Hvor jeg videre forklarer det faktum at jeg fikk altfor mange presanger til jul. Og det kan være en omvendt straff siden julenissen og jeg aldri har hatt noen tro på hverandre. Av gavene skulle et av de definitive høydepunktene vært de to samlingene med The League of Extraordinary Gentlemen The Black Dossier og 1910. Så var det det at selv om Kevin O`Neill tegner og Alan Moore skriver så blir det noe som mangler. Nå har jeg serien komplett og det spiller ingen større rolle enn at de vil ta seg bra ut i bokhyllen. 
Det begynte jo så bra med den første miniserien tilbake i 1999. Moore`s ide om å samle H Rider Haggard`s Alan Quartermain, Robert Louis Stevenson`s Dr Jekyll and Mr Hyde, Jules Verne`s Kaptein Nemo, H G Wells` Griffin og Bram Stoker`s Mina Harker til et team og la handlingen utspille seg i en viktoriansk steampunk setting ved slutten av 1800-tallet. Og så la oss få et gjensyn med professor Moriarty og Fu Manchu. En annen forklaring på mordene i Rue Morgue og Campion Bond som tar initiativet for å få samlet gruppen. Det å la Kevin O`Neill få ansvaret for å illustrere serien var kanskje en risk siden han nesten hadde vært svartelistet hos de store amerikanske forlagene siden sent 80-tall. 
Volum II kom ut fra september 2002 til november 2003 og her er handlingen lagt til H G Wells` roman War of the Worlds. John Carter er så vidt innom og Moore har en ekstra vri på hvordan marsboerne ble utryddet. Det er ennå bra, men det tar ikke helt av. Filmen derimot som kom i 2003 er bra bare en ikke ser den helt edru. Sean Connery som Alan Quartermain kan ikke bli feil. Moore sin vane tro hadde ingenting med denne å gjøre i det hele tatt. The Black Dossier og Moore hopper frem til 1958 og låner denne gangen handlingen fra George Orwell`s 1984. Forbanna mye tekst og altfor lite O`Neill. Jeg liker tegneserieforfatteren Moore og ikke den seriøse forfatteren. Jeg har ingen som helst intensjon om å lese hans roman Voice of the Fire fra 1996. Med Volume III skifter Moore forlag til Top Shelf i USA og Knockabout Comics i Storbritannia. Volume III er delt inn tre utgivelser hvor av 1910 og 1969 er kommet ut og 2009 er ventet nångång. Nå er det bare sånn at jeg mistet så mye av interessen for dette prosjektet at jeg ikke har lest dem. Får komme tilbake til disse når alle tre er kommet ut. Så var det bare å få lov til å minne om at en må misforstå meg riktig. The League of Extraordinary Gentlemen er ikke dårlige serier. Det er bare det at de tåler ikke helt sammenligningen med Alan Moore på sitt beste. 
En mer realistisk beskrivelse m.h.t. hva som ville skje hvis gjengkriminalitet utartet seg er Gjengkriminalitet 145. Hvor to gjenger i de sørlige forstedene til Stockholm tar den helt ut. Det en kan si er at dette blir allikevel en blek kopi av hva deres amerikanske forbilder ville ha stelt i stand. Og allikevel blir konsekvensene de samme ved at de utenforstående blir skadelidende. Bakgrunnen for konflikten er som følgende: Jivan er en 18 år gammel jente av irakisk herkomst som tar en tur på byen med sine to venninner. Her blir hun drukket full av to menn og havner til slutt i den enes leilighet. For så å oppdage dagen derpå at hun er blitt misbrukt på det groveste. Om ikke annet var hun jomfru dagen i forveien og hadde ingen umiddelbare planer om å endre det faktum. Hennes bror Mahmud har allerede opparbeidet seg et kriminelt rulleblad og tilhører en gjeng. Han blir fortalt hva som har skjedd og øye for øye blir hans umiddelbare respons. Problemet er bare det at en av overgriperne er halvbror av lederen av en konkurrerende gjeng. Politiet representeres av den arbeidsnarkomane Hägerström som sliter med familieproblemer. Sistnevnte blir kanskje litt mye av en klisje, men uten at det skjemmer historien nevneverdig. 
Serien er skrevet av Jens Lapidus som har vært en av de mest solgte krimforfatterne i Sverige de siste årene. Med bøkene Cash (filmatisert), Aldri fucke opp og nå sist med Livet deluxe. Tegneren er Peter Bergting (The Portent) som er en av flere svenske serieskapere har gjort seg internasjonalt bemerket de siste årene. Og jeg har vel nevnt ham tidligere i bloggen. Gjengkrig 145 er ikke en serie helt uten lyter, men er et eksempel på at serier av internasjonalt format produseres hos vår tidligere unionspartner. 
Terry Moore er kristen og i dette tilfellet er det et virkelig kompliment. Ikke det at det å være kristen til vanlig er noe som helst negativt, men i Moore`s tilfelle blir det noe spesielt. Hva han viste av fordomsfrihet og toleranse i Strangers in Paradise er et eksempel til etterfølgelse. Også var det den ekstra bonusen at den serien var aldeles glimrende. Han fulgte opp med Echo hvor ideene var bedre enn utførelsen. Da er vi kommet frem til første nummer i hans nye serie Rachel Rising. 
Alle vet at Moore er glimrende tegner og historieforteller og igjen beviser han dette med denne serien. Det hele starter med at en ung kvinne graver seg ut av en grav i et skogholt. Hun klarer å haike veien hjem. Tar en dusj og oppdager at hun har fått et permanent halsbånd gitt ved kvelning. Senere oppdager hun også at hun at det har gått dager som hun ikke kan huske noe av. Hvis ikke dette er nok til å pirre nysgjerrigheten så vet ikke jeg. Skal skrive mer om denne når den første samlingen blir kjøpt inn til biblioteket. 
Vi befinner oss meget langt inn i fremtiden(aldri klart angitt, men sannsynligvis i det 23. århundre) og møter vår hovedperson etter at denne har trukket seg tilbake og levd en selvpålagt eneboertilværelse i 5 år. Uflidd og skjeggete likner han til forveksling på 
Så var det dette med den Castle episoden. I hefte nr. 8 med tittelen Another Cold Morning forteller Ellis hva som virkelig kommer til å skje med alle disse nedfryste menneskene. En våkner opp og vet at alle ens nærmeste er døde. De som vekker en bryr seg ikke og hvorfor skulle de etter så lang tid. En går ut av bygningen og ordet fremtidskultursjokk er ikke dekkende. Uten midler til å klare seg må en søke ly i herberger og bli en av de usynlige hjemløse. Hvis det ikke er noe å ønske seg så vet ikke jeg. 
Nå virker det vel som om jeg fremstiller Transmetropolitan som en alvorlig og seriøs serie, og det er den da også til tider, men ellers er den gjennomsyret av en type humor som får svarte hull til å blekne. Jerusalem`s raljeringer om det meste er stor underholdning og 
Derimot ble jeg igjen oppmerksom på denne serien p.g.a. to årsaker. Den første var at jeg leste The Ocean av Warren Ellis / Chris Sprouse, Karl Story om igjen. Jeg har nevnt denne miniserien 
Transmetropolitan er Warren Ellis` Tour de Force og med seg hadde han tegneren Darick Robertson. De tolv første heftene kom ut på DC`s Helix imprint, først ment å hete Matrix og så hadde noen tatt copyright på det navnet, og var ment å være Science Fiction motstykket til Vertigo. Noen av titlene var Michael Moorcock`s Multiverse skrevet av ham selv, Black Lamb av Timothy Truman, Vermillion av Lucius Shepard \ Al Davison m.fl., Gemini Blood av Christopher Hinz / Tommy Lee Edwards og Cyberella av Howard Chaykin / Don Cameron. 
Flere av forfatterne av disse seriene var allerede etablerte Science Fiction forfattere og de fleste helt ukjente her hjemme og tilsynelatende for det tegneseriekjøpende publikummet i statene også. Det og at flere av seriene var i overkant ambisiøse m.h.t. både innhold og form. Et par av dem var på toppen av det hele dørgende kjedelige. Jeg abonnerte på de fleste av disse titlene og fysisk gruet meg til å lese Vermillion hver måned. Helix ble startet i 1996 og lagt ned i 1998 og Transmetropolitan ble som eneste tittel overført til Vertigo og resten avsluttet uavhengig hvor langt de var kommet med historien. Det ble da også utgitt en del miniserier som ble avsluttet og et enkelthefte: The Dome av Dave Gibbons / Angus McKie. Her slutter første del og del to kommer forhåpentlig ganske snart. 
