Nå er det ikke verre med denne bloggen enn at jeg med to og en halv ukes opphold, med hensyn til nye innlegg, ikke er glemt. Nå er vel glemt i denne sammenhengen nokså relativt. Det var vel egentlig ikke så mange som husker den til å begynne med. Unødvendig sutring faller meg så lett og er en vane jeg aldri synes å se et behov for å endre. Vel, jeg har hatt ferie og hatt nok tid til å lese altfor mange av disse superheltseriene jeg nylig har kjøpt.
Noe som oftere og oftere synes å være en tvilsom fornøyelse. Av de forfatterne jeg har lest nå nylig og som skiller seg ut positivt er Ed Brubaker (hvis historier den nye Captain America filmen er basert på), Greg Rucka (Elektra var bra, men hans Checkmate var lavmål), Mark Millar, Warren Ellis og Brian Michael Bendis (Ultimate Fantastic Four). Og så har jeg ennå liggende Scott Snyder`s Swamp Thing og Jeff Lemire`s Animal Man.
Jeg kom tilbake på jobb og skulle rydde i tegneseriehyllene og noe av det første jeg fikk se var Coseys På sporet av Peter Pan. En påminnelse om at tegneserier var ment å være uendelig mye mer enn spandexkledde «overmennesker». Denne historien til Cosey, hvor handlingen er lagt til tidlig trettitall, om den unge britiske mannen som følger i sin brors fotspor for å få svar på dennes bortgang. Hvor han til slutt ender opp i en landsby, med et nærliggende vinterstengt hotell, høyt oppe i de sveitsiske alpene. Forkledd som skiturist lenge før dette var blitt et begrep. Så høyt oppe er denne landsbyen at faren for snøskred er mer enn overhengende. Og hvor han tross alt finner kjærligheten, svar og begynnelsen på sitt livslange eventyr.
Disse albumene er så vakre. Ikke bare på grunn av de fantastiske naturskildringene Cosey viser oss, men fordi det er så mye medmenneskelighet her, forståelse og måten han viser oss denne tapte tiden og noen av de menneskene som kunne ha levd der. Det hverdagslige gjort mer magisk uten at noe av realismen forsvinner. Og som jeg har nevnt tidligere, Cosey er en av de serieskaperne hvis serier virker dempende på min kynisme.
Jeg vet ikke hvor mange innlegg jeg har skrevet om Cosey, men jeg er nesten sikker på at jeg ikke har skrevet altfor mye om de albumene som utgjør På sporet av Peter Pan. De kom på Cappelen i 1987 og her på biblioteket har de bare vært utlånt elleve ganger på de siste 15 årene. Ubegripelig og litt trist!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar