The Loneliness of the Backstroke Swimmer

Min idretts- og friluftskarriere er mangslungen. Jeg har vært sistereserve på flere lilleputtlag i fotball, jeg «elsket» gymnastikktimene på skolen og ble fortalt at speiderlivet ikke var for meg. Lavmålet kom når jeg ble medlem av svømmeklubben i Honningsvåg. Etter en tid skulle de ha uttak til kretsmesterskapet i Finnmark og da var det meg og han som ikke kunne svømme som måtte bli værende hjemme. Siden da oppleves sport på tv og natur nytes der hvor det til en hver tid er fortau.

Ryggproblemer har jeg vært forskånet for. Vår hovedperson får derimot beskjed om at den stadig krummende ryggsøylen (begynnende skoliose?) hans har godt av svømmetrening og da i særdeleshet ryggsvømming. Og siden hans fysioterapeut har nevnt dette så mange ganger så gakker vår helt hen til det offentlige svømmebasseng. Han starter fra bunnen av og skal selv lære seg denne nye teknikken det kreves for å beherske ryggsvømmingens kunst. Først er det bare det å svømme beint som er vanskelig nok. Siden dukker det mye viktigere spørsmålet opp om det er mulig å møte den store kjærligheten i en slik setting.

Bastien Vives er fransk og født så sent som i 1984 og har allerede en rekke utgivelser bak seg. Hans A Taste of Chlorine (Le Goût du chlore opprinnelig gitt i 2008) er en av de mest sjarmerende seriene jeg har lest på lang tid. Ikke at det skjer så meget og det er utallige bilder av svømming og svømmere, men det er noe beroligende ettertenksomt over det hele. Det er så lavmælt og vart fortalt. Og i mangel av et bedre ord, vakkert. Hvis jeg skulle sammenligne det med en annen serie må det bli Jiro Taniguchis serie The Walking Man (her) og det er et av de beste komplimentene jeg kan gi.

Tiden det tar

Miriam Katin startet som serieskaper i en alder av 63 år. Da ga hun ut den selvbiografiske grafiske romanen We are on our Own. Denne forteller om morens og hennes flukt fra Budapest og barfot gjennom den ungarske landsbygden i 1944. Internert som jøder klarer de allikevel å unnslippe. De kommer seg i sikkerhet, reiser til Israel og der blir de til begynnelsen av 70-tallet. Hvorpå de emigrerer til New York. Katin gifter seg og får sønnen Ilan. Hun jobber innen animasjon for bl.a. Disney og MTV. Før hun til slutt løfter blyanten og tar fatt på å fortelle sin historie i kanskje det mest krevende av medier.

Nå har ikke jeg fått lest We are on Our Own ennå, men jeg har hatt gleden av å lese oppfølgeren Letting it Go. Her møter en igjen Katin og hun har rukket å bli i slutten av 60-årene. Hun bor i en leilighet i New York sammen med hennes musiker ektemann. Hun skal til å starte oppfølgeren til sin første grafiske roman og sliter med mangel på inspirasjon og hverdagens mange irritasjonsmomenter. Så får hun og ektemannen en samtale via Skype om at sønnen og hans svenske samboer kommer på besøk. Det at han har bodd i Berlin har plaget henne lenge og når han kommer hjem og forteller at han vil bosette seg der blir det ikke bedre.

Når han så videre forteller at han vil søke ungarsk statsborgerskap fordi han da vil bli borger i EU blir dette nesten for mye for henne. Med alt det hatet hun ennå kjenner for landet hvor hun ble født og ungarere generelt. Følelsene hun har for Tyskland og tyskere er ennå mer voldsomt negative. Ettervirkninger av en krig hvor hun ble ufrivillig offer, mistet store deler av familien og siden har måttet slite med ettervirkningene.

Da er det virkelige temaet i denne serien kommer frem. Dette med tilgivelse, forsoning og til slutt kunne legge fortiden bak seg. Hun tar turen til Berlin for å besøke sønnen og kanskje kvitte seg med noen av de fordommene hun har foredlet i så mange tiår. Letting it Go er en interessant serie på mange måter. Den gir en innsikt i hvordan det å være en overlevende etter Holocaust kan arte seg, den er rørende, til tider meget morsom, usentimental og vakker. Det hele er fantastisk tegnet med blyant og med en strek litt annerledes de fleste andre.

Grønnkledde menn med pil og bue og han som bare var litt mer camp

Det gikk lenge uten at Marvel Comics hadde noe interessant å melde, men de siste årene har de skjerpet seg. DC synes derimot fast bestemt på å gjenta implosjonen lik den de gjennomgikk på slutten av 70-årene.

Hva jeg leste i ferien min (5)

Innlegg nummer fem og den siste oppramsingen av hva det var jeg fikk lest mens jeg skulle ha gjort noe helt annet. Sean Murphy er ennå ung og uforskammet talentfull. Han har bl.a. tegnet Hellblazer: City of Demons, American Vampire: Survival of the Fittest og, sammen med Grant Morrison, Joe The Barbarian. Han har tidligere jobbet med animasjon og i fjor kom miniserien (seks hefter) Punk Rock Jesus utgitt på Vertigo. Denne var skrevet av Murphy og, modig nok, tegnet i svarthvitt. Noe som for øvrig passer den utmerket, siden temaene serien tar opp også kan lede til tenkning som er like fratatt nyanser. Etter å ha lest andre anmeldelser var det en som sammenlignet stilen han med geniet Bill Sienkiewicz, kombinert med inspirasjon fra tegnefilm og manga.

Handlingen er lagt få år inn i fremtiden og man har funnet nok genetisk materiale på likkledet i Torino til å klone det man mener er Jesus fra Nazareth. Man finner en passelig ung og sømmelig mor (jobbeskrivelsen tilsier jomfru) og tidenes største tv-show starter, J2 The Second Coming. Man får sett vår frelsers andre fødsel live og årene som følger følger kameraene lille Chris` alle bevegelser. For det var det barnet ble hetende. De nærmeste rundt ham er Rick Slate, en av tv-selskapet Ophio`s direktører og ansvarlig for hele showet, Chris mor Gwen, den tidligere 17 år gamle jomfruen, Sarah Epstein, som gjennomførte kloningen, hennes datter Rebekka, kjæledegge isbjørnen og livvakten Tomas McKael. Sistnevnte med en fortid i IRA og et behov for å sone.

Murphy får i løpet av serien sagt noe om politikk, medianenes rolle og i aller høyeste grad noe religion. Han velger og ikke ta side, men en kan muligens ane hvilken han heller til. Når til slutt menneskesønnen velger å gjøre opprør gjør han det til gagns. Som vokalist i punkband har han fremdeles hele verden som sitt publikum. Nå er det bare noe med den opprinnelige Jesus. Han var da ikke tvilling.

Ekteparet Taki Soma og Michael Avon Oeming (Powers sammen med Brian Michael Bendis og Bastard Samurai m.m.) tegnet og skrev miniserien Rapture (utgitt i samlet utgave på Dark Horse). En historie om hvordan verden ville blitt hvis superhelter eksisterte. Og hva som ville skjedd hvis de plutselig forsvant. Et par splittes av geografi og hun får uante krefter. Muligens en interessant setting, men resultatet står ikke helt i stil. Ikke dårlig, bare ikke så altfor bra.

The Endless Storybook og Delirium`s Party begge skrevet og tegnet av Jill Thompson (Sandman og Beasts of Burden og en hel haug til). Bildebøker for voksne med The Endless i småbarns utgaver. Så søtt at tannlegebesøk anbefales etter lesning. Det er verdt det.

