Barndoms gleder ?

Jeg har det med at jeg innimellom idylliserer min egen barndom. Hvor alt var en eneste lang sommerdag og det aldri skortet på iskrem og jordbær med fløte. Så husker jeg den slik den virkelig var. Årene hvor en var redd det meste, fryktet at ingen likte en, akutt kjedsomhet og ensomheten. Det siste var i grunnen ikke så ille, siden jeg fort lærte meg å trives i eget selskap. En av grunnene til det var at jeg var glad i å lese og det jeg likte aller best å lese var tegneserier. Jeg fikk aldri lest nok tegneserier når jeg var liten.


http://www.valentinocomics.com/


Dette har Jim Valentino beskrevet uendelig mye bedre enn meg i de seks heftene kalt A Touch of Silver (det kom også en samlet utgave i et begrenset opplag). Det er en selvbiografisk beretning om hvordan en som barn hadde behov for noe annet, les tegneserier, når tilværelsen viste seg fra en barskere side. Hovedpersonen har flyttet mye rundt og faren reiser mye og det er en av grunnene til at foreldrenes ekteskap vakler. Skolesituasjonen er heller ikke enkel som nyinnflyttet. Tidsmessig befinner handlingen seg et sted på sekstitallet og Marvel Comics har sin gullalder. Hovedpersonen lever og ånder for tegneseriene og lever seg også voldsomt inn i skjebnen til de forskjellige heltene han leser om. I noen tilfeller så mye at skillet mellom virkelighet og fantasi nesten viskes ut for ham. Serien er både skrevet og tegnet av Valentino og det er vel trygt å si at han skriver bedre enn han tegner. Allikevel er dette en serie de fleste kan kjenne seg igjen i og sjarmeres av.


Til slutt litt om Jim Valentino. På begynnelsen av åttitallet ble Valentino`s serie utgitt som biserie i Dave Sim`s Cerebus. Den ble også utgitt på det samme forlaget, Aardvark Anaheim. Fra og med nr. 9 ble den utgitt på Renegade Press, som var startet av Sim`s fraskilte kone Deni Loubert. Resten av åttitallet jobbet han hovedsakelig for Marvel og i 1992 var han med å starte Image Comics. Hans Image serier ble utgitt på Shadowline og den mest kjente av disse er Shadowhawk (en av dem dør av AIDS og vi snakker tidlig nittitall). I 1996 ser han behovet for at Image må få en større variasjon av serietitler og starter utgivelsen av en rekke forskjellige nye tiler i svarthvitt (bl.a.Touch of Silver, Bliss Alley av Messner-Loebs, Age of Heroes av James D Hudnall og John Ridgway og Brian Michael Bendis sin serie Jinx). I 1999 blir han ansvarlig utgiver for hele Image Comics og fortsetter politikken med å få et variert utvalg av serier og ikke bare den endeløse rekken av superheltserier som har vært trenden tidligere. Det lykkes han med, men ikke økonomisk. I 2003 overtar Erik Larsen jobben og Valentino har siden konsentrert seg mye om utgivelsen av graphic novels gjennom selskapet Silverline Books.

Gleden ved å være en letende leser

Dette er en serie jeg leste for en tid siden. Den ble bestilt til biblioteket, og siden det er jeg som bestiller, uten at jeg visste noen ting som helst om serien og serieskaperen. Den ble nevnt i Tronsmos nyhetsbrev og virket i grunnen veldig interessant. Serien heter 2 Sisters og med undertittelen A Super-Spy Graphic Novel. ( Super-Spy er og navnet på hjemmesiden hans og hvor han publiserer nettserien Super Spy. Denne ble utgitt i samlet papirutgave i 2008 og ga en av Eisner nominasjonene. )

http://www.supersecretspy.com/onlinecmcs.htm.

Den er tegnet og skrevet av Matt Kindt. Det som blir litt flaut for min del er at Kindt har blitt nominert til Eisner Awards ikke mindre enn 3 ganger og 2 ganger nominert til the Harvey Awards. Og det var jo noe jeg burde visst ? Det jeg vet nå er at
Matt Kindt er født i 1973 i St. Louis og slo igjennom med den grafiske romanen Pistolwhip i 2001. Serien mottok mye kritiker ros ,men ble ikke det helt store kommersielle gjennombruddet. Han har siden laget to oppfølgere til denne og de er : Mephisto and the Empty Box og Pistolwhip 2.

I 2004 kom 2 Sisters ut og jeg vil bare si at det er en serie en blir glad i. Den er en, til tider, forvirrende blanding av virkelighet og drøm, to søstres oppveksthistorie, en beretning fra 2. verdenskrig med en høydramatisk spionhistorie innbakt og for å toppe det hele er det òg med karibiske pirater. Det kan synes forvirrende, men Kindt får alt til å henge sammen og resultatet er briljant. Og det virkelige mysteriet blir det ikke gitt svar på før de siste sidene. Når det gjelder Kindt`s tegninger vil kanskje noen synes at virker uferdige, jeg liker dem en hel haug. Dette er en serie hvor helheten tekst og tegninger skaper gjør serien, om mulig , enda bedre. Kan bare anbefale denne på det aller varmeste.

Andre Franquin og prisen genialitet koster

Jeg skriver sjeldent om humoristiske serier og det kan ha en sammenheng med min manglende humoristiske sans eller det kan være at altfor få serier av denne typen passerer nåløyet jeg har satt til minst mulig omkrets.

The Question of who ?

I 1967 dukket det opp en ny helt i bladet Blue Beetle nr. 1 1967. Utgitt av Charlton Comics og skapt av ikke ukjente Steve Ditko ( Spider-Man og Dr Strange hos Marvel, The Creeper , Hawk and Dove og Shade the Changing Man hos DC). Denne helten bar navnet The Question. Og hans viktigste kjennemerke var en maske som helt slettet ansiktsuttrykket. Kledd i lang frakk og med hatt. I 1986 gikk Charlton konkurs mens DC Comics allerede hadde kjøpt opp en del av figurene deres tilbake i 1983, deriblant The Question. Historien forteller at Alan Moore skulle bruke disse i en serie og at DC så at det ikke ble forenlig med å integrere disse figurene inn i DC universet i etterkant. Dermed ble The Question til Rorschach og Watchmen var et faktum.

Året etter (1987) ble The Question overlatt til forfatteren og redaktøren Denny O`Neill. Han hadde jobbet hos Charlton og også jobbet en periode for Marvel. Han er noe av en levende legende og han har blitt kjent for kvalitet. Serien om The Question ble gitt ut i 36 hefter, 2 Annuals og 5 Quarterly Specials. De fleste tegnet av Denys Cowan, en glimrende tegner og nesten helt ukjent i Norge.

Serien starter beinhardt. Vår helt blir skambankt av skurken Lady Shiva og så skutt. Han havner i koma og når han våkner får han opplæring i den virkelige ” martial arts” av en de mer perifere heltene i DC universet, Richard Dragon. Han vender tilbake til Hub City og gjenopptar jobben som stjernereporteren Vic Sage hos byens tv-stasjon. Hub City er den mest korrupte byen i USA (basert på East St. Louis) og en av de få som gjør noe for å endre dette er Sage`s tidligere kjæreste, nå borgermester, Myra Fermin. Dette er en superheltserie som prøver å belyse flere viktige moralske problemstillinger og lykkes. Biblioteket har samlingen Zen and Violence som samler de seks første heftene. De 10 første heftene ble utgitt på norsk i bladet Thriller i 1989-90. Det har siden kommet ut flere forskjellige tolkninger av The Question, men denne er den som er verdt å få med seg.

Innlegg nr. 150

Nå virker det som om det er kortere fremover enn det ville være tilbake. Et halvt år er gått siden starten og jeg er ikke blitt flinkere å skrive. Kanskje det er slik at kvantitet er å foretrekke fremfor kvalitet ? Allikevel har jeg nevnt en del av de tegneseriene jeg liker å lese og jeg har enda til gode å ta for meg de fleste av de virkelige favorittene.

En slik serie er J.M. DeMatteis og Keith Giffen sin versjon av The Justice League of America, senere Justice League International, fra 80-tallet. En av de morsomste superheltserier noensinne og uten behov for å parodiere eller gjøre narr av sjangeren. Hvem vil kunne stille seg likegyldig til Guy Gardner som Green Lantern ? Serien kom ut på norsk, under tittelen Lovens Voktere, i to hefter i 1987 og var backup-serie i Supermann i 1988. Grunnen til at jeg nevner denne serien nå er at jeg har kjøpt inn, ikke mindre enn, fem samlinger med serien. Skal skrive mer om denne serien siden.


