Siden jeg har vært litt flink i år.......

Dette er innlegg nr. 100 i år og det er flere år siden jeg har rukket å skrive et tilsvarende antall. Ikke at det har vært noe galt med det, men det vitner om at jeg ennå kan ha noe å skrive om og at min kreative tørke ikke har ført til permanent ørkendannelse mellom ørene. Derimot har jeg vel kanskje ikke blitt bedre på det rent formidlende og formulerte.

En annen ting som er litt spesielt med i dag er at jeg fant ut hva jeg ønsker meg til jul. Og det er: En samlet utgave, på engelsk vel og merke, av Regis Loisels fantastiske gjendiktning av J. M. Barrie`s Peter Pan. En serie jeg har lest her på jobb, men aldri hatt vett nok til å kjøpe selv. Derfor blir det ekstra kjekt å få den som presang. At jeg tar det for gitt at jeg får den skyldes at jeg har vært bortskjemt hele livet og akkurat det er min foreldres skyld. Denne serien imponerer på flere måter. Tegningene er enestående og strålende, ideen om å fortelle denne historien til et eldre publikum er helt genial, også blandingen av lys og mørke i Loisels fortelling og det blir alt i alt en av de beste fransk-belgiske albumseriene jeg har lest.

Så ønsker jeg meg også The Manara Library 1-5 (bind 6: The Borgias kommer fjerde mars neste år). Ikke fordi jeg mangler så mange av hans viktigste serier, men fordi de hadde tatt seg så godt ut i bokhyllen. Derimot mangler jeg en rekke av Hugo Pratts serier utgitt på dansk. Og noen få av Cosey. Av Pratt blir det: Corto Maltese: Mu, Jesuit Joe, Cato Zulu, Saint-Exupery-Den sidste rejse og Fort Wheeling-De tabte venskabers tid (har deler av denne fra før utgitt i Colt). Zelie og Himmelbuddhaen 1 og 2 er det jeg ikke har av Cosey. Disse jeg ramset opp i siste avsnitt får vente til neste år. Nå må en se frem mot 1. juledags ettermiddag og samleutgaven av Loisels Peter Pan.

Et altfor langt innlegg om en serie som ikke er det (det vil si altfor lang)

Jeg har aldri vært i stand til å løpe et maraton, men jeg har lest opptil flere. Det siste har vært Sanctuary av Sho Fumimura, mest kjent som Buronson og opprinnelig gitt navnet Yoshiyuku Okamura (på japansk skrives navnet omvendt, pussig nok) født 16.06. 1947 i byen Saku i prefekturet Nagano. Tegneren er, ved siden av Jiro Taniguchi, min store favoritt blant manga-tegnere, Ryoichi Ikegami (født: 29.05. 1944). Nå er det vel sånn at jeg er ikke helt ferdig med denne serien. Jeg har bare lest ca. 2300 sider av de i alt 2608 sidene den engelske oversettelsen utgjør (utgitt i alt 9 bøker). Men jeg kan si at jeg har i hvert fall kommet i gang. Det eneste aberet er at jeg leser bare denne serien mens jeg tar toget og etter å ha lest noe på veien hjem på kveldstid, hender det at jeg må lese det samme om igjen dagen etter. Så det har tatt sin tid……..

Uansett hvor mye tid jeg har brukt er dette en serie jeg har satt uendelig mye pris på. Det er en serie som fungerer på mange nivåer. Den er blant annet spennende, inneholder en god del erotikk (ikke at det er en nødvendighet, men setter vel for noen en ekstra spiss på fortellingen), forteller en rekke ting om det japanske samfunnet av slik det var da (sent 80-tall, tidlig 90-tall) og japansk etterkrigstid en ikke kunne ha visst på forhånd, viser sider av den japanske Yakuzaen en heller ikke nødvendigvis har fått med seg fra andre japanske serier og filmer og gir en glimrende innsikt i hvordan det japanske politiske systemet fungerer. Det at et parti (det liberaldemokratiske partiet LDP som muligens befinner seg litt til høyre for Frp) har styrt Japan siden krigens slutt og hvordan de har klart det. Alt dette blandet sammen på en slik måte at en som leser ikke finner muligheten til å kjede seg under lesningen.

