Så var det på an igjen (2)

Better to reign in hell, than to serve in heaven sa John Milton`s Lucifer i Paradise Lost. Det er vel også mottoet til Neil Gaiman`s utgave av denne karakteren, der han første gang dukket opp i The Sandman nummer 4 1989. Men han tar det hele et viktig skritt videre når han i Season of Mists legger helvete og gud bak seg. Historien videre blir i hovedsak fortalt i de tre Sandman Presents: Lucifer og de 76 heftene i Vertigo-serien Lucifer. Alle skrevet av Mike Carey. Og når denne serien tok slutt var jeg og en rekke andre overbevist om at det siste var skrevet om denne karakteren. Men så kom tv-serien (anbefales på det varmeste og sesong 2 kommer den 21.08!).

Serien gjenopplives og de to som skal skrive den er: Holly Black (Spiderwick Chronicles) og Richard Kadley (Sandman Slim bøkene, karakterisert som splatterfilm i bokform). Ingen av dem med erfaring fra tegneserier tidligere. Noe som ikke gjorde noen som helst forskjell. De gjør begge en utmerket jobb. Det hele starter med at gud er død og erkeengelen Gabriel beskylder Lucifer for å ha myrdet ham. Fra der av blir det bare bedre. Dessverre, slik som det er med mange av de seriene jeg liker, ble siste nummer 19.

Nå har jeg lest alt hva Frank Miller skrev, likeså Brian Michael Bendis, mesteparten av Ed Brubaker, når Mark Waid overtok begynte jeg å abonnere på serien og nå er det, den ennå litt ukjente, Charles Soule som har forfatteransvaret. Serien det er snakk om er Marvel Comics Daredevil. Før Soule overtar er det ingen som ikke vet at Matt Murdock er Daredevil. Murdock selv går nå fra å være forsvarsadvokat til å starte med å jobbe for statsadvokaten. Og pussig nok så er det nå ingen som kobler Murdock med det som igjen er hans hemmelige identitet. Forklaringen på dette kommer senere ut i serien og er ikke noe annet enn litt lam. Av de forfatterne jeg har nevnt her er Soule den som kommer dårligst ut, men det skal også sies at det kan synes som om han har potensiale.

Det er alltid litt å utsette på Terry Moore`s serier. Strangers in Paradise ble avsluttet alt for sent, Echo ble fort kjedelig og Rachel Rising, etter en glimrende start, ble mer og mer forvirrende. Da var det med en viss skepsis jeg tok fatt på hans nyeste serie. I Motor City har han bestemt seg for å gjenvinne suksessen med SiP. Den kvinnelige hovedpersonen er veteran fra Irak-krigen, ble alvorlig såret og endte opp med en godt voksen gorillafølgesvenn bare hun kan se. Noe lignende skjedde med James Stewart i filmen Harvey fra 1950, bare der er det en to meter høy kanin. Hun holder nå til ute i ørkenen hvor hun har overoppsyn med en skraphaug. Eieren er en elskelig og godt voksen dame. Videre et multinasjonalt selskap med onde hensikter, to ikke helt vellykkede bad guys og søte aliens. Hvor bra dette kan bli er for tidlig å si, men det er lov å håpe.