Hva jeg leste i ferien min (4)

Så var det det nest siste innlegget og om hva jeg fikk lest mens regnet strømmet ned. George R R Martin`s fem bøker i serien A Song of Ice and Fire er glimrende fantasy. Tolkien for de litt mer modne og utmerket tidtrøyte, selv om bok fem ble vel lang. Den har blitt adaptert til en, mildt sagt, populær tv-serie (som helt klart mangler det storslåtte aspektet bøkene har) og er nå også å få som tegneserie (anbefales ikke voldsomt siden slike adapsjoner ofte blir tegnet av folk som har lært å tegne fra Image Comics skolen og dermed bruker computerfargelegging for å skjule sine manglende kunnskaper om generell anatomi og andre litt viktige ting).

Nå er ikke Mike S Miller (det første jeg leste av ham var den tre hefters miniserien Savage Dragon: Red Horizon fra 1997 som han tegnet og skrev) den beste tegneren i hele verden, men han er rimelig dyktig. Han har illustrert adapsjonen av de to første, av i alt tre, novellene Martin skrev hvor handlingen er lagt til litt tidligere enn det som skjer i A Song of Fire and Ice. Ben Avery er ansvarlig for adapsjonen. I den første; The Hedge Knight, møter vi Dunk som er væpner for Ser Arlan of Pennytree. En Hedge Knight er en omvandrende ridder og dermed er denne nødt til å leie ut sine tjenester til forskjellige adelsmenn og rike kjøpmenn. Ser Arlan dør og Dunk bestemmer seg for å ta over som ridder. Etter å ha gjort dette møter han gutten Egg som har en hemmelighet. Egg blir væpneren hans og forteller at han er den fjerde sønnen av kongens (Aerys) bror og har fått i oppdrag å lære om verdenen slik den virkelig er. Dunk overlever sin første turnering og får sine første fiender (og venner) blant makteliten.

Nummer to er The Sworn Sword og her har Dunk, nå Ser Duncan the Tall, tatt tjeneste hos den virkelig forsofne adelsmannen Ser Eustace Osgrey of Standfast. En mann som har mistet familie, land og makt. En oppdemmet elv fører til en uoverensstemmelse med nabogodset og dennes Lady Rohanne. Den andre ridderen knyttet til Osgrey, Bennis of the Brown Shield, gjør sitt til å forverre situasjonen. En væpnet konflikt synes uunngåelig. Problemet er bare at Lady Rohanne`s styrker er totalt overlegne (les: nesten ikke-eksisterende). Ser Eustace står allikevel på sitt og Duncan begynner å tvile på sin egen lojalitet overfor denne. Det hele løser seg på et vis og selv om dette ikke er A Song of så er det et glimrende substitutt mens en venter på bok seks. Og i samme slengen kan en vente på adapsjonen av den tredje novellen, The Mystery Knight.

Hva jeg leste i ferien min (3)

Mimrer fremdeles om denne ene uken med ferie jeg har hatt og hva jeg fikk lest i løpet av denne. Så her kommer fortsettelsen: Jeg fikk lest ikke mindre enn to samlinger skrevet av Brian Wood. Den første, The New York Five, er oppfølgeren til The New York Four. Sistnevnte ble utgitt på den kortlivede imprinten til DC, Minx, hvor ideen var å produsere serier for unge jenter/kvinner. Uten å ha lest den første kan jeg, med så lite innsikt i dette som jeg har, si at han synes og lykkes veldig godt. Begge disse seriene er tegnet av Ryan Kelly (Local, DMZ, Northlanders m.m.).

I The New York Five møter en fire unge kvinner som deler en leilighet i New York og er i ferd med å avslutte første året på NYU. Disse er Lona, Riley, Ren og Merissa og foruten blir vi introdusert for den frivillig nesten-hjemløse Olive. Problemene disse møter er familie i oppløsning, mental sykdom, ikke planlagt graviditet, ulempen med å ha et forhold til din søsters kjæreste og ordet som begynner på D og slutter øden. Denne serien er rørende uten å bli sentimental, til tider morsom og har noe ekte ved seg en sjelden finner. Det skulle også være unødvendig å si at Ryan Kelly gjør en glimrende jobb. En serie vel verdt å få med seg.