Forfatteren har i høyeste grad en agenda og viker ikke av veien med å fortelle leseren hva som er galt i Japan og komme opp med alternativ til løsninger. Uten å bli for spesifikk med hensyn til hva historien går ut på, det ville ha tatt uendelig mye mer plass, kan en si følgende: De to hovedpersonene i serien er de unge mennene Akira Hojo og Chiaki Asami. Begge flyktet sammen som guttunger fra Røde Khmers konsentrasjonsleir, som tidligere var landet Kambodsja og til Japan. Etter å ha funnet et sikkert tilfluktsted i Japan går det opp for dem begge at dette er land med mange lyter og feil. Dermed setter de seg fore å gjøre et forsøk på å rette opp i disse. Veien de velger er at Hojo blir en del av den organiserte underverdenen og Asami velger politikken (to sider av samme sak?). Begge med det for øye å komme til topps og inneha lederstillinger og sammen gjennomføre disse forandringene. Det lykkes de også med, men det er ennå litt uklart for meg hvordan flyktningen Asami ender opp som representant i nasjonalforsamlingen, Diet`en.

Når de så har oppnådd å få den makt og innflytelse en trenger for å kunne foreta disse endringene, begynner spillet. Dette spillet som kan sammenlignes med et sjakkparti om nasjonens fremtidige skjebne, men hvor konsekvensene er av nasjonal betydning og til tider internasjonal. Og hvor ingen av de to hovedmotstanderne ser muligheten for å tape. Noe som igjen gjør den ene av partene desto mer hensynsløs. Det hele skildret på en uhyre realistisk og innsiktsfull måte.

Nå har jeg ikke tallet på hvor mange assistenter Ryoichi Ikegami har i sitt studio, men som vanlig er det som blir presentert her av en uvanlig høy kvalitet. Og gjør det å lese denne serien enklere med et bildespråk som er helt unikt. Han er bare så flink! Og så er det kanskje en grunn til at dette ble skrevet under pseudonymet Sho Fumimura og ikke Buronson. Sistnevnte forbinder en med mer action- og science fiction serier som Fist of the North Star og Strain og ikke beinhard realisme. Eller det kan være at med dette tar jeg helt feil. Sanctuary anbefales på det varmeste og den finnes ikke lenger på Stavanger bibliotek.

Et innlegg om kun EN tegneserie

Det er vel ikke slik at denne bloggen har et behov for å diskutere det som skjer i den virkelige verden, men i forbindelse med den ufattelige tragedien på Filippinene var det en serie jeg ble minnet om. Det var Josh Neufeld`s A.D.: New Orleans after the deluge. En journalistisk beretning om helt forskjellige menneskers skjebner i tiden like før, under og etter orkanen Katrina`s herjinger i august 2005. En naturkatastrofe som kostet mer enn 1800 mennesker livet og forvandlet en moderne storby til ruiner. Og som nok en gang viste hvor sårbare vi siviliserte mennesker er i forhold til hva naturkrefter virkelig kan være.

Disse fem menneskene vi møter i A.D. kommer fra forskjellig samfunnslag, har forskjellig etnisitet (i mangel av en bedre formulering) og bor spredt rundt omkring i byen. Hvor en i dagene før orkanen traff land trodde at evakueringsordren var en smule overdreven forsiktighet fra myndighetenes side. Dette førte allikevel til kaos på alle utfartsårene ut av byen. Hvor en var sikker på at dikene ville holde og at dette ville bli nok en av de kraftige sensommerstormene en er belemret med i dette området. Hva som skjedde etter at New Orleans var blitt forvandlet til Venezias siste dager. Plyndringen, myndighetenes tafatthet med hensyn til redningsarbeidet og problemene det var med å holde seg i live er noe av det Neufeld beskriver. Og hva som i ettertid ble de mer langvarige konsekvensene av denne katastrofen.

Det hele fortalt på en nøktern og objektiv måte og dog ikke blottet for innlevelse når det gjelder de involvertes problemer og uhyre store vanskeligheter. Tegnestilen reflekterer og understreker denne fremstillingen på en ypperlig måte. Dette er uten tvil en av de beste tegneseriene i denne, forholdsvis nye, sjangeren jeg noensinne har lest og den finnes til utlån på biblioteket. Bare for å bli litt personlig til slutt. Selv fikk jeg denne til jul av en altfor snill storesøster. Skeptisk som jeg er tok det selvfølgelig lang tid før jeg vurderte å lese noe som hadde med virkelige hendelser å gjøre. Vel, så dum viser det seg at jeg er….

Hva annet er det å gjøre på en lørdag enn å skrive blogginnlegg ?

Hvordan ville en ha vært, hatt mulighet til å være eller kunne se frem til en tilværelse hvor en bare er, uten tegneserier. Se det blir svar for filosofer/nerder av et annet kaliber enn meg. Det at jeg allikevel skulle driste meg til å forsøke å besvare disse fundamentale spørsmålene ville være enten være hubris fra min side eller generell uvitenhet om hva tilværelsen var ment å være. Uansett hva svaret måtte være på disse fundamentale problemstillingene må det bli min oppgave å forbli nogen lunde likegyldig. Allikevel må det sies at mine førti års opphengthet i alt tegnet med snakkebobler ikke kan være bortkastet.

Jeg kjøpte og leste nettopp Warren Ellis og Cully Hamner`s Red. Dette var basisen for en glimrende film (og en oppfølger jeg ennå ikke har sett) med Bruce Willis et.al. Her var det slik at ordene «basert på» burde fremheves. Hvor filmen forteller en historie om den trivelige pensjonerte Willis, som i sin tid hadde vært en offentlig lønnet leiemorder, som igjen blir trukket inn i en CIA-konspirasjon han har ingen styring over, treffer en i serien en sosiopatisk morder med et ømt punkt. Og det at både Morgan Freeman og John Malkovich`s rollefigurer er plusset på i filmatiseringen. Det er en viss forskjell og for en gangs skyld må jeg si at filmen fungerer bedre enn tegneserien. Hamner og Ellis klarer allikevel å fortelle en historie mye mer verdt å lese.

Arvid Nelson og hans viktigste serie, Rex Mundi, nevnte jeg så vidt nedenfor. En serie som gir en tidvis genial fremstilling av en verden hvor mye er forskjellig fra hva som ble skrevet i våre historiebøker. Utenom det har han skrevet en rekke serier som muligens ikke er av like stor interesse. Han har fortalt historier fra Edgar Rice Burroughs` Barsoom og om Robert E. Howard`s Red Sonja, Kull og Thulsa Doom. En annen av hans serier er Zero Killer utgitt på Dark Horse (som jeg og har kjøpt og lest).

Så en digresjon: Det er to PC-spill jeg har blitt hekta på og det er Doom II: Hell on earth (har for øvrig filmatiseringen Doom med The Rock i hovedrollen og har ikke dristet meg til å se den ennå, uvisst av hvilken grunn) og Quake, begge før og etter cheat sheet. Disse ble produsert av id Software. Når jeg så kom over tegneserie prequelen til et av deres senere spill, Rage , kjøpte jeg Rage: After the Impact fordi den var skrevet av allerede nevnte Nelson.

Lagt til en fremtidig verden hvor en gigantisk asteroide har lagt nesten alt øde. Der hvor militæret har styring med mer enn det meste og mutanter viljeløst trår jorden flatere. En ung kvinnelig forsker blir vekket opp av dvale, det var slik en kunne være sikker på å overleve godt beskyttet nede i dype gruveganger, og ser snart at noe lukter ganske mye av gammel fisk  i Helsingør. Hun gjør opprør og flykter fra de uniformskledde undertrykkerne. Uten å ha spilt spillet blir serien en nedtur. Nelson sammen med tegneren Andrea Mutti (Vertigo Crime: The Executor) prøver å gjøre det interessant, men lykkes dessverre ikke. Coverne er av Glenn Fabry (cover tilThe Preacher og Neil Gaiman`s Neverwhere sammen med Mike Carey) Og det har altså vært noe halvveis over Nelson`s serier etter Rex Mundi. En får bare ønske god bedring, vel vitende om at han kan bedre.

Nok et innlegg hvor navnet på en ukedag er med, tirsdag.

I disse dager passerer denne bloggen fem og sytti tusen visninger. Om det er mye eller lite etter snart fem år vet jeg ikke. Jeg er i grunnen bare takknemlig for at noen har tatt seg tid til å surfe innom. Med den begrunnelsen at jeg ikke nødvendigvis alltid er den som er flinkest til å formulere meg slik at det kan være interessant eller mulig å lese det jeg har skrevet. På den annen side, nå nærmer det seg jul og det har igjen begynt å komme pakker her til jobb, ment for meg.

En av disse er bind en i Thule forlags utgivelser av Warren Tufts` serie Lance. Dette er det første av tre bind som samler søndagssidene som ble publisert fra 1955-1960. Den svarthvite dagstripen gikk bare fra 1957 til 1958 og kommer samlet i en fjerde bok. Dette er en serie jeg har lest mindre enn tyve sider av tidligere og det er med en smule andakt at en setter seg ned og begynner å lese denne samlingen. Allikevel er det en ting som slår meg. Tilbake den gang da når jeg leste disse få sidene samlingene i Skippern virket serien enda mer imponerende enn når jeg nå har blitt gitt luksusen det er å lese den samlet og i rekkefølge. Det må vel være at minnet om dette har blitt pusset opp adskillige ganger siden da.

En annen samling som kom sendanes var bok fem i Joe Hill og Gabriel Rodriguez`s aldeles glimrende serie Locke & Key. Avslutningen av bok fire var det en godt kan kalle en cliff hanger og hvordan fortsettelsen kom til å å bli er noe jeg faktisk har gått og grublet på. Videre kom Rex Mundi Omnibus 1 og 2 som samler hele denne glimrende serien skrevet av Arvid Nelson. Så er det lov å håpe at disse ikke blir like fort lest i stykker som de samlingene biblioteket har kjøpt tidligere (to ganger!!!).

Videre har Tom Gauld`s vittige og briljant fortalte Goliat kommet, oversatt til framifrå nynorsk (denne har jeg nevnt tidligere). Også har endelig bok fem og seks kommet i Jeff Lemire`s meget uvanlige og hinsides bra serie Sweet Tooth. Dermed kan de av lånerne som har lest de fire første endelig få med seg hva som skjedde til slutt. Og det er det vel verdt! Og for min egen del konstaterer jeg at det er ennå fem uker til julaften.

Noe skal en vel skrive selv om det er søndag... (3)

I 1992 stod Marvel`s superhelt Northstar frem som den første homofile karakteren hos de to store forlagene Marvel og DC. I 2012 giftet han seg med den, for meg ukjente, Kyle Jinadu i New York, en av de få statene i USA som tillater slikt. Bryllupet utspant seg i Astonishing X-Men nr. 51. Nå var Marvel ikke veldig tidlig ute og den de kunne avse til å komme ut av skapet var en ytterst perifer superhelt. Skapt av Chris Claremont og John Byrne som et av medlemmene av den canadiske superheltgruppen Alpha Flight. To samlinger i svarthvitt ble utgitt på norsk i 1987 som Gruppe Alfa i Marvel Spesial, som igjen ble utgitt av Semic/Nordisk Forlag.

Hos DC var de lenge ikke spesielt opphengt i menneskers legning, så lenge de var heterofile, kunne det synes som. Men i forbindelse med disse enorme crossoverne en fikk på slutten av 2000-tallet (bl.a. Crisis, 52 og Final Crisis) dukket det opp en gammel karakter. Dette var Kate Kane og hennes alter ego Batwoman. Opprinnelig en av disse utallige bifigurene som dukket opp i Batman og Detective Comics på 50-tallet var hun nå gitt en make over av herrene Geoff Johns, Grant Morrison, Mark Waid og Greg Rucka. Også var hun lesbisk. Hennes første soloopptreden i denne restaurerte versjonen var miniserien Batwoman: Elegy, som jeg har nevnt tidligere.

I forbindelse med DC`s relansering; The New 52, i 2011 fikk hun også sin egen månedlige serie. Da var det J H Williams III som skrev og laget utkastene til seriens tegninger. Serien var en suksess og viste at Williams III var en talentfull forfatter også. Det hele skulle ha vært en eneste stor solskinnshistorie. Slik ble det selvfølgelig ikke. Williams III fikk det for seg at miss Kane skulle gifte seg med sin utkårede Maggie Sawyer (dukket først opp som kaptein Sawyer ved Metropolis politiet, blir så forflyttet til Gotham City P.D. og ble i sin tid skapt av John Byrne (?)). Dette falt ikke i god jord hos de høye herrer i DC. Det medførte igjen redaksjonell inngripen som forhindret denne begivenheten fra å finne sted og Williams III og hans medhjelpere trakk seg umiddelbart fra serien.

DC`s begrunnelse var at gifte superhelter appellerer ikke til lesere av superheltserier. De er som kjent 13 -17 år og sitter inne og leser tegneserier for å slippe å vise seg offentlig med alle sine akner og sosiale problemer. Det er derfor Peter Parker og Mary Jane Watson ble ugifte igjen. Her var det riktignok demonisk innblanding. Og Clark Kent og Lois Lane er vel igjen bare kollegaer. Redsel for å virke støtende var i hvert fall ikke en årsak. Selv med slike reaksjoner så kan en allikevel si at vår virkelighet avspeiler seg etter hvert i superserienes verden. Det tar bare litt tid!

Noe skal en vel skrive selv om det er søndag... (2)

Det er i grunnen en god stund siden jeg har skrevet om noen nyere serier. En av disse jeg kunne ha skrevet om er Jasons siste, Savnet katt. Dette er hans, ettersom jeg kunne finne ut, attende utgivelse i album- eller bokformat. Vel, jeg har lest den og det som gjorde den litt mer forskjellig fra de tre-fire foregående utgivelsene var at slutten var litt mer absurd enn vanlig. Det er flinkt så det holder, han er Norges mest anerkjente serieskaper og det hele blir egentlig litt kjedelig, synes jeg. Så var det sånn at når det er snakk om Jason er det et sitat fra Henrik Ibsens Kongs-Emnerne og hans beskrivelse av nordmenn som rinner meg i hu. Kan kun om en ting i verden enes, det at hver storhet skal styrtes og stenes. Og når det kommer til Jason har lommene mine etter hvert blitt fylt av småstein. En skal jo holde fast ved sitt nasjonale særpreg?

En annen nyhet er at første nummeret av The Sandman Overture er kommet ut. Dette skal bli en seks hefters miniserie og forteller historien forut for at The Sandman blir tatt til fange av magikeren Roderick Burgess og hans påfølgende 72 år lange fangenskap. Selvfølgelig skrevet av den unike Neil Gaiman og tegneserieartisten er den fantastiske J H Williams III (noen eksempler på hva han har gjort tidligere er: Son of Superman med Howard Chaykin og David Tischman, Desolation Jones med Warren Ellis og serien Promethea med Alan Moore). En samlet utgave av The Sandman Overture blir vel ikke å få tak i før utpå høsten 2014.

En nyhet av det mer tristere slaget er at både Fables og spin-offen Fairest går inn tidlig i 2015. Fables avsluttes med sitt nr. 150 og en kan si at det alltid er best å gi seg mens en er på høyden, men det vil virkelig bli et savn. Fairest derimot har ikke helt klart å leve opp til det å bli sammenlignet med Fables og der kan en ta farvel med et litt mindre tungt hjerte. Noe som også gjorde at kanselleringen av Jack of Fables ikke ga meg nevneverdige traumer. Det det er lov å håpe er at Bill Willingham da får tid til å fortsette sin serie Coventry, hvor han både tegnet og skrev, som kom med tre nummer på Fantagraphics i 1996-97. Andre vil vel kanskje håpe at han gjenoppliver sin første suksess, The Elementals. Det mest sannsynlige er vel at han vil ta det litt mer med ro. Det er ikke mer enn tre år til hans seksti års dag.

Enda en mandag....

For en tid siden fikk jeg en del amerikanske hefter givandes gratis. Det som var litt underlig med disse var at det var en hel rekke forskjellige titler og omtrent ingen av disse var i rekkefølge. Så det var ganske snodig å sette seg ned å lese Green Lantern 174 og 175 fra april og mai 2004. Dette uten å ha lest de 173 foregående heftene. Forfatter og tegner var for meg helt ukjente og det må ha hendt en del i de heftene jeg ikke har lest. Noe var ved det gamle. Hal Jordan, Kyle Rayner, Guy Gardner og John Stewart synes nå ennå å være i tjeneste. Pluss at det var kommet til en ung homofil mann som ekstrahjelp.

Handlingen i disse to heftene var lagt til den fjerneste delen av vår galakse og selve plotet kan bare beskrives som kosmisk. Selvfølgelig var disse to heftene midt i en historie. Så, en meget aggressiv rase fra et parallelt univers fra vårt har funnet en vei gjennom denne hindringen og invaderer nå vår virkelighet. Den ansvarlige i vårt univers og også ansvarlig for denne uinviterte inntrengningen er Amon Sur. Han leder den beryktede The Black Circle og er sønn av Abin Sur. Sistnevnte var denne utenomjordiske som overleverte sin ring til Hal Jordan tilbake i gamle, gamle dager (i 1959). Også slutter hefte 175 med at hele universet er i ferd med å bli dratt inn i et hull som er mye større enn et svart.

Hvordan det gikk får jeg vel aldri vite, men en må vel anta at det gikk bra. Pleier ikke superheltserier ofte ende slik? Var dette noe jeg måtte ha lest. Nei, men det var vitterlig underholdende for det. Og slik blir det med resten av disse heftene, hvor en får korte innblikk i historier en ikke vet hvordan startet eller ender. Sist leste jeg fire hefter med DC`s L.E.G.I.O.N. som alle var fra hver sitt årstall. Her hadde jeg faktisk lest et par hefter tidligere. Så hvem ville vel ha blitt forvirret av det ?!

Ville vesten er nesten som før (10)

Jeg har skrevet en del stygt om seriebladet Fantomet. Det jeg ikke har sagt noe særlig negativt om er bi-seriene i bladet. Skjønt det er en del forskjellig negativt en kan si om f.eks. Mandrake. På 70-tallet var det langt mellom serier det var verdt å lese og det store lyspunktet var Stan Lynde`s Rick O`Shay. En avisserie som vekslet mellom det lunt humoristiske og en mer «tradisjonell» westernserie. Flere av seriens figurer er å anse som rene karikaturer og allikevel virker de overbevisende nok når det dramatiske drar seg til. Stripen så dagens lys i 1958 og gikk inn i 1981. Da hadde Lynde trukket seg fra det hele i 1977 og syndikatet, som eide rettighetene, hadde fortsatt med bl.a. Alfredo Alcala (Swamp Thing, Savage Sword of Conan) som en av tegnerne.

Rick O`Shay er visesheriff i en by som er så liten at den kan kun ha en halvveis sheriff. I byen Conniption bor han sammen med kona og bestevennen er revolvermannen Hipshot Percussion. Blant flere originale innbyggere er vel guttungen med navnet Quyat Burp en av de som skiller seg mer ut. Nærmeste nabo er indianerreservatet og her råder høvding Crazy Quilt (og han bør være en karikatur) og hans tiltalende, men ikke altfor vakre datter Moonglow. Lynde hopper også frem og tilbake i tid. Handlingen er lagt til tiden etter borgerkrigen og allikevel kjører høvdingen bil med bensinmotor. Men det var i grunnen de lengre historiene som fascinerte meg mest og når Hipshot dreper Rick så topper det hele seg.

Nå er ikke jeg sikker på hvor mange historier som i alt ble trykket i Fantomet, men det ble en god del. I tillegg ble det utgitt en pocketbok i serien Serie-Pocket (nr. 121-Snikskytteren). Mer enn dette kjenner jeg ikke til utgitt på norsk. Så var det bare å nevne at to av de aller beste westernseriene, Goscinny og Morris Lucky Luke og Jason Aaron og R.M. Guera`s Scalped ikke vil bli nevnt i disse innleggene.