Hvor har tiden gjort av seg (annet enn når det er altfor mye av den) (1) ?

Det er sommerferie og ingen har tid til å lese hva som blir skrevet her. Dermed har jeg muligheten til å øve meg på å skrive bedre innlegg. Og det trengs vel. Noe jeg tenkte på her forleden var at nå har jeg to serier på 300 hefter hver og for liten tid til å lese dem om igjen. Disse er Hellblazer og Dave Sim`s Cerebus. I går fikk jeg lest de to siste heftene av Hellblazer det har tatt meg tiår å få lest. Skrevet av Jamie Delano og tegnet av Sean Phillips(The Undiscovered Country, nr. 36) og Dave McKean(nr. 40 The Magus, dette var for øvrig den andre Hellblazerhistorien McKean tegnet. Den første var Hold Me, nr. 27, i samarbeid med Neil Gaiman). Den følelsen av tilfredshet dette skulle ha gitt glimret med sitt fravær.

Så var det hva jeg til nå har lest om igjen av Hellblazer. Av Jamie Delano til og med Family Man historien (1-24 og 28-33). Og de to av Grant Morrison (25-26) og nevnte Hold Me. Alt av Ennis (41-50 og 52-83) utenom Son of Man (129-133) som han kunne ha spart seg. Warren Elllis (134-143) var jeg nødt til å lese om igjen siden jeg skjønte fint lite ved første gjennomlesning. Noe jeg alltid vil få tid til å lese om igjen er heftene Brian Azzarello skrev (146-174). Jeg vil hevde at dette er det beste gitt ut i en serie som allerede er enestående når det kommer til kvalitet. Mike Carey overtar med nr. 175 og fortsetter til og med nr. 215. Her er det kvikksølvet som befant seg i fyllingene mine begynner å gjøre utslaget. Husker fint lite og det eneste jeg vet sikkert er at disse historiene var vel intrikate. Nå var også han den første født i Liverpool som skrev om tegneseriehistoriens mest kjente liverpudlian.

Denise Mina debuterte som tegneserieforfatter med Hellblazer nr. 216 og er vel den minst populære forfatteren av serien gjennom tidene, kanskje litt ufortjent. Allikevel skapte hun og Sean Phillips et av de vakreste coverne noensinne. Andy Diggle (230-244 og 247-249) klarte seg bra, men uten å utmerke seg. Noe han derimot hadde gjort tidligere med The Losers. Da var en kommet frem til forfatteren som skulle avslutte historien om John Constantine. Peter Milligan overtok med 250 og fullførte med nr. 300. Her stod ikke forventningene (de var eksosfæriske) helt til det endelige resultatet. Så fra nr. 175 har jeg lest hvert nytt hefte, satt det i hyllen og siden ikke tenkt på når jeg skulle lese dem igjen. Og etter dette får jeg utsette det noen år til før jeg tenker på det igjen.