The Massive: Black Pacific er en samling av de seks første heftene i Wood`s nye serie på Dark Horse og inneholder også tre kortere historier hvor en blir introdusert for hovedpersonene. Disse tre er Caleb Israel tidligere leiesoldat, den mystiske Mary opprinnelig fra Harare, Zimbabwe og Mag Nagendra tidligere barnesoldat fra Sri Lanka. Tegnerne, er for meg, de ennå nokså ukjente, Kristian Donaldson (som har tegnet godt over halvparten) og Garry Brown. Begge er dyktige håndverkere, men uten å briljere alt for mye.

Handlingen er lagt rundt ti år inn i fremtiden og jorden har vært rammet av en rekke uforklarlige katastrofer. Land har forsvunnet, ufattelig mange menneskeliv gått tapt og havnivået har steget foruroligende. Våre tre hovedpersoner tilhører den radikale miljøvernorganisasjonen Ninth Wave og befinner seg om bord i den ombygde tråleren Kapital. De leter i utgangspunktet etter organisasjonens moderskip, supertankeren The Massive, som har vært savnet i nær et år. Dette fører dem bl.a. til Antarktis, Mogadishu og Unalaska og hvor de konfronteres med problemstillinger særegent for denne nye tidsalderen. Siden dette virker som introduksjonen til, hva som forhåpentligvis blir, en langvarig serie er det vanskelig å uttale seg altfor bombastisk om hvor bra dette egentlig er. En sitter igjen med en rekke ubesvarte spørsmål og det positive må være at en inderlig ønsker å få dem besvart. Så en kan nok nesten  si at Wood leverer varene, men at det kunne skjedd litt kjappere.

Hva jeg leste i ferien min (2)

Jeg har nevnt israelske Rutu Modan tidligere. Fra før har jeg lest samlingen av kortere historier, Jamilti and Other Stories, hun var en av bidragsyterne til den glimrende antologien How to Love (nevnt tidligere i bloggen) og til slutt en av de seriene som har imponert meg mest de siste årene, Exit Wounds (også nevnt tidligere). Nå er det vel slik at det ikke bare er meg som har fått øynene opp for denne uhyre begavede tegneserieskaperen og hun har nå oppnådd anerkjennelse verden rundt. Og høyst fortjent!!

I The Property reiser Mica og hennes bestemor til Polen og for Mica blir dette hennes første besøk til bestemorens fødeland og hvor resten av hennes nære slektninger mistet livet. Utgangspunktet for reisen er å kreve tilbake eiendom som familien mistet under krigen. Og reisen startet i Israel. Nå er det med de som har levd lenger enn halvparten av livet, de har også flere hemmeligheter som aldri har blitt nevnt. Så også med denne historiens bestemor. Vel fremme i Warsawa begynner letingen etter eiendommene og bekreftelsen på at den gamle er den rettmessige eieren. Da er det at historien gjør et krumspring med at dette blir ikke den eldres førsteprioritet. Mica blir gitt oppdraget og møter den polske skjønnasen, som jobber som guide i byen og har som spesiale å vise de områdene med jødisk tilknytning, Tomasz. Han er egentlig tegneserieskaper. Uten å røpe mer av handlingen er dette en usentimental rørende fortelling og nok en av disse historiene som gjør en til et bedre menneske fordi en har lest den.

Hva jeg leste i ferien min (1)

Jeg har hatt ferie i en uke og siden det ikke fristet å dra noe sted ble det heller en anledning til og bl.a. få lest serier jeg har hatt liggende. Jeg har jo selvfølgelig ikke sittet og lest tegneserier i en hel uke. Det er da fjernsyn en må få sett òg. Til mitt forsvar var det ikke altfor mye sommervær utenfor leiligheten.