En annen gigant blant tegneserieskapere jeg ikke har nevnt er Hugo Pratt (1927-95). Hans viktigste serie er albumene med Corto Maltese. En annen serie er de tre albumene i serien Ørkenens Skorpioner. Fort Wheeling ble gitt ut på norsk i seriebladet Colt (87-88 ?) De seriene jeg har nevnt tidligere er Indian Summer 1-2 og El Gaucho i samarbeid med Milo Manara. Hugo Pratt var den som lærte meg å tolke det geniale veid opp mot det teknisk flinke, når det kom til tegneserietegning.


Mike Mignola og hans Hellboy, kjent fra to filmer, har lenge vært en av mine største favoritter. Tegneren Mignola har siden sent 80-tall stått frem som en av de mest særpregede amerikanske tegneserietegnerene. Gotham by Gaslight, Fafhrd and the Grey Mouser, Ironwolf : The Fires of the Revolution og tegneserieversjonen av Francis Ford Coppolas` Bram Stoker`s Dracula.
Jeg kan nevne en rekke av Alan Moore`s serier, en har Erik Larsen sin Hulk rip-off, som ble mye,mye mer the Savage Dragon. James Robinson og hans geniale serier Starman og Leave it to Chance. Et forsøk på å forklare Todd McFarlane`s suksess med Spawn. Terry Moore og hans geniale serie Strangers in Paradise og oppfølgerserien Echo. Jeff Smith og Bone. Og listen fortsetter og det vil jeg også, fremdeles litt haltende skrevet.

Hvorfor og hvorfor ikke ?

Georges Prosper Remi (1907-1983) sitt pseudonym er Herge. I tegneseriesammenheng er han kjent for sin ligne claire eller rene linje. Denne har han brukt i alle de 24 albumene om Tintin og hele resten av sin tegneserieproduksjon. Av de som har lest tegneserier blir først nevnt Donald Duck og Fantomet og på tredjeplass kommer Tintin. Jeg lar meg sjelden bli imponert av dette. Det er jo en hel rekke grunner til hvorfor så er tilfellet. Argument nr. 1 er Jon Gisles ( forfatter av den ultimate boken om Donald og Andeby, nemlig Donaldismen (1974) ) artikkel i tegneseriebladet om tegneserier Tegn, hvor hans beskrivelse av Tintin er middelmådighetens triumf.

Og jeg er helt enig i denne beskrivelsen. Tegningene er så like at det gjør nesten vondt. Vitsene er akkurat de samme album for album. Professor Tournesol agerer tunghørt og ser misforståelser overalt. Kaptein Haddock drikker og dunker borti det være seg hva som helst. Terry drikker alkohol og blir en dritings hund for et kort humoristisk innslag. Slik gjentas alle de morsomme innslagene og ender opp med å bli mer enn kjedelig. Og for å toppe det hele har en den kjønnsløse hovedpersonen, som insisterer på å være der hele tiden.

Jeg vet ikke om jeg ble avvent med hensyn til Tintin mens jeg ennå var liten, men jeg kan ikke avfeie flere millioner europeiske tegneserieleseres fascinasjon med hensyn til denne rødhårete journalisten. Det belgiske tegneseriemuseet formet som hodet til Tintin og det faktum at Belgia har frigitt Remi enhver nazi-sympati. Bare les Tintin i Sovjet og Tintin i Kongo. Så kommer det poenget og det er kanskje ikke viktig, men allikevel ? Jeg har lest 22 av de 24 albumene som skulle blitt laget. Det var vel først etter at jeg hadde lest mer enn halvparten at jeg begynte å bekymre meg !!

