Nå er det snart mindre enn et år til neste gang

Når denne lissom-psykosen som kalles julefeiring er overstått og blodsukkeret sunket til tolererbare høyder er en forhåpentligvis kommet til slutten av romjulen. Og som en motgift til alt dette maset om fred på jord, det påtatt glade og annet vås kan en kanskje trenge en dose med noe som er nærmere virkeligheten. Så her er en liste over tegneserier en garantert ikke fikk til jul, men virkelig burde.

Først ut er Signal to Noise av Neil Gaiman og Dave McKean. En av de fire seriene de har gjort sammen (da tar en ikke med når Death gjorde oppmerksom på bruk av kondomer) og klart den mest interessante. Ble først utgitt som serieføljetong i det hippe britiske magasinet The Face og siden samlet til grafisk roman i 1992. Hovedpersonen her er en kreftsyk regissør som har fått beskjed om at hans tid igjen på jorden er mye mindre enn bare kortvarig. Der sitter han og ser for seg hvordan filmen han aldri fikk laget bli til i hans kreftsyke hjerne. Det er snakk om kollektiv endetid kontra den helt personlige. Dystert og uhyre vakkert.

Norge er visstnok det landet i Europa som har flest overgrep mot barn pr. innbygger. En forferdelig statistikk og Bryan Talbots serie The tale of one bad rat hvor han forsøker å vise hva ofrene for slike overgrep må gå gjennom. I dette tilfellet en ung pike rømt hjemmefra og på vei til Beatrix Potter`s hus nord i England. Et ytterligere problem for henne blir å overleve på gaten på veien dit. En serie som har gjort et varig inntrykk.

Når en snakker om unge piker med problemer kommer en ikke unna Ludovic Debeurmes Lucille. En serie som imponerte voldsomt første gang jeg leste den. De tre hovedpersonene er Lucille, Arthur og senere Vladimir. Arthur er en ikke helt veltilpasset ung mann med tvangstanker og oppvokst i et hjem med en alkoholisert far. Lucille er en del av disse hordene av tenåringer som er blitt gitt et altfor dårlig selvbilde. Et barn av skilsmissen og som bor med en mor hvis jobb alltid kommer i veien. Løsningen for Lucille blir å konsentrere alt sitt fokus og selvhat på å sulte seg i hjel. Mitt eget speilbilde ble så mye lettere sett etter dette.

If you wanna get away with murder buy a car står det på coveret av Woodrow Phoenix`s aldeles glimrende serie Rumble Strip. Hvor han tar for seg bilkjøring, farene ved dette, veier, skilt og andre former for transport. Design og layout er i praktfullt svarthvitt og innholdet uhyre interessant. Denne overbeviste meg ytterligere om at jeg må aldri havne bak rattet i en bil i fart.

Shenzen var den første reiseskildringen i tegneserieformat fra Guy DeLisle. Om det var den første jeg leste eller fordi den gir et førstehåndsinntrykk på hvordan ting har endret seg siden formann Maos dager, så er dette min favoritt av de fire han har utgitt til nå. Ved å leve i Hong Kong, jobbe i den økonomiske sonen Shenzen og å besøke det virkelige Kina fikk DeLisle oppleve mennesketypene, forskjellene i levevilkår og grad av frihet. Den minst deprimerende av seriene nevnt her, mens neste innlegg frister med flere beskrivelser av hvor kronglete ferden kan være for å bli et mensch.