Mike Mignola har siden han lanserte Hellboy skapt sitt eget univers. To av seriene som har fått plass her er B.P.R.D. (Bureau of Paranormal Research and Defense) og Lobster Johnson. Sistnevnte er en serie som utspiller seg i årene før andre verdenskrig og inneholder de fleste elementene fra datidens spenningsbøker også kalt Pulp etter format og papirkvalitet. I Lobster Johnson: The Iron Prometheus trefffer vår helt på onde nazispioner, trollmenn fra en mye tidligere tidsalder enn vår, teknologiske nyvinninger, mord og møter en som muligens kan være en stand in for djevelen. Denne samlingen av en fem hefters miniserie er tegnet av Jason (han har jeg så vidt hørt om tidligere) Armstrong og skrevet av Mignola. Eneste innvendinger er at det kan bli litt for mye action og at denne serien minner vel mye på det jeg har lest av Mignola tidligere. Utenom det, framifrå.

Philip K Dick (1928-1962) skrev i 1968 boken Do Androids Dream of Electric Sheep og i 1982 ble den adaptert til verdenshistoriens beste film noensinne, Blade Runner. Så i 1969 ga Dick ut novellen Electric Ant. Her møter en de som kom før replikantene, nemlig elektrikantene. Vår hovedperson er den vellykkede bedriftslederen Garson Poole som skader seg i en bilulykke og under sykehusoppholdet blir informert at han ikke er laget kjøtt og blod. Etter å ha kommet til termer med dette, delvis, begynner han å eksperimentere med sin egen programmering og dette gir høyst merkverdige utslag. Lik mye annet av Dick`s historier ender en opp med å stille spørsmålene om hva som er virkelig og hva/hvordan virkeligheten kan være. Utgitt på et av Marvel`s underbruk og adaptert av David (tegner og forfatter av den utrolige serien Kabuki) Mack og tegnet av franskmannen Pascale (har tegnet Ultimate X-Men, men hvem gadd å lese det) Alixe.

Også har jeg fått lest den tredje boken i Bryan Talbot`s grafiske romanserie Grandville. Denne har fått tittelen Bete Noire. Inspektør Le Brock ved Scotland Yard og hans assistent Ratzi tar igjen turen over kanalen og til vakre Grandville (Paris). Denne gangen er de blitt om å bistå i etterforskningen av en velrenommert kunstner og denne er drept i hva som synes å være et hermetisk lukket rom. Dette mordet viser seg å være en liten del av et mye større komplott for å styrte det nylig innsatte revolusjonsrådet. En annen ting er at i dette albumet dukker mennesker opp som en kuet underklasse og som desperat prøver å oppnå fundamentale borgerligerettigheter. Det blir vist et demonstrasjonstog og det er vittig å finne ut hvor mange tegneseriefigurer Talbot har puttet inn i dette. I det hele tatt er det mer humor i dette avsnittet enn de to foregående. Og med det var første del av gjennomgangen av hva jeg leste i ferien avsluttet.

Noe for en hver gourmand

Det er ikke ofte at tegneserier har en verdensberømt chef som medforfatter. Denne serien har amerikanske Anthony Bourdain (Kitchen Confidential: Adventures in the Culinary Underbelly) også kjent fra en rekke tv-programmer. Den andre forfatteren er Joel Rose hvis erfaring med tegneserier inkluderer den glimrende miniserien La Pacifica (Paradox Press/DC) tegnet av tyrkiske Tayyar Ozkan. Sammen har disse to kommet opp med et pussig konsept og til å illustrere det har de fått med seg Langdon Foss. Serien er utgitt på Vertigo og kom først ut i 2012. Tittelen er Get Jiro!

