nokså omfattende produksjon. Jeg har lest deler av miniseriene Infinity War og Infinity Crusade. Tegnet av Ron Lim (og jeg liker virkelig ikke tegningene til Lim) og det hele er så kosmisk at det blir uforståelig kjedelig. Videre har jeg lest miniserien Batman: The Cult. Hvor en ond og meget karismatisk kultleder holder til i Gotham City`s kloakksystem og får fanatiske tilhengere blant byens uteliggere. Jeg husker ikke helt om det var sånn at Batman først ble forsøkt drept og så hjernevasket eller omvendt. Igjen tegnet av Wrightson, men hvor han her gjorde en mye bedre jobb.

Han har jobbet mest for Marvel Comics og det var her han skapte The Death of Captain Marvel(82). Hvor hovedpersonen med alle sine superkrefter dør av noe så hverdagslig som kreft. Hverken sykdommen eller endelige dødsfall hadde tidligere vært tema i superheltserier. Dette var også nr. 1 i Marvel`s Graphic Novels, hvor en ga ut enkeltstående historier i europeisk albumformat. Det kom i alt 39 av disse. Også har jeg Darklon the Mystic. Først utgitt i Warren Publishing`s antologi Eerie nr. 76 (muligens 1976) og siden utgitt i en samlet utgave av Pacific Comics i 1983. En fantasy serie i en science fiction setting og med det som senere ville bli Starlin`s kjennetegn; det storslagent kosmiske. Og så har jeg selvfølgelig ikke nevnt alle de av Starlin`s bra serier som jeg ikke har lest. F.eks: Cosmic Odyssey, Gilgamesh II, Daredevil/Black Widow: Abbatoir og de to neste Breed seriene.

Den tredje serien av Starlin på norsk var Metamorfosens odysse/Metamorphosis Odyssey. De åtte første avsnittene i denne ble utgitt i de åtte eneste norske Epic som kom i 1983-4. I det amerikanske moderbladet utgitt av Epic/Marvel kom det i alt 9 avsnitt. Etter dette fortsatte fortellingen i den grafiske romanen The Price utgitt på Eclipse Comics og videre i The Dreadstar, The Graphic Novel (Marvel Graphic Novels nr. 3). Dette er alt samlet i Dynamite Entertainments nyutgivelse Dreadstar: The Beginning (finnes på biblioteket og i min bokhylle). Deretter fortsetter det med serien Dreadstar, hvor de første 26 heftene kom på Epic Comics (82-86). Til nå hadde Starlin både skrevet og tegnet serien, men når serien flyttet over til First Comics fortsatte han det til og med nr. 32, skrev 33-40 og overlot deretter ansvaret for serien til Peter David og en rekke tegnere. Alt i alt kom det 64 nummer i denne serien pluss en seks hefters miniserie på Malibu Comics. Og etter denne, til tider, endeløse oppramsingen tar jeg en pause og fortsetter i neste innlegg med å si noe om hva som skjer i denne serien.

Nok en unødvendighet

Det hangler og går med denne bloggen. Det at jeg nå synes å kunne skrive bare et innlegg i uken, og at disse kanskje ikke er altfor interessante, må skyldes en rekke årsaker. Det får så være og som jeg ser det, har jeg allerede prestert. Og alt siden må være å regne som en bonus. Dermed famler jeg videre. Jeg har nevnt det ofte, og helt uten tilstrekkelige tilbakemeldinger, at jeg ikke helt vet hva eventuelle lesere og tegneserieinteresserte har lyst å bli minnet om og/eller bli presentert for.

Nå er det slik at antallet treff bloggen får har sunket og derfor har jeg funnet ut at det er søkeord som glimrer ved sitt fravær. Slik som: Mammalian Protuberances, Boobies, Breasts og Blue Tits. Det siste ga i det minste Høyskolen på Lillehammer over 1000 000 treff. Så var det at en skulle være takknemlig for lite og det faktum at kanskje noen leser det jeg skriver. Det er bare det at i løpet av de fire siste årene har jeg ikke lært meg og ikke sutre så innstendig.

The Dark Knight Returns (1)

Siden dette ble skrevet på lørdag og jeg hadde allerede forsovet meg til jobb, må det være lov å skrive om noe som gjør en i bedre humør.