Kanskje en av de beste tingene som hittil har skjedd dette tiåret, inntraff første gang i januar dette året. Det det er snakk om er nyutgivelsen av Miracleman. Utgitt av forlaget Marvel, merkelig nok. Hvor en nå kan få med seg hele denne ufattelig bra serien i hefter helt uten reklame. De første seksten heftene er skrevet av The Original Writer (a.k.a. Alan Moore) og tegnet av en rad forskjellige tegnere. Med et unntak er disse uhyre dyktige.
Så om femten måneder kommer Neil Gaiman`s versjon. Og ni måneder senere får Gaiman anledning til å avslutte denne historien med de siste ti heftene. Det har han og publikum ventet på siden det siste nummeret (nr. 24) kom på Eclipse i 1993. Og med seg får han forhåpentligvis tegneren han samarbeidet med på de åtte numrene han allerede har skrevet, Mark Buckingham. Buckingham har da rukket å bli ferdig med å tegne de hundre og femti heftene med Fables.
Så var det slik at jeg har skrevet altfor mye om superhelter de siste månedene, men Miracleman er så mye, mye mer enn det. Det oppdaget jeg igjen i går kveld da jeg leste det andre av de tre heftene hittil utgitt på Marvel. Disse tre første har jeg ikke lest tidligere (utgitt samlet på Eclipse under tittelen A Dream of Flying og umulig å få tak i, heftene er sjeldnere enn intelligente rasister) og følelsen av andakt var til stede. Mike Moran`s gjenforening med Johnny Bates, Kid Miracleman. Bedre enn dette blir det knapt, men det blir det allikevel i denne serien.
Deretter tenkte jeg på hvor lenge det var til Gaiman`s avslutning kommer og fant fram samlingen Miracleman: The Golden Age, igjen! Dette er den nesten komplette samlingen av heftene 17 til 22 og er en samling jeg har lest en rekke ganger. Når en ser bort fra at jeg mener dette er noe av det beste Gaiman har gjort, er skildringene av disse syv vidt forskjellige menneskene og livet de lever, langt fra det en forbinder med vanlige superheltserier.
Miracleman er nesten ikke til stede i disse historiene annet enn som en gudelignende og rettferdig hersker. Dette er et samfunn hvor alt er perfekt og allikevel er savnet av hva som var til stede. Vi møter pilgrimen som klatrer Miracleman`s umulig høye tårn til topps for å spørre om en tjeneste. Han som får muligheten til å gå til sengs med en gudinne og må ta til takke med mindre. Vi møter Andy Warhol`s kloninger og den nesten reformerte superskurken Dr. Gargunza og får vite at i det perfekte samfunnet er det ennå behov for spioner. Buckingham bruker forskjellige tegnestiler til å illustrere disse historiene og sammen med Gaiman`s tekst blir det så vakkert!!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar