Als das Kind Kind war

Det er litt underlig å tenke på hvor mye og lite en har forandret seg i løpet av de årene en til nå har fått med seg. Som liten lekte jeg nesten hovedsakelig med krigsleker fra rundt syv til begynnelsen av tenårene. Hadde sågard vyer om å bli yrkesmilitær. Så leste jeg Ringenes Herre og ble pasifist (oppdaget vel også at jeg er ikke blant de modigste jeg kjenner, selv om det kreves mot å innrømme et en er feig). Jeg leste også en god del av disse krigsseriene som ble utgitt i dette kvarte formatet. Den jeg fikk lest mest av var Kamp Serien. Disse kom hver uke og tok for seg det meste om hadde skjedd. Det var videre Granat Serien som hadde historier lagt til både Vest-Europa og Stillehavet. På Vingene hadde serier fra det britiske luftforsvaret og Sabotør Q5 var om en som sprang rundt og gjorde livet surt for tyskerne et eller annet sted i Frankrike. Og det var enda flere serier enn dette.

Det som kjennetegnet disse seriene var at de ikke var spesielt nyanserte når det kom frem til fremstillingen av partene i konfliktene. Så det var ikke bare tegningene som var svarthvitt. Tegningene var vel det en ikke kan kalle kunst, men de fungerte. Av tegnere var det en hel rekke, deriblant en rekke spanske og sør-amerikanske, og ingen ble nevnt med navns nevnelse i noen av bladene. Forlaget som ga ut de fleste av disse seiene var britiske DC Thompson og på norsk stavangerske Se-bladene. I Norge var interessen for disse seriene størst på 60- og 70-tallet og så godt som borte rundt 1990.

Hensikten med dette innlegget var å anbefale fire samlinger innkjøpt til biblioteket i håp om at forfatteren ville avlegge Stavanger bibliotek et besøk. Så skjedde ikke, men samlingene står der så godt som ulest og det er de fire første i serien. Og det er synd og skam fordi denne serien er av mange (ikke så mange jeg har hørt om, men…) nevnt som en av de beste krigsseriene noensinne laget og med det inneforstått beste anti-krigsserie utgitt. Serien det er snakk om er Pat Mills og Joe Colquhoun`s (1926-1987) Charley`s War. Og krigen det er snakk var den ment å stoppe alle kriger, Første verdenskrig.

Charley er født året det tyvende århundre starter og melder seg i 1916 frivillig til hæren og klarer å snike seg unna det at en er nødt til å ha fylt 18 for å verve seg. Belønningen for dette blir at han kommer tidsnok til å delta ved Slaget ved Somme. Han overlever dette og uten å røpe for mye så er han en av de som 11.11. klokken 11 1918 ennå er i live. I løpet av disse to årene får Mills og Colquhoun vist dagliglivet i skyttergravene, krigens uhyrlige stupiditet, tapene og grusomhetene og fjerner en hver form for glorifisering av krigen som noe ærefullt. Mills har, hvis jeg husker rett, anarkistiske tilbøyeligheter og dette skinner også i gjennom i hans fremstilling av denne ufattelige industrielle nedslaktningen av mennesker. Han gjorde også grundige forberedelser og omfattende undersøkelser slik at det historiske skulle kunne være så korrekt som mulig. Colquhoun`s tegninger enten liker man eller så klarer en i hvert fall ikke å forholde seg likegyldig til dem. Serien kom ut fra 06.01. 1979 og til 04.10. 1985 og har aldri utkommet på norsk.

Hva har jeg lest siden sist ?

Jeg har et problem. Ikke et stort, men et som det allikevel er vanskelig å finne en løsning på. Jeg har i løpet av den siste måneden fått kjøpt en del tegneserier brukt. For å være mer nøyaktig 50 samlinger eller Tradepaperbacks og rundt 250 hefter. Nesten alle av disse er enten fra DC eller Marvel og siden jeg må få lest dem ville de neste månedenes innlegg kun handle om disse. Og det kan jo fort bli litt kjedelig. Det er jo meningen at denne bloggen skal handle om mer enn bare superhelter. Vel, vi får se.

Jeg kan jo nevne at The Punisher fremdeles er hva engelskspråklige kaller: Not so new wrapping, same shit. Og at Steve Dillon har skapt seg en karriere med å tegne bisarre skader/lemlestinger og det uten at Garth Ennis har skrevet manus. Det siste eksemplet jeg nå så var en mann med to løse øyeepler dinglende. Litt urealistisk og veldig fjernt fra å være i nærheten av morsomt, bare ekkelt og i overkant sadistisk. Steve Dillon bør i grunnen ta lærdom av lillebror Glyn. Han har med sin Nao of Brown laget en av de beste grafiske romanene jeg har lest de siste årene. Og Steve har tross alt tegnet en av de beste Hellblazer historiene noensinne, Heartland som egentlig er en enkelt spin off fra Hellblazer serien, og er en glassklar indikasjon på at han kan så mye bedre enn det han produserer nå med The Punisher og annet papp.

Jeg kan nok en gang nevne hvor lite til overs jeg har for Stan Lee og hvilken oppskrytt noksagt jeg finner ham å være. Det siste som bekrefter dette er Just Imagine Stan Lee and Kevin Maguire Creating The Flash (2001). Hvor unge Mary Maxwell blir injisert med en sprøyte av kolibri-DNA av sin vitenskaps pappa og plutselig går alt så meget raskere. Når en har brukt opp radioaktive edderkopper, gamma- og kosmisk stråling blir vel det neste logiske valget kolibrien. Det er så himmelstormende dårlig og det eneste som gjorde at jeg ikke brant dette heftet var Maguire`s tegninger. Jeg har likt hans tegninger fra den dagen jeg så dem i DC presenter: Lovens Voktere(Justice League International) tilbake i april 1988 (biblioteket har de fire første samlingene av denne på engelsk og de anbefales!!!!). Hvorfor Maguire valgte å gjøre dette vet jeg ikke helt, men han har vel ikke helt hatt den karrieren han hadde fortjent.

Så har jeg lest Batman: Dark Victory om igjen (forbausende hvor lite som festet seg første gangen). Dette er oppfølgerserien til den tretten hefters maxi-serien Batman: The Long Halloween. Begge er skrevet av Jeph Loeb og tegnet av Tim Sale. The Long Halloween var faktisk ganske bra hvor en morder drepte hver merkedag og viktigste høytidsdag og en funderte ganske mye på hvem morderen kunne være og motivet. I Dark Victory er det en gru bråte politimenn som myrdes og jeg hadde vansker med å bry meg. Begge har «lånt» uforholdsmessig mye fra Mazzuchelli og Miller`s Batman: Year One. Sale tegner som vanlig glimrende og Loeb er jo en okei forfatter så det er jo lesandes, men ikke noe en trenger å haste for å få med seg.

Til slutt noe som er bedre enn det meste. Jeg har nevnt Yslaire (Bernard Hislaire) ved flere anledninger og kan ikke si annet enn godt om ham. Så for å finne en motvekt til alle disse trikotkledde bestemte jeg meg for å lese de fire albumene jeg har av hans serie Sambre om igjen. Og disse er like bra som første gangen jeg leste dem (snart skal jeg få tak i femte og siste bind og). Denne umulige og vakre kjærlighetshistorien fra tiden like før og under Februarrevolusjonen i 1848 er vakker og tragisk. Tegningene er dunkle og de er hyllet inn i en følelse av klaustrofobi. Sambre er et av disse eksemplene på hvordan fransk-belgiske serier er så forskjellige fra de amerikanske og, som i dette tilfellet, så mye bedre.

Hva man har gjort for å endre Image (3)

Folk som forbindes med tegneserier, det være seg forfattere, tegnere og entusiaster, fremstilles ofte ganske klisjemessig som menn uten forhåpninger om å kunne forplante seg. Eller så er det som med de aller fleste fransk-belgiske heltene, hauggamle Nerder med altfor tykke briller og andre så overvektige at de nesten kan trille i stedet for å gå. Hvor de sosiale antennene ble amputert like etter fødsel. Men som sagt håper man at dette bare er klisjeer og ikke fakta. Nå er det slik at jeg ser visse likhetstrekk med disse når jeg ser meg selv i speilet. Så var det at jeg skulle finne noe informasjon om Joseph Michael Linsner. Fant ham på wikipedia og der var denne sperreballongen av fett, med teit hår og briller. Q.E.D. ?

Så var det hvorfor jeg var interessert i Linsner. Dette fordi jeg har lest den tredje samlingen av Dawn, Dawn: Three Tiers. Denne og de to andre er skrevet og i stor grad malt av Linsner. Og det ser til tider ganske vakkert ut. Handlingen er nok en gang lagt til tiden etter katastrofen. Vår hovedperson Dawn, som en ikke ser mye til i serien, bare aspekter av henne, er en gudinne. En blanding av hore, madonna og med elementer fea de fleste viktige kvinnelige gudinnene opp igjennom historien. Med en usedvanlig klessmak der hun kler seg som gother med virkelig kinky sadomasochistiske tilbøyeligheter. Hennes evige kjærlighet er The Horned God som er en viktig skikkelse innen den gæliske mytologien. Han er her reinkarnert som krigeren Darrian Ashoka.

Han er vår egentlige hovedperson i alle tre seriene. I Three Tiers sitter han på vertshus og forteller en hardt arbeidende pike sine siste eventyr. Opprinnelig fra det som er igjen av New York reiser han over til Atlanteren og blir leiesoldat. Han deserterer senere, men er fremdeles omgitt av død og eventyr. Og alle kvinner han møter, fra alle steg på den sosiale rangstige, er rødhårede. Serien inneholder mye pompøst sludder om kjærlighet og det evige. Ikke alle disse malte bildene kan sies å være like vellykkede og det kan til tider bli litt vel gravalvorlig, men det bryr en seg lite om når en først har kommet i gang å lese serien. Kvasi-intellektuell og hjernedød underholdning side om side og da kan en egentlig ikke klage.

Hva man har gjort for å endre Image (2)

Superhelter kan være så mangt. Siden Watchmen kom i 1986 har denne guttefantasien om supermennesket blitt så mye mer. Med Mara introduserer Brian Wood oss for nok en variant. Utgitt på Image Comics, som en sekshefters miniserie, så er dette ennå et eksempel på hva dette forlaget ble. Nå er det ikke slik at jeg vil skrive om serier fra Image fortløpende, annet enn når det dukker opp titler verdt å nevne. Men de blir stadig flere. Så var det tilbake til Mara.

Igjen har en en fremtidig verden hvor kriger har snudd opp ned på verdensordenen. En har kommet til et punkt hvor en viss stabilitet har inntruffet. Handlingen starter i noe av et USA som er blitt så militaristisk og kan ane konturene av i dag. Sport har blitt den altomfattende fritidsinteressen. Utøverne har status som guder og blir dermed rikere enn Krøsus takket sponsorene. Så når en så opp mot dette nye Olympos ville Pallas Athene være volleyballstjernen Mara Prince. På toppen av verden i en alder av 17 år. Flasket opp fra barnsben til å være den som yter best og så rakner det hele. Hun starter å gjøre ting en gud verdig og det er ikke forenlig med ideen om fair play. Noe sponsorene misliker intenst. De eneste som finner dette virkelig interessant er det militære.

De får henne erklært død og med det har de sitt hemmelige våpen. Det som kan forrykke verdens maktbalanse i deres favør. Det første supermennesket. Etter en periode gjør Mara det eneste fornuftige og flykter. For så å oppdage at hun har flere krefter enn nesten en hver gud. Dette kan virke som en banal oppsummering av handlingen, men ingen av Wood`s serier kan kalles det. En får en beskrivelse av et totalitært samfunn med en politisk snert, innsikten at jo mer ting forandrer seg jo mer forblir det det samme og blir gitt utfyllende bruddstykker av hovedpersonens forhistorie. Slutten er så åpen at en kunne kreve at Wood skrev en fortsettelse.

Wood har hatt for vane å bruke ukjente serieskapere til å illustrere flere av sine serieprosjekt og blant disse er det en høy andel kvinner. Ming Doyle er helt ukjent for meg og i tillegg motsatt kjønn av meg. Nå skal jeg ikke være altfor kritisk, men hvis det er noe som drar ned med denne serien så er det Doyle`s varierende kvaliteter som tegner. Ikke at det sjenerer voldsomt, men inn mellom blir en smule overgitt. Så var det de gode nyhetene: I følge Dagbladet skal det lages tv-serie av DMZ. Et aldri så lite hurra!!

Hva man har gjort for å endre Image (1)

Den britiske tegneren Michael Coulthard bruker vanligvis pseudonymet Shaky Kane når han tegner. I noen tilfeller også Shaky 2000. Han har utgitt noen få undergrunnserier i Storbritannia og ble siden en av de mange som har tegnet serier utgitt i 2000 AD. Siden har han bl.a. tegnet et par utgivelser av Elephantmen.

Jeg leste en beskrivelse av tegnestilen hans. Jack Kirby på syre. Vel, jeg ser heller en blanding av Geoff Darrow, Gilbert Hernandez, Michael Allred og Charles Burns. En dæsj av hver av disse og så kan en diskutere hvorvidt det var noe Lysergsäurediethylamid med i bildet. Dagens andre brite, David Hines, startet som tegner og tegnet også for 2000 AD. Siden konsentrerte han seg mer og mer om forfatterdelen. Han har skrevet serier for Marvel, DC og har hatt den uheldige oppgaven å skrive manus til Todd McFarlane`s Spawn.

Så var det begrunnelsen til å nevne disse to. I 2010 ga de ut miniserien Bulletproof Coffin på Image Comics (oppfølgeren Bulletproof Coffin: Disinterred kom i 2012). En serie inspirert av superheltserier fra slutten av 40- og tidlig 50-tall og før The Comics Code. En tid med løssluppen kreativitet og en ikke helt definert ide om at alt var tillatt. Vår helt er Steve Newman og han har som yrke å rydde ut av dødsbo. Hjemme har han en ikke altfor kjærlig kone og et ufyselig guttetvillingpar. Hans eneste fristed er loftet som er innredet med diverse gjenstander funnet i løpet av arbeidsdagen.

En natt kommer han over en bunke tegneserier som ikke kan være utgitt. Dette fordi forlaget, Big Nuggets Publication, som ga dem ut ble kjøpt opp av The Big 2 tiår i forveien, titlene kansellert og serieskaperne bare forsvant sporløst. Newman blir etter å ha lest flere av disse heftene plutselig en del av handlingen. Dette etter at drakten, baseballkølla og strålepistolen til The Coffin Fly, Bulletproof Coffin er for øvrig panservognen denne kjører rundt med, kommer som en levert pakke til huset. Han blir gitt i oppdrag å finne Skaperne slik at disse kan skrive om den fryktelige fremtiden menneskeheten har foran seg. I det daglige blir han forfulgt av The Shadow Men og tvillingene blir bare mer og mer creepy. Denne serien er noe utenom det vanlige med sin metatilnærming, horror, den krypende paranoiaen som forsterkes jo mer enn leser og hyllesten til The Golden Age of Comics. Bør en få lest denne. Definivt!