Hvor har tiden gjort av seg (annet enn når det er altfor mye av den) (2) ?

I disse dager ble problemstillingen med å skille mellom privatpersonen og kunstneren igjen aktuell. Varg Vikernes kom igjen i myndigheters og medias søkelys. Igjen ble vi fortalt hans politiske oppfatninger og ingen nevnte hvor tragisk det er når noen velger å bli så sinnsyke. Derimot er musikken han gir ut, under navnet Burzum, enestående og med kvaliteter en sjelden finner. Dermed må det være lov å like det kunstneriske uttrykket og forferdes over hvordan nødvendigheten for rasekrig / etnisk rensing blir forsøkt gitt en politisk forklaring.

Nå var det ikke dette innlegget skulle dreie seg om, men det er annen kunstner hvis personlighet jeg ikke føler å ha så mye til felles med. Utvilsomt kan en si at det han har utgitt er en enestående maktdemonstrasjon av kreativitet og monomani. Dave Sim er født i 1956 i byen Hamilton, som igjen ligger i staten Ontario og begge disse befinner seg for tiden i Canada. Han er av den typen kverulant som lett kunne tatt plassen til romeren Provocalorius Psychopathus i Asterix albumet Brann i rosenes leir (nr. 15).

Han har oppnådd å bli uvenner med alle, inklusive sin samarbeidspartner gjennom mange år og han er still going strong. For så å bli enda usakligere så er de bildene jeg har sett av ham med store ører, en nese som ligner et husdyrs og de oppblåste kinnenes alkoholikerroselignende rødmussede kjennetegn. Nå kjenner jeg ingenting til Sim`s forhold til alkohol og når han nå har skapt seg sin egen religion ut av islam, jødedommen og kristendommen så nyter han sannsynligvis ingenting av slikt. Så var det slutt på dette halvblekkte tullet.

Sim`s mesterverk er serien Cerebus hvor han tegnet (fra og med nr. 65 tegnet Gerhard bakgrunnene), skrev og selv utga 300 hefter i perioden desember 1976 til mars 2004. Det er en uslåelig rekord og den som har kommet nærmest er Stan Sakai med Usagi Yojimbos snart 200 hefter, men utgitt på tre forskjellige forlag. Nå har jeg lest hele serien med Cerebus og store deler av bok 1 har jeg lest ganske mange ganger siden jeg har Sword of Cerebus (i alt seks samlinger med fire hefter i hver, med kommentarer fra Sim og ekstramateriell). Jeg har faktisk lest hele serien om igjen helt opp til og med Women (163-174), men så kommer Reads og jeg orker ikke å lese det vrøvlet en gang til.

Det som er med Cerebus er at første halvdel er klart bedre og morsommere enn siste halvdel. I siste halvdel har en den nevnte Reads, Going Home og Form and Void var langdryge lesninger og Latter Days var tidvis virkelig deprimerende. Og så fikk Sim så forbaska mye mer han skulle sagt og alt var ikke av like stor interesse. Guy`s var derimot fornøyelig og hvor en har en stat ledet av et matriarkat som bestemmer at menn kun kan oppholde seg i vertshus. Der tror jeg at jeg kunne funnet meg til rette. Minds (siste fjerdedel av Mothers & Daughters) og Rick`s Story var også underholdende, men det vil bli lenge før jeg tar meg tid til å lese dem igjen. Og for en av dem kanskje aldri.

DCCC

Jeg snubler meg videre med dette jeg først trodde skulle bli en database for tegneserier, men som i stedet har blitt en rørete sammenstimling hvor meg og mitt kommer altfor mye i fokus. Og jeg kan ikke si annet enn at det passer meg fortreffelig. Bare for å gjøre en parafrase av en tekstlinje og hvor sangen først ble gjort kjent av Lesley Gore tilbake i 1963: It`s my party and I write it if I want to. Så var det hvilken serie en skal skrive om for å feire dette lissom jubileet / milepælen. La meg trø blekket så lenge at jeg klarer å klarne tankene blåere enn hva Lars Hertevig malte (inkelektuelt må vite). Og med det har jeg kommet frem til morgenens/formiddagens/ettermiddagens eller aftenens clou.

Jeg har blitt eldre og ergo ser jeg behovet for å bli mer politisk korrekt, men innimellom får jeg tilbakefall. En av de som er behjelpelig med det er italieneren Milo Manara. Han er en eldre gris enn det jeg blir ved å lese seriene hans. Og han tegner verdens vakreste kvinner. Jeg fikk nesten lyst til å lese X-Men igjen når jeg fikk vite at han hadde tegnet X-Women (skrevet av Chris Claremont). Nå var det en annen serie jeg hadde tenkt å skrive noe om her.

Manara samarbeidet med mesteren Hugo Pratt på to prosjekter. Det siste og minst vellykkede var El Gaucho(i denne sammenhengen vil det si nesten perfekt). Derimot var deres første prosjekt Indian Summer, eller som originalen heter Tutto ricominciò con un’estate Indiana (direkte oversatt blir det noe som: det hele startet med en Indian Summer) kanskje et av de beste eksempler på hvor geniale europeiske serier kan være. På norsk kom denne historien ut i to album på Cappelen tilbake i 1986, men den engelske utgaven kan ennå skaffes eller som en del av Dark Horse Comics Manara Library volume one.

Handlingen er lagt til USA`s østkyst en gang på 1600-tallet og europeiske nybyggere har reist landsbyen New Canaan. Forholdet til de innfødte har normalisert seg på et vis. Det vil endre seg radikalt. To eldre gutter, den ene en hvit «indianer» med tilnavnet Dutchman og den andre en av høvdingenes sønner får det for seg at å voldta en ung hvit kvinne er oppførsel verdig fremtidige krigere. Åstedet er en strand og de brave tar seg en dukkert i havet etterpå og det blir det sist de gjør før begge ender opp med en dødelig kule i kroppen. Skytteren er Abner Lewis, sønn av den utstøtte og brennemerkede Abigail Lewis og han bringer den unge kvinnen hjem til familiens hytte. Hvor også hans søster og to brødre bor. Den forulempede kvinnen er for øvrig niese av pastor Black som styrer New Canaan med den fanatiske puritanerens selvfølgelighet.

Dette er begynnelsen på en så kompleks historie at det får bli opp til hver enkelt å finne ut av resten. Det eneste jeg kan si er at en gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å la være. Noen av temaene Pratt valgte å ta opp er fordommene hos nybyggerne og indianerne, religion, maktmisbruk, seksuelle overgrep, incest og at å finne løsninger ved hjelp av vold alltid krever uskyldige ofre. Med slike tematiske valg kunne en tro at dette var mer en avhandling enn en tegneserie, men når en har et samarbeid som inkluderer to genier blir resultatet deretter. Jeg nevnte tidligere at Manara har mestret det å tegne kvinnen, men nå er det sånn at han gjort det med det aller meste.

Hvor har tiden gjort av seg (annet enn når det er altfor mye av den) (1) ?

Det er sommerferie og ingen har tid til å lese hva som blir skrevet her. Dermed har jeg muligheten til å øve meg på å skrive bedre innlegg. Og det trengs vel. Noe jeg tenkte på her forleden var at nå har jeg to serier på 300 hefter hver og for liten tid til å lese dem om igjen. Disse er Hellblazer og Dave Sim`s Cerebus. I går fikk jeg lest de to siste heftene av Hellblazer det har tatt meg tiår å få lest. Skrevet av Jamie Delano og tegnet av Sean Phillips(The Undiscovered Country, nr. 36) og Dave McKean(nr. 40 The Magus, dette var for øvrig den andre Hellblazerhistorien McKean tegnet. Den første var Hold Me, nr. 27, i samarbeid med Neil Gaiman). Den følelsen av tilfredshet dette skulle ha gitt glimret med sitt fravær.

Så var det hva jeg til nå har lest om igjen av Hellblazer. Av Jamie Delano til og med Family Man historien (1-24 og 28-33). Og de to av Grant Morrison (25-26) og nevnte Hold Me. Alt av Ennis (41-50 og 52-83) utenom Son of Man (129-133) som han kunne ha spart seg. Warren Elllis (134-143) var jeg nødt til å lese om igjen siden jeg skjønte fint lite ved første gjennomlesning. Noe jeg alltid vil få tid til å lese om igjen er heftene Brian Azzarello skrev (146-174). Jeg vil hevde at dette er det beste gitt ut i en serie som allerede er enestående når det kommer til kvalitet. Mike Carey overtar med nr. 175 og fortsetter til og med nr. 215. Her er det kvikksølvet som befant seg i fyllingene mine begynner å gjøre utslaget. Husker fint lite og det eneste jeg vet sikkert er at disse historiene var vel intrikate. Nå var også han den første født i Liverpool som skrev om tegneseriehistoriens mest kjente liverpudlian.

Denise Mina debuterte som tegneserieforfatter med Hellblazer nr. 216 og er vel den minst populære forfatteren av serien gjennom tidene, kanskje litt ufortjent. Allikevel skapte hun og Sean Phillips et av de vakreste coverne noensinne. Andy Diggle (230-244 og 247-249) klarte seg bra, men uten å utmerke seg. Noe han derimot hadde gjort tidligere med The Losers. Da var en kommet frem til forfatteren som skulle avslutte historien om John Constantine. Peter Milligan overtok med 250 og fullførte med nr. 300. Her stod ikke forventningene (de var eksosfæriske) helt til det endelige resultatet. Så fra nr. 175 har jeg lest hvert nytt hefte, satt det i hyllen og siden ikke tenkt på når jeg skulle lese dem igjen. Og etter dette får jeg utsette det noen år til før jeg tenker på det igjen.

Serier vi ikke har på biblioteket lenger..... (1)

Bare for å forklare litt om hvorfor dette skjer. Biblioteket har meget begrenset plass. Dermed er det bestemt at materiale som ikke har vært utlånt i løpet de siste 3-4 årene fjernes fra hyllen og som oftest kasseres. En kunne kanskje magasinert noen av seriene, men hvor stor sannsynlighet er det at de blir mer utlånt ved å stå bortgjemt i en kjeller enn på hyllen. Trøsten får bli at jeg skal ikke fjerne så mye jeg egentlig er pålagt å gjøre. Om denne kasseringspolitikken er i strid med hva de fleste forbinder med bibliotek og biblioteks-drift får en la stå ubesvart til en annen gang.

Første tegneserie ut i denne heller deprimerende serien er Paul Chadwick`s Concrete: Collected Short Stories 1986-89. Ikke utlånt siden juli 2006 av en eller annen grunn. Før det var den utlånt rundt 20 ganger og det var kanskje de menneskene i Stavanger som var interessert i å lese den. Dette er en fenomenal serie. Lavmælt, underfundig filosofisk, vittig, med litt politisk brodd og med en hovedperson de fleste andre serieskapere aldri klarte å drømme om. Denne Ron Lithgow som blir bortført av aliens og hvis hjerne blir plassert i en kropp satt sammen av 600 kg stein. Og hva jeg har skrevet tidligere finner en her.

Han har ingen smakssanser, kan ikke lukte og stein er ikke velegnet til å formidle for eksempel kjærtegn. Concrete er hodestups forelsket i forskeren Dr. Maureen Vonnegut, som har fått i oppgave av myndighetene å forske på ham og hans noe merkelige fysiologi og det vil jo selvfølgelig ende lykkelig. Hans nærmeste venn og assistent er Larry Munro. Den første historien og Concrete har vært på Johnny Carson. Han er i ferd med å bli berømt og får en forespørsel om å være gjest i et selskap mot å få betalt 1500 dollar. Han takker ja, men selskapet er noe helt annet enn forespeilet. Slutten på historien er bare kostelig.

Vi følger Concrete når han søker inspirasjonen i ørkenen, mens han sitter på havbunnen og funderer på litt mer trivielle problemstillinger og hvor han forbereder seg på de bragdene som skal gjøre ham ennå mer berømt. Og hele tiden klarer Chadwick fremstiller denne mannen, fengslet i en knaus, på en fullstendig overbevisende måte. Ja, som Chadwick muligens hadde opplevd noe lignende selv? Og tegningene er bare suverene som en kan se av eksemplene. Det var vemodig å fjerne denne serien fra hylla, men den har fått et nytt og forhåpentligvis godt hjem.

Heller ikke av særlig interesse for andre enn meg (1 1/2)

Damian Wayne dukker første gang opp i den siste ruten på siste side av DC`S grafiske roman Batman: Son of the Demon. Skrevet av Mike W Barr og tegnet av Jerry Bingham og utgitt i 1987. Jeg kjøpte albumet det året og var litt imponert, men kunne ikke helt se hva som ville skje med Bruce Wayne og Talia al Ghul`s avkom. Grant Morrison visste råd og introduserte ham i Batman nr. 655, 2006. Man vet at tiden arter seg annerledes i tegneserieverden. På 19 år har Damian rukket å bli ti og ganske så motbydelig. Han får, på tross av sin unge alder, rollen som Robin. En skulle kanskje ikke klage når Damian gikk hen og ble drept tidligere i år i Batman Inc. nr. 8. Det er bare det at dette har DC gjort før når de drepte Jason Todd som Robin i A Death in the Family tilbake i 1988-89. Hvor kynisk er det ikke å komme opp med en karakter en med sikkerhet vet vil miste livet senere. En kan si at superheltserier trenger mer realisme, men denne typen graps kunne DC spart oss for. En gang var mer enn nok!!

