Hva eldre menn gjør best (2)

På en forunderlig måte har jeg vært mye yngre. Det var en tid jeg i ettertid har fortrengt mye av. Hvorfor gir flere spørsmål enn svar. Nå er det allikevel fragmenter av denne tiden jeg har valgt å huske. Et av disse er at jeg leste et avsnitt av Michael moorcock og Howard Chaykin`s The Swords of heaven Flowers of hell. En fortelling om Erekosë, en av de mange aspektene av The Eternal Champion.

Serien ble gitt ut i Heavy Metal magazine i 1979, jeg leste et av heftetene noen år senere og allerede da konkluderte jeg med at dette var det eneste fikk lest av den. Dette var en spådom som medførte riktighet helt frem til mai i år. Da kom siste utgivelse i Titan Books utgivelser av The Michael Moorcock Library. Og det var Swords of heaven og pussig nok kjøpte jeg denne, til nå, uoppnåelige serien. Så var det om denne serien var verdt ventetiden det tok og om forhåpningene en hadde sett for seg ble innfridd. Vel, svaret må bli et definitivt ja-nei.

Jeg har ikke lest altfor mange av de utallige bøkene Moorcock har skrevet, men jeg har fått lest de åtte serieadapsjonene (de andre syv opprinnelig utgitt av Pacific Comics og First Comics), til nå, utgitt av Titan Books, Stormbringer (adaptert av P Craig Russell og utgitt av Topps og Dark Horse Comics), The Making of a Sorcerer (Moorcock og Walter Simonson utgitt på DC) og Michael Moorcock`s Multiverse (flere tegnere og utgitt på DC imprintet Helix). De to siste skrev Moorcock spesielt for tegneserier.

Og hva blir min konklusjon når det kommer til disse adapsjonene: Det er vel slik at de gjør seg best i bokform. Med to unntak. De franske utgivelsene av Elric: The Ruby Throne og Stormbringer. Adaptert av Julian Blondel og med seg har han en rekke tegnere. Og disse utgivelsene beviser nok en gang hvor fortreffelig den fransk-belgiske tegneserietradisjonen kan være.

Når det kommer til Chaykin`s fortelling. Vi har alltid likt Chaykin, fra Lynvingen i 1974-75. Når en så ser at Swords of Heaven var en serie utgitt i USA uten et spesifikt marked og hvor det amerikanske publikummet hadde valget mellom infantile superheltserier og minnet om underground-serier som kunne handlet om annet enn sex og dop. Da er det ikke annet å si enn å berømme Chaykin for at han ble den avantgarden han lenge var.