Jeg har nevnt belgiske Benoit Sokal og hans karakter Canardo så vidt det var i et tidligere innlegg. Født i 1954 har han en lang karriere bak seg. Han har også rukket å bruke femten år innen spillindustrien. Det var først i 2010 at han igjen vendte tilbake til tegneserier som tegner med Kraa-trilogien. Så før han rotet seg bort i dataspillmylderet hadde han rukket å lage en rekke realistiske serier først publisert i seriebladet A Suivre. Disse er selvfølgelig ikke utgitt på norsk og jeg tror heller ikke på dansk. Noen av disse seriene er Sanguine (87), La Viel Homme qui n`Ecrivait plus (95) og sammen med Francois Rivere Silence, on Tue (90).
Når det gjelder det som har blitt utgitt av Sokal av på norsk så er det kun (?) historiene om den forsofne privatdetektiven Canardo. Som på toppen av det hele er av arten Anas platyrhynchos (stokkand) og lever i et univers befolket av dyr med ytterst menneskelige kvaliteter og skavanker. Serien om Canardo er både en parodi av og en oppriktig hyllest til den hardkokte privatetterforskeren som Philip Marlowe og The Thin Man. Det som også sniker seg inn i historiene er en form for melankoli og tingenes, til tider, uutholdelige tristhet som bare gjør historiene bedre. Eksempler på sistnevnte er løsningen på mordgåten i album nr. 1 (Et hundeliv) og hva den store oppdagelsen faktisk er i nr. 5, De hvite fuglene.
Det ble utgitt noen tidlige og kortere fortellinger om Canardo i Serie Spesial i 1985-86 og disse var preget av en mye mørkere humor enn i de senere albumene. Og hvor nettopp det parodiske var det viktigste. Ikke så mye fortelling som flest mulig vitser pr. side. Og så var de vel også opprinnelig i svarthvitt. Med albumene har Sokal lagt mye mer vekt på å fortelle en historie. Fremdeles morsomt, men med noe viktig å formidle utenom.
Albumene som kom på norsk var:
Et hundeliv
Rasputins merke
En myk død
Mørkets yngel
De hvite fuglene
En hvit Cadillac
en aldri så liten øl….
Dødelig dose
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar