Hvor Hundremeterskogen er blitt planker

Det femte albumet i serien om privatdetektiven John Blacksad har fått tittelen Amarillo. Litt rart når en ser at denne byen i Texas ikke har mye å si for handlingen i dette albumet. Men forfatter Juan Diaz Canales må vel ha hatt en eller annen grunn for det. Tegneren er fremdeles den smått geniale Juanjo Guarnido. Det som og er litt pussig er at opphavsmennene er spanjoler og allikevel kommer albumene først ut på fransk. Forlaget er det ikke helt ukjente Dargaud.

På slutten av album nr. 4, Infernalsk stilhed, befant vår helt seg i New Orleans og Amarillo starter med at Blacksad er på vei hjem til New York. Problemet er bare at han nekter å fly. Så, takket være en god gjerning, får han i oppdrag å kjøre en knallgul Cadillac til Texas. Ikke den beineste veien hjem, men det som på engelsk heter the scenic route. Og dermed starter problemene. Involvert i disse er bl.a. en forfatter som nekter å bli en one hit wonder, en knivkasters assistent med en noe broket fortid, en advokat med ikke altfor mange klienter, en forfyllet tidligere sirkusarbeider og to FBI agenter som er blitt sparket langt nedover karrierestigen.

Settingen er fremdeles denne idylliske forestillingen av USA på 50-tallet. Hvor optimisme og løftet om økt velstand er gitt nesten alle. Nå ville jo dette blitt en kjedelig serie om det ikke også hadde vært en skyggeside til dette. Og denne kommer tydelig frem i dagen i løpet av denne serien. Så på mange måter blir John Blacksad det antropomorfe motstykket til Raymond Chandler`s Philip Marlowe. Intrigen i Amarillo er mer flokete enn i tidligere album og flere humoristiske innslag uten at det har noe å si for kvaliteten. Og på toppen av det hele blir en introdusert for to av Blacksad`s nærmeste slektninger. Amarillo er et album i en serie en MÅ lese! Sånn er det bare.

Reason to be cheerful

Kanskje en av de beste tingene som hittil har skjedd dette tiåret, inntraff første gang i januar dette året. Det det er snakk om er nyutgivelsen av Miracleman. Utgitt av forlaget Marvel, merkelig nok. Hvor en nå kan få med seg hele denne ufattelig bra serien i hefter helt uten reklame. De første seksten heftene er skrevet av The Original Writer (a.k.a. Alan Moore) og tegnet av en rad forskjellige tegnere. Med et unntak er disse uhyre dyktige.

Så om femten måneder kommer Neil Gaiman`s versjon. Og ni måneder senere får Gaiman anledning til å avslutte denne historien med de siste ti heftene. Det har han og publikum ventet på siden det siste nummeret (nr. 24) kom på Eclipse i 1993. Og med seg får han forhåpentligvis tegneren han samarbeidet med på de åtte numrene han allerede har skrevet, Mark Buckingham. Buckingham har da rukket å bli ferdig med å tegne de hundre og femti heftene med Fables.

Så var det slik at jeg har skrevet altfor mye om superhelter de siste månedene, men Miracleman er så mye, mye mer enn det. Det oppdaget jeg igjen i går kveld da jeg leste det andre av de tre heftene hittil utgitt på Marvel. Disse tre første har jeg ikke lest tidligere (utgitt samlet på Eclipse under tittelen A Dream of Flying og umulig å få tak i, heftene er sjeldnere enn intelligente rasister) og følelsen av andakt var til stede. Mike Moran`s gjenforening med Johnny Bates, Kid Miracleman. Bedre enn dette blir det knapt, men det blir det allikevel i denne serien.

Deretter tenkte jeg på hvor lenge det var til Gaiman`s avslutning kommer og fant fram samlingen Miracleman: The Golden Age, igjen! Dette er den nesten komplette samlingen av heftene 17 til 22 og er en samling jeg har lest en rekke ganger. Når en ser bort fra at jeg mener dette er noe av det beste Gaiman har gjort, er skildringene av disse syv vidt forskjellige menneskene og livet de lever, langt fra det en forbinder med vanlige superheltserier.

Miracleman er nesten ikke til stede i disse historiene annet enn som en gudelignende og rettferdig hersker. Dette er et samfunn hvor alt er perfekt og allikevel er savnet av hva som var til stede. Vi møter pilgrimen som klatrer Miracleman`s umulig høye tårn til topps for å spørre om en tjeneste. Han som får muligheten til å gå til sengs med en gudinne og må ta til takke med mindre. Vi møter Andy Warhol`s kloninger og den nesten reformerte superskurken Dr. Gargunza og får vite at i det perfekte samfunnet er det ennå behov for spioner. Buckingham bruker forskjellige tegnestiler til å illustrere disse historiene og sammen med Gaiman`s tekst blir det så vakkert!!!!!

Så var det på an igjen...

Nå er det ikke verre med denne bloggen enn at jeg med to og en halv ukes opphold, med hensyn til nye innlegg, ikke er glemt. Nå er vel glemt i denne sammenhengen nokså relativt. Det var vel egentlig ikke så mange som husker den til å begynne med. Unødvendig sutring faller meg så lett og er en vane jeg aldri synes å se et behov for å endre. Vel, jeg har hatt ferie og hatt nok tid til å lese altfor mange av disse superheltseriene jeg nylig har kjøpt.

Noe som oftere og oftere synes å være en tvilsom fornøyelse. Av de forfatterne jeg har lest nå nylig og som skiller seg ut positivt er Ed Brubaker (hvis historier den nye Captain America filmen er basert på), Greg Rucka (Elektra var bra, men hans Checkmate var lavmål), Mark Millar, Warren Ellis og Brian Michael Bendis (Ultimate Fantastic Four). Og så har jeg ennå liggende Scott Snyder`s Swamp Thing og Jeff Lemire`s Animal Man.

Jeg kom tilbake på jobb og skulle rydde i tegneseriehyllene og noe av det første jeg fikk se var Coseys På sporet av Peter Pan. En påminnelse om at tegneserier var ment å være uendelig mye mer enn spandexkledde «overmennesker». Denne historien til Cosey, hvor handlingen er lagt til tidlig trettitall, om den unge britiske mannen som følger i sin brors fotspor for å få svar på dennes bortgang. Hvor han til slutt ender opp i en landsby, med et nærliggende vinterstengt hotell, høyt oppe i de sveitsiske alpene. Forkledd som skiturist lenge før dette var blitt et begrep. Så høyt oppe er denne landsbyen at faren for snøskred er mer enn overhengende. Og hvor han tross alt finner kjærligheten, svar og begynnelsen på sitt livslange eventyr.

Disse albumene er så vakre. Ikke bare på grunn av de fantastiske naturskildringene Cosey viser oss, men fordi det er så mye medmenneskelighet her, forståelse og måten han viser oss denne tapte tiden og noen av de menneskene som kunne ha levd der. Det hverdagslige gjort mer magisk uten at noe av realismen forsvinner. Og som jeg har nevnt tidligere, Cosey er en av de serieskaperne hvis serier virker dempende på min kynisme.

Jeg vet ikke hvor mange innlegg jeg har skrevet om Cosey, men jeg er nesten sikker på at jeg ikke har skrevet altfor mye om de albumene som utgjør På sporet av Peter Pan. De kom på Cappelen i 1987 og her på biblioteket har de bare vært utlånt elleve ganger på de siste 15 årene. Ubegripelig og litt trist!

I anledning morgendagen

Siden det i morgen er den internasjonale kvinnedagen, og jeg ikke har diskriminert kvinner mer enn høyst nødvendig det siste året, tenkte jeg å nevne et par kvinnelige tegnere. Det er vel ennå slik at flertallet av serieskapere og tegneserielesere har utovertiss, men mye har endret seg i løpet av de årene jeg har lest serier. Det kunne en først merke på slutten av 80-tallet. En av de første jeg oppdaget var franske Annie Goetzinger (har nevnt henne tidligere i bloggen) med albumet Pigen fra æreslegionen. Om hvordan en pike i en totalt mannsstyrt verden vokser opp og til slutt kan finne frem til hvem hun er uavhengig av mennene rundt seg. En av de første feministiske tegneseriene jeg har lest, og siden kvinnefrigjøringen innen serieverdenen ikke var kommet veldig langt, skrevet av Pierre Christin.

På samme tid var det et album jeg flere ganger kikket på og satte tilbake i bokhandlerens hylle. Mest fordi tegningene ikke lignet på John Byrne`s (han var ennå en av målestokkene). Til slutt var det ingen andre igjen å kjøpe. Albumet var Rebecca og skrevet av italienske Renato Querolo. Han vet jeg absolutt ingenting om annet enn han har skrevet en rekke serier jeg ikke har lest. Handlingen var lagt til Nord-Italia i 1492 og hovedpersonene er sigøynersken Rebecca og trubaduren Mercutio. I en brytningstid mellom middelalder og renessanse, med kirkens inkvisisjon, adelens (van)styre og et samfunn til tider preget av lovløshet. Dette albumet var i svarthvitt, men historien fortsatte i en serie med samme navn og i farger.

Så var det tegneren og hun heter Anna Brandoli. Født i 1945 og debuterte som serieskaper i 1977. Og i Italia er hun en blant de største serieskaperne uavhengig kjønn. Og det forstår en godt når en leser seriene hennes. Hvis jeg skulle prøve å sammenligne henne med noen måtte det være en sammensmelting av stilene til Hugo Pratt og Comes og selvfølgelig helt hennes egen. Utenom disse tre albumene har jeg ikke fått lest noe mer av Brandoli. Dessverre!

Hvorfor jeg ofte drømmer i svarthvitt ? (2)

Nå er det slik med innlegg som disse at ideen er å introdusere de av leserne, som var for unge eller ikke smarte nok til å kjøpe Magnum når det kom ut, for hvilke skjulte skatter kan en ikke finne her. Nå vet jeg ikke hva prisen er for brukte eksemplarer, men hos bytteboden.no varier prisene mellom tyve og tredve kroner alt etter kvaliteten på bladene (very good og very fine). Det er bare fra 50 øre til 10,50 kr. dyrere enn når de kom ut. Og det er da ikke så verst, prisstigningen tatt i betraktning.

Nå, før jeg kommer til hva dette innlegget egentlig skal handle om, vil jeg bare nevne to spanske serieskapere jeg ikke fikk nevnt i det forrige innlegget. Den første er Jose Bea og hans ofte absurde science fiction historier, som på norsk ble hetende Melkeveien mat og vinhus. Nummer to var Alfonso Font. Han var lenge en av favorittene og albumserien Stjernes fange. I Magnum dukket alle tre albumene i serien på trykk (2,3 og 8 1992).

Og for de som ennå ikke hadde fått nok av bare bryster og nettingstrømper dukket den norske serien Whiplash opp, muligens tegnet av Knut Westad? Og for de som ikke var så opptatt av strømpene kom også Wally Wood`s agentserie Cannon.

For en som ikke kan tenke lenger fremover enn maks en uke er det kanskje ikke så underlig at jeg er litt opphengt i hva andre mener fremtiden kan bringe. Derfor har det blitt slik at jeg har lest mer enn min del av denne typen serier. Slash Maraud er nok en av disse: Skrevet av Doug Moench og tegnet av Paul Gulacy (favoritt) og utgitt av DC i 1987-88 (9-11, 1992). Her har menneskeheten plutselig blitt en minoritet og det er Slash Maraud`s (virkelige navn Stash Maradovitch) oppgave å sørge for at den ikke også blir utryddet og det ordner han med å drepe så mange som mulig. Både av aliens, mutanter og overløpere. Dette er ikke en serie som gjør en smartere, bare i bedre humør.

Clash (4-6 1993) var en tre hefters miniserie fra DC (1991) skrevet av Tom Veitch (Star Wars: Dark Empire 1-2) og bror til serieskaper Rick Veitch. Tegneren var Adam Kubert, bror til Andy og sønn av Joe. Så om ikke annet hadde begge noe å slekte på. En ung mann finner en utenomjordisk anretning som gir ham enorme krefter. Så sterk blir denne mannen at det å bli verdenshersker er innen rekkevidde, men så var det slik at ingen hadde fortalt ham at med slike krefter følger et likeså stort ansvar. Også utgitt samlet i Pocket Serien nr. 5.

Ed Hannigan er ikke et navn mange drar kjensel på, men han har jobbet for DC og Marvel siden sent 1970-tall. Med Skull & Bones (tre hefter på DC i 1992 og utgitt i Magnum 9-11 1993) var han både forfatter og tegner, her med litt hjelp av Curt Swan. Her er hovedpersonen en tidligere spesialsoldat (spetnatz) og handlingen foregår i og rundt Moskva på slutten av 80-tallet. Ikledd et kostyme, ikke ulikt det Jahn Teigen hadde på seg i Melodi Grand Prix i 1976 når han og Inger Lise Rypdal sang Voodoo, blir vår hovedperson Sovjetunionens første maskerte helt og en forkjemper for den gryende demokratibevegelsen. Alt i alt en glimrende serie! Neste gang mer fokus på Marvel og deres Heavy Hitters utgitt i Magnum.

Hvorfor jeg ofte drømmer i svarthvitt ? (1)

Det er disse bladene som har formet min interesse for tegneserier. Disse var bl.a. Tempo, Serie Spesial, Agent X-9, X-9 Spesial, Kobra, Inferno, Magnum Spesial, Magnum Presenter, Magma/Magnum album og Magnum. Magnum kom ut første gang i 1986 på det nystartede forlaget Gevion. I desember 1995 kom det 119. og siste av denne tittelen. Bladkompaniet overtok Gevion og fra og med nr. 1988. Det tok allikevel mer enn tre år før det begynte å bli noe interessant å lese i disse heftene og det på tross at de var på hundre sider og i svarthvitt.

Til å begynne med var Romeo Brown (av skaperne av Modesty Blaise, Peter O`Donnel og Jim Holdaway) og Bane Keracs Cat Claw interessante fordi hyppigheten av lettkledde og toppløse kvinner var høy pr. historie. Keracs grovkornede superheltsatire ble faktisk meget bedre senere. Det var historier med Robert Kanigher og Joe Kubert`s Enemy Ace og de var i alle fall bra tegnet. Alt av Duchateau og Tibets Allan Falk ble trykket, til min store ergrelse og disse virkelig dårlige masseproduserte europeiske seriene.

Så ble det 1989 og de startet å trykke opp Greg og Hermanns Bernard Prince, en serie kalt Bogey og de hadde også startet tidligere med Conan, dessverre hovedsakelig tegnet av John Buscema. Romeros Axa skal forbigåes i stillhet, selv om hun også var toppløs mesteparten av tiden. Bruno Brazil (Greg og William Vance), Judge Dredd og Skizz (Alan Moore og Jim Baikie) dukket opp neste år.

Annet nytt i 1990 var Franco Saudellis album Hvem lurer hvem. 2000 AD`s Rogue trooper dukket og opp skrevet av Gerry Finlay-Day og tegnet av Dave Gibbons og Colin Wilson. Så endelig var det virkelig grunner til å kjøpe og lese Magnum. En av de gledelige tingene med 1991-årgangen var at de bra spanske tegneserieskaperne ble funnet frem.

En episode av spenningsserien Delta 99 av Carlos Gimenez. Sarvane/Sarvan skrevet av Antonio Segura og tegnet av Jordi Bernet. En fortelling om livet etter den store katastrofen og hvor den kvinnelige hovedpersonen rir rundt i denne ødemarken på en kjempestruts og altfor ofte ender opp mer enn bare toppløs. Enda en serie av Segura og tegnet av Jose Ortiz var Ozono. Her var det snakk om en verdensomfattende miljøbevegelse med støtte fra FN som hadde som overordnet mål å stoppe den nært forestående store katastrofen.

Så med nr. 7 kommer den første serien fra DC. Den er basert på en av de morsomste filmene dette tiåret, The Adventures of Ford Fairlane. En firehefters miniserie skrevet av Gerard Jones og tegnet av Jose Delbo. Serien var ikke veldig morsom, men den ble senere utgitt i Bladkompaniets Pocketserien. Og da fortsetter dette innlegget sannsynligvis neste gang.

Et nesten helt unødvendig innlegg og allikevel av litt betydning for meg

Jeg er ikke veldig overtroisk, bare litt. Har ikke tråkket på mer enn et kumlokk i løpet av de fem siste årene og har et veldig anstrengt forhold til tallet tretten. Det som aldri slår feiler når jeg leser et tegneseriehefte eller album så tar jeg alltid den første pausen på side tretten. Og det kan ha betydning for hvordan mitt videre liv kan utarte seg. Når jeg så har postet tretten innlegg i år er det om å gjøre å få ferdig det fjortende også. Bare for å være på den helt sikre siden.

Jeg har nå fått lest meg gjennom alt det jeg har fått tak i av Captain America og er litt imponert. På tross av erkeskurk galleriet bare synes å bestå av Red Skull og hans datter, Baron Zemo og utallige organisasjoner sprunget ut fra A.I.M. (Advanced Idea Mechanics) har det vært underholdende. Mest fordi Ed Brubaker er en glimrende forfatter og tegnere som f.eks. Steve Epting ikke er så verst de heller. Av andre Marvel serier å se frem til blir det bl.a. Ultimate Elektra og Ultimate Daredevil and Elektra skrevet av henholdsvis Mike Carey og Greg Rucka.

Når det kom til hva som var best av DC og Marvel`s serier var det en kort periode (1978 til 1985) hvor jeg mente at Marvel hadde de desidert beste seriene, men utenom denne har jeg alltid foretrukket DC. Etter å ha lest hefter fra serier jeg vanligvis ikke ville kommet over fra DC er jeg nesten tilbøyelig til å skifte mening igjen. Mr. Terrific, Martian Manhunter, Manhunter, deres forsøk på å gjenopplive Wally Wood`s T.H.U.N.D.E.R Agents og en rekke andre titler og felles for dem alle var at de var mierda. Dårlig tegnet og med ubegripelig latterlige manus og hvor antall ord skulle skjule det.

Så var det jeg kom over et hefte i miniserien Rann-Thanagar Holy War. Skrevet og tegnet av Jim Starlin (rentegnet av Ron Lim som for en gangs skyld gjorde en mer enn bare nogenlunde brukbar jobb). Det er ingen som kan storslagen Space Opera bedre enn Starlin og dette var ikke noe unntak. Hvor demiurgen, guds onde arkitekt, forteller hvordan han først ble nesten tilintetgjort av den guddommelig, overlevde på et sub-atomært nivå, og nå er i ferd med å gjengjelde tjenesten. Mot seg har han tungvektere som Adam Strange, Starfire (fra Teen Titans) og Bizarro. Imponerende underholdning.

Så etter å ha vadet gjennom dette mindre enn middelmådige, har ennå et Wonder Woman Annual skrevet og tegnet av John Byrne igjen, er det bare se frem til det som kvalitetsmessig er mye bedre enn dette. Og med det jeg har igjen å lese, bl.a. Animal Man skrevet av Jeff Lemire og Swamp Thing skrevet av Scott Snyder, må jeg si at jeg fremdeles foretrekker DC.

En forfatter og et par tegnere (2)

En tegneserieforfatter jeg har funnet lite informasjon om på nettet er argentinske Carlos Sampayo. Grunnen til det vet jeg ikke helt, men Lambiek.net har syv linjer om ham og wikipedia.org bare to. Spørsmålet blir hvorfor en av de virkelig store forfatterne av kvalitetsserier ikke skal huskes med mer enn en fotnote (han er ikke gått bort ennå og blir 71 senere i år). Nå har jeg kikket innom de danske nettbutikkene for brukte album og der var det heller ikke mye å finne. Amazon.co.uk hadde flere titler på engelsk, men prisene på brukte ting der ligger ofte skyhøyt over hva som var den opprinnelige utsalgsprisen.

Det eneste jeg vet med sikkerhet utgitt av Sampayo på norsk er Evaristo. Denne var bi-serie i James Bond med kortere historier fra og med nr.6 1988 til og med nr. 2 1991. Tegneren her var Francisco Solano Lopez (1928-2011) også han argentiner. Forøvrig var vel Solano Lopez kanskje den mest kjente argentinske tegneren i vesten før Juan Gimenez meldte sin ankomst. Serien er om en beinhard politimann med en klar formening om hva som er rett og galt. Og ikke alltid slik loven ser det.

Lagt til Buenos Aires (?) i femtiårene og fortalt med en grad av troverdig hardkokthet (slik en ser hos Chandler, Hammett og Cain) en sjelden finner i tegneserier. Denne storvokste og fint lite pene mannen blir ofte en vanskelig helt å få helt sympati med, men Sampayo klarer å overbevise oss lesere om at det bør en. Alternativene er tross alt verre. Verdenen beskrevet her er en av gråtoner og det svart/hvite må en lete etter andre steder. Tegninger og historie gir en som leser en tilstedeværelse her i et samfunn langt vekke i både tid og avstand.

Sampayo to mest kjente serier er Joe`s Bar og serien om Alack Sinner. Begge to tegnet av Jose Munoz òg også han født i Argentina. Disse har også laget en rekke andre serier sammen, men de fleste av disse er ikke kommet på engelsk eller dansk. En serie jeg gjerne ville ha lest er deres biografiske serie om den myteomspunnede tangolegenden Carlos Gardel (1890-1935). De har for øvrig gitt ut et om Billie Holiday også, men begge disse finner jeg bare på spansk.

Joe`s Bar inneholder fem fortellinger og alle knyttes til denne stambaren til Alack Sinner nevnt nedenfor. En av historiene er om leiemorderen som innleder et vennskap med ham han har blitt betalt for drepe. Om to enslige menn som finner en som kan hjelpe dem ut av denne storbyens knugende ensomhet. Disse historiene er fortalt for et voksent publikum og kan innholdsmessig oppsummeres som døden, havet og kjærligheten.
Munoz tegnestil var helt nyskapende med sine utflytende linjer og sofistikerte grafiske eleganse. Og det hele i et fargesprakende svarthvitt.

Alack Sinner var også i svarthvitt, men her var Munoz mer forsiktig med å eksperimentere. Så en mer konvensjonell stil, men fikk fremdeles vist at han var og er en av verdens store tegneserietegnere. Hovedpersonen her er en privatdetektiv, som med mange av sine litterære kollegaer, føler en oppgitthet over hva verden har å tilby av negative overraskelser. Allikevel har han ennå ikke resignert helt, men har behov for moralsk oppbakking fra diverse flaskers innhold. Også er han aldri så lite kynisk.

Syv av historiene er kommet på engelsk og selv har jeg bare tre av de som er utgitt på Fantagraphics. Dette er klassisk hardkokt krim, men etter en stund blir det viktigere for Sampayo å fokusere på hovedpersonen og de andre karakterene enn å lage mer tradisjonell krim. Det er en særegen stemning som preger disse historiene og noen vil ha det til at Frank Miller virkelig lot seg inspirere av disse i forkant av at han startet med sin Sin City serie. Uansett er dette også noe en bør få med seg og da er det synd at biblioteket ikke kan være mer behjelpelig.