Mine to favoritthelter har nesten alltid vært Batman og Daredevil. Batman har endt opp som førstevalget, men nå har jeg endret mening. Hva Kevin Smith, David Mack, Brian Michael Bendis og Ed Brubaker har gjort for utviklingen av Daredevil er imponerende og nå som Mark Waid har overtatt har det blitt om mulig bedre. Hvor Batmantitlene må ty til de store faktene forteller Waid historier om en Helt, hvis psykiske helse har blitt betraktelig bedre og hvor hans alter ego, Matt Murdock, har fått en mye mer sentral plass i dem. Og hvor plotene er originale og overraskende (superskurker dør aldri, en er helt klart tilhenger av gjenbruk). Han har til nå skrevet 27 hefter og det er slik at en gleder seg til de neste 27. Hvis han da ikke overlater serien til Scott Lobdell.

Serien Hellblazer gikk inn tidligere i år med nr. 300. Erstatningen har vært Constantine som har blitt integrert inn i DC universet. Nå er ikke denne tittelen bare forferdelig, men har mye å gå på før den når originalen til knærne. Nå var det slik at ved siste besøk hos Outland så kjøpte jeg Hellblazer: Dangerous Habits. Nå har jeg den forrige utgaven som inneholder heftene 41-46 og er de første Garth Ennis skrev. Nå har jeg vel fire av disse heftene på toppen av det hele. Denne nye utgaven derimot inneholder nr. 34-46 og med det de tre heftene jeg manglet. Dermed har jeg alle de 303 heftene i den ordinære Hellblazer serien. Så nå får jeg endelig avklart hva det var med Constantine`s dødfødte tvilling. Og fundert på når jeg skal rekke å lese disse drøyt 6000 sidene om igjen. Fornem nød!

Heller ikke av særlig interesse for andre enn meg selv (1)

Mye av arbeidsdagen i går (11.07.) gikk med på å se i gjennom bloggen fra tre år tilbake. Begynte med juli 2010 og scrollet meg tilbake til trettiende desember 2009. Det var faktisk ganske interessant og litt foruroligende. Det interessante var hvor mye oftere det kom kommentarer til innleggene (og hvor ofte jeg ble korrigert med hensyn til slurvefeil jeg hadde gjort) og hvor mange positive tilbakemeldinger det var, utenom denne beskjeden skrevet på kinesisk som plutselig dukket opp på nesten annet hvert kommentarfelt. Det skumle med det hele var at jeg husket ikke å ha skrevet mer enn halvparten av disse innleggene. Da var det i grunnen ganske okay å bli positivt overrasket over hvordan et par av dem faktisk lot seg lese og også klarte å formidle en viss innsikt. Det vil nok ikke gjenta seg.

Så ble det atter lønningsdag, noe som synes å komme sjeldnere og sjeldnere og turen ned til Outland. Denne gangen hadde de nesten klart å rydde opp i det rotet de har stelt til med abonnementene mine. Nå mangler jeg kun et hefte. Det er Action Comics 14 og er et av de 19 heftene Grant Morrison skrev (0-18). Så sluttet han og Andy Diggle (The Losers) overtok for tre nummer. Og så kom denne middelmådigheten Scott Lobdell (Generation X) og ble den nye forfatteren. Det nærmer seg tiden for å si opp abonnementet på denne tittelen.

Det som virkelig begynner å nærme seg noe en kalle for en guilty pleasure er det at jeg fremdeles abonnerer på Justice League Dark. Vel og merke er John Constantine en del av denne gruppen, men så blodfattig har denne figuren aldri blitt portrettert tidligere. Andre medlemmer er Deadman, Madame Xanadu, Frankenstein (Agent of S.H.A.D.E.) og Zatanna. Black Orchid er og med og har lite til felles med slik hun ble fremstilt i Neil Gaiman og Dave McKean`s miniserie fra 1988.

Justice League Dark ble skapt av Peter Milligan og Mikel Jankin og skulle være den okkulte delen av det nye 52. Hvor Milligan la grunnlaget for det hele i den trehefters miniserien The Search for Swamp Thing fra 2011. Milligan ga seg etter de åtte første utgivelsene og Jeff Lemire, i samarbeid med Ray Fawkes overtok og av de 22 heftene har den umåtelig begavede spanjolen Jankin tegnet 18. I de siste utgivelsene har Timothy Hunter, helt uten magiske egenskaper, også dukket opp. Og det er faktisk ganske løye.

Hvor jeg ikke er veldig informativ eller grundig, men endte opp med å få sagt noe (?)

Det er nå 75 år siden Superman hadde sin først opptreden i Action Comics nr. 1 og det er 17 år siden Jerry Siegel døde (kanadiskfødte Joe Shuster døde i 1992). De startet å saksøke National Allied Publications tilbake i 1947 for rettighetene til denne karakteren og har tapt alle søksmål siden. Tidligere i år så det ut til de etterlatte endelig skulle få rettferdighet, men en ikke altfor kompetent advokat fra deres side klarte å kludre det til. Griskhet er aldri en vakker egenskap. For mer informasjon om hvordan et av historiens største tyverier ble gjennomført, se den ikke altfor objektive fremstillingen i Rick Veitch`s serie Maximortal (den syv hefters miniserien utgitt første gang 1992 og i samlet utgave i 2002 og begge kom på hans eget forlag King Hell Press).

Så var ikke dette nok et innlegg om Superman, filmen gjør det vel sånn måtelig bra, men om Siegel og en av de andre karakterene han skapte i løpet av sin lange karriere. The Spectre dukket første gang opp i National`s More Fun Comics nr. 5 i 1940. Denne er en ånd, en guddom uten tilbedere eller, direkte oversatt, et spekter av noe fra den andre siden og uforståelig for vanlig dødelige. The Spectre`s hovedoppgave er hevn og rettferdighet for ofrene av forbrytelser og i særdeleshet der hvor mennesker har blitt drept. Den har tatt bolig i politimannen Jim Corrigan, lik Jason Blood huser demonen Etrigan, men forskjellen var at Corrigan først ble myrdet. Karakteren ble aldri en av de viktigste «superheltene» i DC universet og allikevel forsvant den aldri. Da gjør jeg et stort hopp frem til 1992.

Da får den tidligere teologistudenten John Ostrander (Grim Jack m.m.) og tegneren Tom Mandrake (gift med tegneren Jan Duursema, som bl.a. tegnet adapsjonen av Larry Niven`s The Magic Goes Away) muligheten til å gjøre en ny versjon. Her fremstår The Spectre som en mer gudelignende fremtoning og foretar beslutninger fjernere og fjernere en menneskelig forståelse. Det hele tuftet i en sannsynlig rettferdig vrede. Noe som ikke gjør livet enklere for Corrigan. Hvordan skal et overgrepsoffer straffes når han eller hun dreper overgriperen. Skal alle straffes i en krig hvor begge parter har tydd til uhyrligheter. Og har The Spectre rett til å felle kollektive dødsdommer over hva vi ville karakterisere som relativt uskyldige mennesker. For å nevne noen av problemstillingene.

Dette blir en serie hvor moralske absolutter får stor betydning. Fremfor det en kunne kalle det etisk riktige. Hvor det innholdsmessige er av en karakter en gjerne betegner som mørk. Da var det godt at en hadde en tegner som Mandrake. Her fikk han muligheten til å briljere lik han aldri hadde fått gjort tidligere eller har fått siden. Noen av disse temaene nevnt her har Ostrander også tidligere vært innom i serien Grimjack og andre serier han har skrevet. Men ikke noe annet sted fikk han til fulle utforsket dem som i disse 63 utgivelsene denne serien varte. Beklageligvis må en på bruktmarkedet for å finne disse og den utgivelsen som samlet de fem første heftene. Det er helt klart mye verre ting å bruke penger på.

Hvem ville ikke hatt bruk for en låsesmed ?

Bare for å fortsette med det overnaturlige, uforståelige og uhyggelige. Locke & Key er en serie utgitt på forlaget IDW Publishing og til nå er det kommet fire samlinger av denne serien. Illustrert av chilenske Gabriel Rodriguez og skrevet av Joe Hill. Sistnevnte har også utgitt romanene Horns og Heart-Shaped Box/Gode ønsker. Og så er sistnevnte sønn av ikke ukjente Stephen King. Hill er en forkortelse av mellomnavnet Hillstrom og en god ide i utgangspunktet. Hvor mange aspirerende sønner og døtres kunstneriske karrierer har ikke blitt forkortet ved at de automatisk ble sammenlignet med sitt kjødelige og mer berømte opphav. Hill klarte å etablere seg som forfatter og har funnet sin helt særegne stil.

Familien Locke består av far, mor og tre barn. En lykkelig kjernefamilie inntil far i huset blir drept av en av sine studenter, Sam Lesser. Hadde han ikke blitt stoppet i tide ville flere av familien også blitt revet bort. Siden morderen ennå er mindreårig havner han på ungdomsanstalt, men hans del av historien slutter ikke der. Den traumatiserte familien flytter fra USA`s vestkyst til Lovecraft, Massachusets. Her ligger huset Keyhouse som har vært i Locke-familiens eie i mange generasjoner. Et hus hvor myten sier det skal finnes tusen dører og ikke fullt så mange nøkler.

Eldstemann av barna er Tyler som sliter med hva han tenkte og sa forut for farens mord. Lik en hver tenårings hang til overdrivelser plages han nå med det han i hvert fall skulle ha hatt usagt. Datteren Kinsey er den mellomste og hennes tilværelse er frosset fast i dette øyeblikket hvor Lesser nesten var ferd med å drepe henne og lillebroren. Minstemann er Bode og han er drømmeren og den som ennå ikke helt har klart å ta inn over seg farens bortgang. Han er også den som finner en av husets ganger og hvis en legger seg ned på gulvet her så skiller sjelen lag med kroppen. En annen oppdagelse er en brønn uten bunn, men hvor en stemme kommer opp fra dette bunnløse.

Nå har jeg bare fått lest første samling, Welcome to Lovecraft (1-6), men det er noe uhyre fascinerende med denne serien. Har aldri vært noen stor fan av horror og allikevel er denne blandingen av det hverdagslige og dette fryktelige som venter, noe som gjør en virkelig nysgjerrig. Rodriguez vil ikke bli min nye favorittegner, men uhyre dyktig er han allikevel. Så da blir konklusjonen at Hill er en mer lovende tegneserieforfatter enn sin far, selv om denne var med og skrev de fem første heftene av American Vampire.

Canis lupus familiaris og det ukjente

Jeg fikk aldri ha kjæledyr når jeg var liten. Bror min argumenterte for at det burde kunne være mulig å bytte meg mot en puddel, men fikk ikke medhold. Vi hadde konsekvente foreldre. Når jeg ble eldre ble tanken på å være ansvarlig for et annet levende vesen ganske utenkelig. Skulle jeg ha hatt et kjæledyr så skulle det vært en katt, men jeg ble velsignet med allergi overfor disse. Den eneste hunderasen jeg kunne tenke meg å ha er Irsk ulvehund. Dette fordi de er så svære og rimelig dumme.

Beasts of Burden har fem hunder og katten Orphan som hovedpersoner og er alle en del av velkondisjonerte hjem. Disse holder til i, den tilsynelatende, fredelige forstaden Burden Hill. Intet kunne være lenger fra virkeligheten. Dette viser seg å være nexusen for all paranormal virksomhet innen dyreverdenen. Og det blir disse seks kjæledyrenes oppgave å løse disse intrikate problemene slike hendelser medfører. Her er det å gi hvileløse sjelers deres etterlengtede hvile, invasjon av katter med medbragte hekser, gi en morder hans rettmessige straff og en urgammel ondskap som må bekjempes. Den eneste hjelpen de mottar er råd fra The Wise Dog, medlem av det eldstes råd for hunder og dermed i besittelse av fler svar.

Evan Dorkin er forfatteren bak Beasts of Burden og er vel rimelig ukjent her hjemme. Hans mest kjente serie er Milk & Cheese og denne handler om de to alkoholiserte hovedpersonene, nevnt i tittelen på serien (bokstavelig talt) og er en humoristisk serie jeg aldri har ledd mye av. Pluss at han har gjort en god del annet. Det som virkelig gjør denne serien er tegningene. De er så naturtro og levende og skildrer både vår virkelighet (og den de fleste av oss ikke oppfatter) på en måte som er nesten ubegripelig. Og den som har kreert disse er den ufattelig talentfulle Jill Thompson (for øvrig gift med Brian Azzarello: 100 Bullets, Loveless, m.m.) og sist nevnt i et innlegg noen få under dette. Den eneste innvendingen er at denne samlingen bør ikke leses i ett. Den vinner mye på å bli lest i flere omganger.