Hvor jeg ser togene gå forbi (4)

Kjærligheten volder meg
Ingen kvaler
Jeg elsker meg selv
Og har ingen rivaler

Og til nå
Gjentatt x antall ganger
En ussel form for
Selvhjelps hjernevasking

Det var en ting jeg glemte å nevne i forrige innlegg. XIII har fått æren av å bli en fransk/canadisk miniserie i to deler. Den kom i 2008, het XIII : The Conspiracy og hovedrollen hadde Stephen Dorff(bl.a. Backbeat, Cecil B Demented). Val Kilmer hadde også en viktig rolle og det hadde vært vittig å ha sett den. XIII har også blitt omgjort til et dataspill og hvor David Duchovny er stemmen til hovedpersonen. Andre stemmer er rapperen Eve og den som gjorde sitt ypperste for å latterliggjøre ikonet Batman, Adam West. En annen av Jean van Hammes serier som er blitt tv-serie er den han gjorde sammen med tegneren Philippe Francq, Largo Winch. Fra 2001 og utover kom det 38 episoder. Så i 2008 kom filmen og den har jeg kjøpt. Grunnen til at jeg ennå ikke har sett den er min sunne skepsis til filmer basert på tegneserier, men denne har Kristin Scott Thomas i en av rollene. En kan lure på hvorfor disse to tegneseriene har blitt både tv-serier og film. Den viktigste grunnen er selvfølgelig det at de er milevis over gjennomsnittet bra også er det at de solgte mer enn Frid Ingulstads samlede verker.

En lat manns opptegnelser og andre fortellinger

09.04. 2010 hadde filmen Kick Ass Norgespremiere. Basert på en, for meg helt ukjent, månedlig Marvel serie av Mark Millar( bl.a. Swamp Thing 140-171 og Wanted, en glimrende serie som igjen ble en alt annet enn vellykket film) og John Romita jr.(Marvels kanskje mest populære tegner siden 1992). Jeg stod ikke i kø på premieredagen for å få sett Kick Ass, men gjør som vanlig og venter på at den kommer til 59,50 på Platekompaniet. Det er både billigere og mye mindre frustrerende.
Siden det er søndag og jeg overvar en halv black/folk metal konsert i går, så spinner neuronene øverst oppe mye saktere i dag. Derfor tenkte jeg å nevne to nye filmer med premiere om ikke så altfor lenge og som er basert på tegneserier. Det de har til felles er at de begge er innen thriller sjangeren og at handlingen er preget av action, spionasje og briljante forfattere. Først ut er The Losers. Skapt av de to britene Andy Diggle (Hellblazer 230-44 og 247-9, Lady Constantine 1-4) og tegneren Jock (Mark Simpson) i 2003. 32 hefter senere gikk serien inn. Dette tror jeg er den beste serien av denne typen serier jeg noensinne har lest. Egmont har gitt ut de tolv første heftene i en bok og hele serien er kommet i 5 samlinger fra DC/Vertigo. Når det gjelder filmatiseringen av denne er jeg skeptisk. Sylvain White er regissør og hans meste kjente film til nå er : I`ll always know what you did last summer fra 2006. Og det sier vel en del ? Filmen har premiere i USA den treogtyvende denne måneden. Film nummer to er basert på Warren Ellis (Fant nettopp ut at hans tolv hefters maxiserie, Global Frequency, skulle bli tv-serie i 2005. Dessverre ble bare pilotepisoden ferdig før Warner Bros bestemte seg for å kansellere det hele. Denne pilotepisoden ble lekket på nettet og har siden blitt kalt the most popular show that never aired) og Cully Hamner`s tre hefters miniserie Red og utgitt på Wildstorm`s Homage Comics i 2003-4. Vet ikke noe om denne serien heller, men igjen actionthriller og spioner. Vet for øvrig ingenting om regissøren av filmen heller. Vet at hans film, The Time Traveller`s wife, fra 2009 fikk nogenlunde gode kritikker. Og rollelisten i Red er intet mindre enn imponerende når det gjelder tegneseriefilmatiseringer. De mest kjente er Bruce Willis, Morgan Freeman, Helen Mirren, John Malkovich, Mary Louise Parker og Richard Dreyfuss. Filmen har USA premiere 22.10. 2010 og for en gangs skyld er jeg litt optimistisk m.h.t. det ferdige resultatet.

Tegneserier + Film = Sant (i dette tilfellet ihvertfall)

H.P. Lovecraft brukte sin xenofobi/fremmedfrykt aktivt mens han skrev historiene som ble til Chtulhu-mytoset. Der blir en fortalt at vår verden ble, som en følge av at de eldre og ondere gudene ble fordrevet, skapt av restene fra tidligere tiders storhet. Det som skiller nåtid fra fortid er det edderkoppsvevtynne sløret som skiller vår virkelighet fra det ultimate marerittet. Der hvor de eldre gudene ennå våkent venter. I 1944 skulle nazistenes fullbyrde sin altomfattende plan, Ragna Rok. De hadde sett seg ut en klosterruin på en øde skotsk øy for å få den endelige bekreftelsen på at planen vil lykkes. De allierte har fått beskjed om at noe er i ferd med å skje og har sendt en styrke for å stoppe dette. Ritualet blir stoppet akkurat tidsnok til at det ikke blir fullbyrdet. Det en ender opp med til slutt er et merkverdig lite barn. Rød med antydning til horn, en normal arm og en som ser ut til å være kledd med en boksehanske fylt med murstein. Her starter historien om apokalypsemonsteret og etterforskeren i paranormale saker, Hellboy.
Dette er i korte trekk historien om Hellboy og hvordan han ankom vår virkelighet. Dette har regissøren Guillermo del Torro (Blade II ? og The Hobbit part 1 og 2) holdt fast og han bruker dette i den første Hellboyfilmen fra 2004. I det hele tatt er han en av de få filmskaperne som velger å holde fast ved den originale tegneseriehistorien og ikke finne opp figurene på nytt. Han skrev manuset til den første filmen. I Hellboy : The Golden Army fra 2008 kom han og Mignola sammen opp med historien og del Toro skrev manus. Ron Pearlman som Hellboy er glimrende og i det hele tatt er disse to filmene kanskje det mest vellykkede eksemplet på at tegneserier kan bli bra film. Siden jeg ikke har tenkt å skrive noe om handlingen i disse to, vil jeg bare anbefale dem. Til slutt er det en ting som har slått meg og det er at tegneserier er så mye stillere og actionscener på en papirside er mindre stressende, men her er det den gamle mannen som snakker.

Tegneserier + film = sant (kanskje litt) II

I 1992 ga Dark Horse den første miniserien med Aliens versus Predator. Denne ble også utgitt på norsk i X-9 Spesial. Skrevet av Chris Warner, som også tegnet og skrev Black Cross som prydet forsiden av DHP 1 og som og kom i X-9 Spesial, og tegnet av Phil Norwood. Siden er det kommet en rekke av disse seriene. Dette førte til at etter 4 Alien og 2 Predator filmer så Hollywood muligheten for at tegneseriekonseptet kunne overføres til filmlerretet. Så i 2004 kom AVP : Aliens vs Predator. En pussig ting med denne er at Lance Henriksen har en av de større rollene foruten at han var med i både James Cameron`s Aliens (1986) og David Fincher`s Alien3. 2007 og oppfølgeren AVPR : Aliens vs Predator : Requiem kommer et øyeblikk på kino. Jeg har begge på DVD, men har bare sett den første. Nr. 2 skal visstnok være litt for grapsete for meg. Det som skuffet meg mest med AVP er at her har filmmakerne en gylden sjanse til å fortelle historier fra fjerne solsystemer og planeter og så nøyer de seg med en klaustrofobisk fortelling fra sydpolen. Som igjen er gjort mye bedre i andre sammenhenger. I dette tilfellet er tegneseriene uendelig mye bedre og med mye bedre spesialeffekter.
The Son of the Mask kom i 2005 og vant det året The Golden Raspberry Award for verste oppfølger/ sequel.
Zack Snyder har til nå regissert tre filmer. Nyinnspillingen av George Romero`s Dawn of the Dead fra 2004. Jeg så originalen på video rundt 1982 og den hjemsøker ennå tidvis marerittene mine. Watchmen kom i år og etter å ha sett den var jeg nesten litt imponert. Det må jeg ha vært fordi jeg har sett den minst tre ganger etter det. Så var det 300 fra 2006. Basert på Frank Miller`s tegneserie fra 1998. Jeg vet ikke om det er bare er meg, men akkurat den serien synes jeg er det svakeste Miller noensinne har laget. Og det verste var at jeg brukte uker på å overbevise meg selv om at jeg hadde tatt feil etter å ha lest den. Filmen er praktfull å se på, men akk så kjedelig når det kommer til handlingen. De medvirkende kunne like gjerne vært utklippede pappfigurer når det kommer til skuespillerprestasjonene. Allikevel er det for en idrettsprestasjon å regne når Snyder klarer å skape så mye vakkert med blue screen og digitale effekter. En sekser når det kommer til form og en svak toer for innholdet.
Et av de store høydepunktene i 1992 var Frank Miller`s Sin City. Aldri har svarthvitt tegneserier sett bedre ut og mer overbevisende hard boiled/hardkokt krim har kanskje aldri blitt gitt ut i tegneserieformat. Filmen kom i 2005 og var nesten like bra. Først og fremst fordi Miller hadde regiansvar sammen Roberto Rodriguez og ansvaret for manus. En av favorittskuespillerne fra åttitallet, Mickey Rourke, passet perfekt i rollen som Marv. Bruce Willis som politimannen og Jessica Alba som Nancy likeså. I det hele tatt vrimler filmen med levendegjorte karakterer fra tegneserien. Det eneste jeg har å utsette her er at den for lang. Visst Miller og Rodriguez hadde nøyd seg med å fortelle tre, istedenfor de fire i filmen, historier hadde den vært perfekt.
Neste gang Mike Mignola og hans Hellboy.

Tegneserier + film = sant (kanskje litt) I

Dark Horse Comics startet som tegneserieforlag i 1986 og den første utgivelsen var antologiheftet Dark Horse Presents. Hovedinitiativtaker, pengesekk og ansvarlig redaktør var Mike Richardson. I de første utgavene av dette heftet skrev han sin egen serie The Mask. Denne figuren gikk gjennom en rekke forandringer og endte til slutt på filmlerretet i 1994. Filmen hadde Jim Carrey i en av sine første filmhovedroller og det var vel også filmdebuten til Cameron Diaz ? Filmen stjal uhemmet av ideene til tegnefilmgeniet Tex Avery (1908-1980), kjent fra bl.a. nybrottsarbeidet han gjorde for Warner Brothers på 40-tallet med Daffy Duck osv. Filmen hadde vel det til felles med tegneserien, nå skrevet av John Arcudi og tegnet av Doug Mahnke), at ideene var gode det manglet bare litt på gjennomførelsen.
Andre tidlige filmer basert på tegneserier var : Dr. Giggles fra 1992 (best forbigått i stillhet) og Timecop (1994) med Jean Claude van Damme. Det var ikke den verste filmen med the muscles from Bruxelles jeg har sett, ikke at det sier så mye. Her kom filmen før tegneserien, men begge var basert på et manus av Richardson. I 1996 kom Barb Wire ut og de fleste gikk vel for å se en nesten naken Pamela Anderson i åpningssekvensen. Komedien Mystery Men kom i 1999 og hovedpersonene her var hentet fra Bob Burden`s Flaming Carrot serie. Masse kjente navn (bl.a. Hank Azaria, Ben Stiller og William H Macy) i en film om alt annet enn vellykkede superhelter og superheltene hadde dette til felles med filmen. Chuck Pfarrer skrev miniserien Virus i 1996 og den ble utgitt på norsk i X-9 Spesial. En science fiction horror historie om mannskapet på en båt langt til havs og hvor et utenomjordisk vesen detter og overtar styringen av alt det mekaniske. Og av en eller grunn finner et behov for å utrydde menneskene ombord. Dette ble film i 1999, med bl.a. Jamie Lee Curtis og i Norge tror jeg at den gikk ikke rett på DVD engang. Det hører vel med å si at en av grunnene til at Dark Horse overlevde kollapsen i det amerikanske seriemarkedet rundt 1990 var at de hadde fått rettighetene til en rekke film franchiser og gjorde, i motsetning til flere andre forlag, en god jobb med å lage tegneserier av dem. Først ut var Aliens (1988-), Predator(1991-), Robocop (1992-3) og Terminator (1990-92) seriene. Så skjøt forlaget gullfuglen og fikk rettighetene til Star Wars. Marvel Comics hadde hatt dem tidligere og ikke akkurat lagt seg i selen m.h.t. det kvalitetsmessige. Ettersom jeg har funnet ut kom den første Star Wars miniserien, Tales of the Jedi 1-5, ut på Dark Horse i 1993. Indiana Jones ble utgitt første gang i 1991 og noen av seriene med den Unge Indiana Jones har vært utgitt på norsk i Fantomet. Og med det ser jeg meg ferdig med den nødvendige delen og kan i neste innlegg snakke om de, innimellom glimrende, filmene som senere har kommet og vært basert på Dark Horse utgivelser.

