Som jeg nevnte nedenunder måtte jeg først få lest disse seriene. Med det fullført er det på tide å skrive litt om dem. Det det er snakk om er Wayne Shelton 1-2, Lady S. 1-3 og Largo Winch 1-8 og 11-12. Alle skrevet av Van Hamme og tegnet av henholdsvis Christian Denayer, Philippe Aymond og Philippe Francq. Bare for å ha nevnt det så har disse tegnerne mer til felles enn samme manusforfatter. Likheten i tegnestil, den fransk-belgiske side layouten og at de tre seriene innholdsmessig ikke er så ulike. En kan allikevel si at Francq er den mest kreative av dem.
Van Hammes serie XIII er hans versjon av Robert Ludlum`s bøker om Jason Bourne. Og disse tre seriene befinner seg i samme sjangermessige landskap. Wayne Shelton er en godt voksen trouble shooter og det finnes knapt et problem han ikke kan løse bare betalingen er tilstrekkelig. Han er ingen samvittighetsløs leiesoldat, men en profesjonell til fingerspissene. Her skal han sette fri en fengslet fransk trailersjåfør som soner i et godt bevoktet fengsel i en av disse små tidligere sovjetrepublikkene i Kaukasus. Det er snakk om handelsboikotter og store økonomiske interesser.
Lady S. er Suzan Fitzroy. Oppvokst i Estland før muren falt og tvunget til å flykte da KGB arresterte foreldrene. Klarte å komme seg over til vesten. Der livnærte hun seg som juveltyv på luksuriøse hoteller for til slutt å bli adoptert av en høyerestående amerikansk diplomat og hans kone. Så med hennes nåværende situasjon og forhistorie synes det uunngåelig at vår heltinne blir kastet inn i alvorlige internasjonale intriger og ende opp å spionere for en organisasjon hun ikke en gang vet navnet på. Urealistisk ja, men en fornøyelse å lese.
I 1994 kom det første albumet serien Largo Winch på norsk (selv er jeg overbevist at det kom to, men det synes som om jeg har feil) og siden har serien vært bi-serie først i Fantomet og siden Agent X-9. Her handler det om virkelig storfinans. Unge Largo er en foreldreløs jugoslavisk guttunge som blir adoptert (et mulig gjennomgangstema?) av den styrtrike eieren av W Gruppen, Nerio Winch. Da denne dør starter først kampen om å overta selskapet for Largo og så når dette er oppnådd og måtte forsvare seg mot alle de som gjerne ser han mister det igjen. Og at det blir underholdende er bare fornavnet.
Så Van Hammes serier er kanskje ikke verdens beste, men intelligent skrevet og hvor en som leser aldri får tid til å kjede seg. Hvor handlingen sjelden blir selvinnlysende og Van Hamme synes å være godt informert om det meste. Dette er en type serier de fleste leser for lite av og det burde en gjøre noe med. Van Hamme har i hvert fall gjort mer enn det som kan forlanges av ham.
3 kommentarer:
Selv om det finnes en god del likheter mellom disse tre seriene, mener jeg at Largo Winch holder et klart høyere nivå enn de to andre. Jeg er nok ikke alene om denne oppfatningen. Nye album i serien topper de franske salgslistene, og serien har blitt gjort om til en TV-serie, flere videospill og to spillefilmer. Et slikt gjennomslag er ikke hverdagskost for fransk/belgiske serier.
Alle seriene tegnes i en stil som er forholdsvis standard for fransk/belgiske action-/spenningsserier. Men mens Franq er en av de aller aller beste innenfor denne stilen, så leverer Denayer og Aymond dusinvare. Denayer er velkjent for lesere av gamle Tempo der han tegnet serier som Jack Thomas, Al & Brock og Yalek. Han var en middelmådig, "helt grei" tegner den gang, og det er han fortsatt. F.o.m. det seneste albumet (nr. 10) har for øvrig Aymond også overtatt manusansvaret for Lady S.
Selv om ingen av seriene er særlig realistiske og har en del fellestrekk, så føler jeg at Largo Winch holder et høyere nivå enn de andre også på manussiden. Dette kan henge sammen med at Van Hamme er utdannet økonom og selv har jobbet for et internasjonalt konsern (Philips), og dermed har førstehåndskunnskap om den verdenen en del av bakgrunnsintrigene utspiller seg (selv om buisnissiden er lite framtredende i mange av historiene). Det kan også ha betydning at de tidligste historiene om Largo Winch først ble gitt ut som romaner, selv om Van Hamme visstnok først utviklet konseptet som en tegneserie. Jeg har ikke lest bøkene, men selv om de skal være mer hardkokte enn tegneserieversjonen, så er det ikke utenkelig at romanformen har gitt mulighet til å utvikle konseptet og personene grundigere enn det som er vanlig før man lager manuset til det første albumet i en serie.
Bare det første Largo Winch-albumet kom på norsk. Det ble gitt ut samtidig i Norge og Danmark. Danskene ga også ut album nr. 2 før serien stoppet også der (nr. 3 kom først 12 år senere). At mesteparten av serien i Norge bare er utgitt i lite format og i sort/hvitt er trist, selv om det er bedre enn ingenting (jeg har kjøpt serien på fransk helt fra starten av, så jeg vet hva man går glipp av).
Jeg tok ikke den jeg! Det er et navn jeg så til de grader har fortrengt. Jeg har forøvrig ikke lest noe av Denayer siden jeg leste Super Tempo nr. 12 -82, Al & Brock mot Bonnie & Clyde. Jeg var forøvrig inne på fransk wikipedia og der var en av de tidligste seriene hans Patrick Leman og den har da vitterlig gått i Tempo rundt 70-72. Nå var den også bedre tegnet enn de seriene du lister opp. Jeg virkelig hater Jack Thomas/Alain Chevallier! Nå kan det vel også sies at Denayer har blitt bedre med årene og det for en som startet karrieren med å være Jean Gratons assistent. Når det kommer til Largo Winch har du helt rett, skjønt et par av de tidlige albumene kom i Fantomet og dermed i farger (hvis en kan kalle det det).
Oh. Jeg husker godt at jeg digget det første Largo Winch-albumet da det kom på norsk. Jeg fant imidlertid aldri resten. På tide å få det lånt på biblå, tenker jeg :)
Legg inn en kommentar