Uten forbindelse til at Nordisk barnebokkonferanse blir arrangert av Stavanger bibliotek denne uken

Det irriterer meg at når jeg vokste opp var barnebøker ment å være sosialrealistiske og politisk korrekte. Ole Brumm var fornorsket slik at det ble spist brødmat og drukket tran. Det eneste jeg fikk med meg av Roald Dahl var Danny og den store fasanjakten. 15 år senere leste ungene SVK, Matilda og Georgs magiske medisin. En hadde jo selvfølgelig Astrid Lindgren, men den eneste av hennes bøker jeg virkelig har et forhold til er Brødrene Løvehjerte. Men det var jo også opplest og vedtatt at Pippi ikke var noen god rollemodell for jenter. Hun mente jo at hun kunne klare alt. Så for min del ble det for det meste å lese barnebøkene som hadde kommet ut lenge før jeg ble tiltenkt.

Så var det denne historien. Først blir vi introdusert for en kniv, denne befinner seg i hånden til en kjempe av en mann og han har nettopp skåret strupen over på to voksne og et barn mens disse lå og sov. Minstemann i huset hadde våknet tidligere og forvillet seg ut og stabbet ned mot kirkegården som ligger ved siden av huset. Her blir han tatt hånd av et ektepar som bare tilfeldigvis ikke er blant de levende lenger. Som verge får han Silas og ingen ville tatt for å være noe annet enn en vampyr. Dette foreldreløse barnet blir gitt navnet Nobody Owens.

Dette er begynnelsen på Neil Gaiman`s fantastiske fortelling (i dobbelt forstand) The Graveyard Book. Det jeg har lest er volume 1 og denne er tilrettelagt av P Craig Russell. Uten at jeg vet det for sikkert kan det virke som han har laget skissene og så fått med seg tegnerne Kewin Nowlan, Tony Harris, Scott Hampton, Galen Showman, Stephen B Scott og Jill Thompson. Noe som gjør denne tegneserieversjonen av boken enda bedre. Og etter å ha lest den ferdig, ventende på volume 2, ergrer det meg hvorfor jeg ble gammel så tidlig.