Handlingen er lagt til en ikke altfor fjern fremtid som en er glad en aldri kommer til å oppleve. Musikk og film som underholdning har spilt falitt  i Los Angeles og det eneste som opptar befolkningen er mat og matlaging. Her hersker mesterkokkene og på toppen er det to, Bob og Rose. Disse har delt markedet og byen mellom seg og en skjør våpenhvile råder fremdeles mellom dem. Vår helt er forståelig nok Jiro. En får ikke vite mye om bakgrunnen hans annet enn at han aldri igjen vil følge en leder og at han har en meget vakkert tatovert rygg. Vår helt er lik Clint Eastwood eller John Wayne i rollen som den ensomme helten som må rydde opp. Nå er det bare det at Jiro er sushi-kokk. Og han er så dyktig at både Bob og Rose blir oppmerksomme på ham. Dermed starter problemene for alvor.

Dette er en serie om de store kulinariske opplevelsene og mats estetikk. Ikke alltid like fantastisk underholdende, men det at historiens innhold er så annerledes veier opp for det. Når det kommer til tegneren Langdon Foss varierer hans innsats fra det briljante til det nesten pinlige. Mest blir det av det nesten briljante. Jeg må si at jeg alt i alt likte denne serien og at jeg syntes å ane en viss europeisk inspirasjon også m.h.t. tekst og tegninger. Og at jeg godt kunne tenke meg å lese serier flere hvor mat spiller en så stor rolle.

Hvor mimringen fortsetter minst et innlegg til

Noe av det enkleste som finnes er å være sur. Selv har jeg prøvd å være det i tiår. Podden, grinete og negativ er bare noen av de ordene en kan bruke for å beskrive denne tilstanden og forklare noe av ens egen følelse av misfornøydhet. Og så er det sinnsykt lett å holde fast ved denne litt alternative livsanskuelsen. Da er det vel greit at tegneserier motvirker dette. Den som ikke har blitt i bedre humør av å lese Jodorowsky/Moebius sin Inkalen, Katsuhiro Otomos Akira, Garth Ennis/Steve Dillon`s Preacher eller Lars Fiske, Steffen Kvernelands Kanon mangler noe og fortjener å være sure. Så var det hva dette innlegget var ment å handle om.

Årene blir bare fler og hva jeg har nevnt tidligere glemmes litt oftere. Jeg har nevnt Cosey (Bernard Cosandei) og hans serie om Jonathan en rekke ganger tidligere. Tilbake i 1987 kjøpte jeg denne serien og hvor de fleste av albumene var på salg og kostet 6,75 Dkr. Av de elleve som da var utgitt på dansk fikk jeg tak i ti. Det som manglet var nr. 8, Slangens Privilegium. Så gikk det frem til etter påsken i år og en annen tegneseriesamler (han har dobbelt så mange serier som meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal unngå å bli sykt misunnelig) hadde kjøpt dette for meg mens han var i Danmark. Comicwiki.dk har definert Jonathan som en spirituell serie og det velger jeg å tolke som hippie infisert. En serie som var New Age og alternativ lenge før disse ordene ble del av dagligtalen.

Egentlig har jeg ikke sansen for slike ideer som krever at en lar seg, i overført betydning, lobotomere frivillig, men med Coseys serier har det aldri hatt noen betydning. I Slangens privilegium starter det hele med at Jonathan starter et lite meieri i en bortgjemt nepalsk dal. Hvor det å bo sammen med de lokale går problemfritt og naturhusholdning virkelig synes som den beste måten å leve på. Det hele er så vakkert enkelt og helhetlig og med det kjenner en at smilet trenger seg frem og gjør en for en stund til et mye bedre menneske. Å ha måttet vente i seksogtyve år for å få lest dette albumet gjør ikke opplevelsen verre. Det at det også blir en del bilkjøring med sportsbil på altfor smale nepalske veier blir noe annet. Det skjer etter at Jonathan treffer en gammel kjenning fra Vest-Europa som har gjort det godt i gurubransjen. Samlet sett er dette ikke det beste albumet i serien, men uendelig mye bedre enn det meste annet.