Tegneserier + film = Sant ( Ikke (f…) søren ) Del 4

Batman på film er problematisk og problemet er at jeg liker egentlig ingen av dem. Adam West sin versjon regnes ikke som annet enn camp søppel. Tim Burton`s to filmer har det for seg at Anton Furst designet både Batmobilen og Gotham city. Og aldri har Gotham sett bedre ut, hverken før eller siden. Han vant forøvrig en Oscar for nettopp dette og ble også nominert i to andre kategorier.

I den første filmen var Jack Nicholson fullstendig feil i rollen som The Joker. Nicholson spilte den han pleier å spille, nemlig seg selv, bare med litt mer sminke. Jeg liker Michael Keaton derimot og karakterskuespillerinnen Kim Basinger er jo strålende. Denne filmen så jeg fem og en halv gang på kino. Den halve gangen var siste gangen og hvor jeg sovnet. Burton`s andre film hadde glimrende skuespillere med Christopher Walken (en av hans blekeste skurkeroller noensinne), Michelle Pfeiffer (nevnte noen fetisjisme?) og Danny DeVito ( hvorfor i all verden skulle gentlemannen Oswald Chesterfield Cobblepot a.k.a. The Penguin vokse opp i kloakken?). Så var det de to filmene regissert (og det er nesten for mye kreditt å gi) av syrehåvet Joel Schumacher og det eneste positive å si er at Val Kilmer var glimrende som Bruce Wayne og George Clooney ikke og at Jim Carrey bare var litt mindre enn forferdelig som The Riddler. De to filmene til Christopher Nolan har jeg allerede snakket stygt om i del 1.



Da kunne det være på sin plass å snakke om noen filmer jeg ikke misliker. En av disse er V for Vendetta fra 2005. Basert Alan Moore og David Lloyds ti hefters serie fra åttitallet. Moore ville selvfølgelig ikke ha noe med dette å gjøre og ble strøket som opphavsmann og ikke nevnt i forbindelse med filmen. Dette skyldes en vedvarende krangel med DC Comics om opphavsrettighetene og han gjorde det samme i forbindelse med Watchmen filmen. Allikevel ble V for Vendetta en likandes film. Plottet er mye mindre komplekst enn i serien og allikevel klarer den å formidle de viktigste ideene fra serien. Natalie Portman er glimrende, det samme er Stephen Rea og Elrond / Agent Smith Hugo Weaving er også bra. Det er også en film som blir bedre for hver gang en ser den.


En annen film basert på en av Moore`s tegneserier er From Hell. Her er filmen langt å foretrekke fremfor den uendelig lange serien til Moore og Eddie Campbell. Det som er det mest irriterende er at Moore bruker mer enn 500 sider på å utpeke en ny Jack the Ripper for så til sist si at dette umulig kan stemme. Filmen har Johnny Depp og Heather Graham i hovedrollene, noe en kan finne litt merkelig siden begge er fra feil side av dammen. Filmen har selvfølgelig bl.a. en annen slutt enn serien og det gjør, for en gangs skyld, ikke spesielt mye. Siden Moore og Campbell eier rettighetene til serien har Moore ikke sett noen grunn til å distansere seg fra denne filmen.
Den tredje serien Moore har skapt, sammen med den geniale tegneren Kevin O`Neill, og som er blitt filmatisert er League of Extraordinary Gentlemen. Her er det kommet to miniserier på 6 hefter hver seg (begge utgitt på norsk) og boken The Black Dossier. Volum 3, Century, skal gis ut i tre 72 siders hefter, hvor det første ble utgitt 13.05. 2009. Ideen med å ha kjente romanskikkelser danne et forbund og bedrive etterretningsarbeide i en alternativ Victoria-tid er glimrende. O`Neil`s intrikate tegninger gjør det enda bedre. Filmen derimot ble en nokså blek kopi og hvor et tullete plot trekker ned. Allikevel må en kunne si at Sean Connery (som for øvrig er den eneste virkelig kjente skuespilleren i hele ensemblet. Jason Flemyng var og med i From Hell) gjør det til en mer minneverdig film. Det er noe med heltene fra de gamle guttebøkene, som helt klart ikke var skrevet for barn når de utkom, og en verden som ble det den virkelig skulle ha vært.

Watchmen får jeg komme tilbake til når jeg har sett den.

Tegneserier + film = Sant ( Ikke (f...) søren ) del 3

Så var jeg fremme med de tre X-Men filmene. X-Men ble skapt av Jack Kirby og en viss Lee i 1963. Det var den første serien Kirby skapte som ikke ble en umiddelbar suksess. Historien om professor Xavier og hans unge mutanter med spesielle evner slo ikke an umiddelbart. I 1969 fikk serien en frisk pust når Roy Thomas og Neal Adams (han hadde nettopp fått sitt store gjennombrudd hos rivalen DC) overtok ansvaret for serien. Og til slutt ender vi opp i 1975 og Chris Claremont som i løpet av de neste 16 årene gjør serien til sin. Han introduserer forfølgelsen av mutanter og sidestiller det med all forfølgelse av minoriteter (les: jøder, homofile osv.). Ideen er god og Claremont formidler et viktig budskap av toleranse, men serien ender opp med å bli en av de lengste såpeoperaene i amerikansk tegneseriehistorie. Filmene heller dessverre mot det siste og lider under det at så mye av X-Mens tegneseriehistorie skal formidles i disse tre filmene.
Hugh Jackman er og blir en fløtepus. Den blå kroppsmalingen til Rebecca Romjin er spennende akkurat litt for kort til at det gjør noen forskjell. Halle Berry gjør en bedre figur enn i Catwoman, så vidt. Patrick Stewart gjør en kaptein Picard light og Ian McKellen er en stor skuespiller med en imponerende og myndig røst, men var en gammel skrøpelig mann i et tåpelig kostyme i rollen som Magneto. Allikevel har jeg sett alle tre og kjøpt dem på DVD.

Hulk er en halvt tonn grønn klump med raseri. Igjen skapt av Kirby og Lee og debuterte i sitt eget blad, The Incredible Hulk, i mai 1962. Figuren har alltid stått for meg som noe av det minst interessante superhelten gjennom tidene. ”Monologen” Hulk knuse gjentatt uendelig. Hulk har jo i perioder vært styrt av Banner og hatt andre sider ved seg mens Peter David hadde tøylene som forfatter altfor lenge. Filmen med Eric Bana, Jennifer Connelly og Nick Nolte hadde fått meg og til å kjøre i fylla (Nolte) og må være noe Ang Lee ikke er særlig stolt av i dag. Oppfølgeren med Edvard Norton som Bruce Banner har jeg ikke sett, men tviler om på om det ville være noen forbedring å se.

Iron Man er igjen en uinteressant figur og filmen gjenspeilet dette til det fulle. Det eneste lyspunktet var Robert Downey jr. som klarte å spille en tegneseriefigur Tony Stark med så stor innlevelse og humor, men så snakker vi om Robert Downey jr. En som har vært en trestokk siden han vant Oscarstatuetten sin for alle suicidale alkoholikeres våte drøm i Leaving Las Vegas. Siden har han spilt i den ene begredelige actionfilmen etter den andre. Han har gjort det til en karriere å bli mer uttrykkløs enn Segal og Schwarzenegger til sammen. Han gjør sitt aller beste forsøk i makkverket Ghost Rider.


Til slutt de to filmene som er laget om serien som startet Marvel`s dominans av det amerikanske seriemarkedet. Fantastiske Fire og november 1961 og igjen Jack Kirby og denne Lee. Filmene blir en slags lightversjon av tegneserien og det er i grunnen greit nok. De fleste elementene er med og gjør dette til grei tidtrøyte. Altså ingen stor kunst og ingen forbedringer fra serien. Og som i alle superheltserier er spesialeffektene ute av stand til å imponere meg som tegneserieleser.

Tegneserier + Film = Sant ( Nei, ikke (f…) søren ! ) Del 2

Marvel Comics prøvde lenge å få en av karakterene sine til å bli en hit på filmlerretet. Jeg er en av de som husker de mildt sagt begredelige tegnefilmene fra syttitallet og latterlig dårlige filmer og tv-filmer fra åtti og nittitall. Jeg er ikke stolt av det, men jeg har sett David Hasselhoff som Nick Fury (Nick Fury : Agent of S.H.I.EL.D. , tv-film fra 1998) og favorittsvensken Dolph Lundgren som The Punisher ( 1989 ). Det jeg kan si om sistnevnte film er at den blir nesten bra sammenlignet med nyinnspillingen fra 2004.

Tegneserier + film = Sant ( Nei, ikke (f…) søren ! ) Del 1

Jeg har flere helt klare masochistiske trekk. Et av de tydeligste er at jeg samler på filmer basert på tegneserier. Det har ikke gitt meg mange gode filmopplevelser, men sånn som jeg har lidd. Jeg leste i går om en planlagt film om Green Arrow / Grønne Pil, hvor de selvfølgelig skal se bort fra alt som har skjedd i tegneserien de siste 40 årene og heller plassere alter egoet Oliver Queen i fengsel. Briljant ! Green Arrow har alltid vært en av favorittene mine. På syttitallet ble det han som var i opposisjon til det bestående og dette igjen glimrende belyst i de få historiene han og Green Lantern / Grønne Lykt hadde på denne tiden. Historiene var skrevet av Denny O`Neil og tegnet av Neal Adams (Han skal få et eget innlegg siden) og Dick Giordano. Her ble viktige temaer som rasisme, overbefolkning, forurensing av miljøet og narkotikamisbruk belyst og alt dette i en superhelttegneserie. De ble utgitt på norsk i bladet Gigant i 1979 og 1980.


Den andre serien det er verdt å merke seg med Green Arrow i hovedrollen er Mike Grell`s Green Arrow : The Longbow Hunters fra 1987. Her tar Grell figuren tilbake til utgangspunktet og vekk fra å være maskot i forskjellige superheltgrupper. Borte er også alle de fancy trick-pilene som lenge hadde vært et varemerke. Disse pilene er skarpe og til slutt dreper de. Mike Grell gjorde for Green Arrow hva Frank Miller gjorde for Batman og til en viss grad hva John Byrne gjorde for Supermann (siden det var John Byrne ble det aldri helt vellykket). Denne revitaliseringen av Green Arrow varte noen års tid inntil serien endte opp med å bli enda en av disse superhelt såpeoperaene. The Longbow Hunters ble utgitt i det altfor kortlivede bladet Thriller 1989-90. Mike Grell er / var ( det er lenge siden han gjorde noe virkelig bra) en fantastisk tegneserieskaper og skal bli gjenstand for en nøyere gjennomgang av alle seriene hans siden.



Så til slutt, og siden Oscar-utdelingen er overstått, noen ord om Heath Ledger og The Dark Knight. At ingen tenkte på viseteksten som går sånn nogenlunde som dette : Du kan ingenting ta med deg nær du….. Vel og merke er Heath Ledger det eneste lyspunktet i denne pompøse, selvhøytidelige og til tider drepende kjedelige filmen, men Oscar ? The Dark Knight er et stjerneeksempel på alt som blir galt med filmatiseringer av tegneserier. Monologer og dialog som fungerer for leseren av tegneserier sagt høyt av skuespillere som later som om de tror det de sier blir bare så helt feil. Og hvorfor alt dette gudsjammerlige gravalvoret. Ikke at jeg argumenter for et comeback for Adam West, men det er en superhelttegneserie ! Og Christopher Nolan`s første Batman film har et plot jeg fillern meg ikke ennå skjønner. Fordampe alt vannet i Gotham fordi ? Ras al Ghul er Liam Neeson ?

Dette var en så bra start på dagen at jeg snart fortsetter å øse ut av meg mer galle.