Akira (20.12. 1982 - 25.06. 1990) og Katsuhiro Otomo

Jeg har kanskje gitt uttrykk for at jeg liker å mimre om de gode gamle dagene, når tilværelsen var nøye knyttet opp til tegneserier og hvordan å få tak i dem ? Jeg har nevnt at jeg kjøpte det første heftet med Akira på Tronsmo i 1989 (det første av 37 for at serien skulle bli komplett). I 1993 var jeg i Bergen på besøk og fant tegneseriebutikken Hva Berghulen Gjemte. Her hadde de en tykk innbundet bok med Akira og jeg trodde at dette var det jeg manglet. Boken var utgitt på Graphitti Design og er til dags dato den dyreste tegneserien jeg har kjøpt. Den var også utgitt i begrenset og nummerert opplag. Oppgitt måtte jeg innse at jeg hadde fått tak i mindre enn en sjettedel av hele serien. Så gikk det flere år med frustrasjon hvor jeg samlet bit for bit og på Narvesen i 1996 fikk jeg tak i den siste delen av serien jeg manglet. Da var det bare å puste lettet ut og klappe seg selv forsiktig på skulderen og gratulere med en job well done.

Hvorfor bruke så mye tid og krefter på en serie. Vel, det sier seg selv når en tar høyde for hvor bra den egentlig er. Annerledes japansk med et enormt tempo og tegninger vi vesteuropeere kan forholde oss til. Opprinnelig i svart-hvitt, men den amerikanske utgaven fargelagt av geniet Steve Oliff. Og det at Katsuhiro Otomo selv regisserte animefilmen som ennå er en av de beste sådanne jeg har sett.


Problemet blir nå å gi en oppsummering av en serie som er 2300 sider lang. Handlingen utspiller seg etter at Tokyo og områdene rundt ble utslettet første gangen. Og problemet var at det var ikke en atombombe, men noe med like store krefter. Kaneda og Tetsuo er begge medlemmer av en gjeng med opprørske og halvkriminelle tenåringer, hvor motorsykler er fellesnevneren. Tetsuo arresteres og blir etter diverse tester en del av et statlig og hemmelig testforsøk. Der er det og tre aldertstyngede barn som har vært en del av forsøket siden starten. Her er det snakk om eksperimenter som har hatt fatale konsekvenser tidligere. Lederen for dette er oberst Shikishima og han vokter også på en hemmelighet, hvis kodenavn er Akira. Senere i serien treffer en Lady Miyako også hun en overlevende fra disse forsøkene og som aktivt hjelper hovedpersonene. Den siste av de viktige karakterene er Kei. Hun tilhører en ”terroristorganisasjon” hvis formål er å få åpenhet m.h.t. flere av regjeringens virkelig lyssky prosjekter og er villig til å ta i bruk de fleste midler.

Dette er noen av hovedpersonene i en historie som har alt. Action, internasjonal politikk, spioner med oppdrag for å drepe, høk over høk, romantikk, enorme krefter ute av kontroll og ødeleggelser knapt sett i noen annen tegneserie. Og det viktigste er at serien aldri gjentar seg selv eller kommer i nærheten av å bli kjedelig. Dette var for mange, inkludert meg, den definitive introduksjonen til japansk manga og serien holder seg virkelig godt den dag i dag, selv om den ble påbegynt så tidlig som i 1982. Så til slutt kan jeg ikke si annet enn at den som vil får finne ut hva som skjer i serien og at det er virkelig verdt å finne ut av !!

10. liste over nyinnkjøpte tegneserier

Jeg begynte å jobbe på Stavanger bibliotek for temmelig nøyaktig 8 år og 4 måneder siden. Da hadde biblioteket noen få hefter med Katsuhiro Otomos mangaserie Akira og tre utgaver av bok nr. 9. Så etter alle disse årene hvor en har prøvd å få tak i alle bøkene kommer til slutt bok nr. 16 og serien er komplett ! (så lenge det varer) En serie som ennå ikke er avsluttetTakehiko Inoues Vagabond. Med nr. 10 har vi de 20 første bøkene, bok nr. 30 er nettopp utgitt i Japan.


Biblioteket har en samling med Jhonen Vasquez` serie Johnny the Homicidal Maniac og i den serien dukker Squee opp som en av bifigurene. I Squee`s wonderful blir han presentert i sin egen serie. Å si at resultatet er annerledes er kanskje et understatement.


Den norske oversettelsen av 100 Bullets skynder seg langsomt. Denne gangen er det heftene 15 til 30 som kommer ut samlet i en bok. Dirtbike Manifesto er en av Brian Wood`s tidligste serier og har vært innom biblioteket før, et kort øyeblikk.

De to bøkene med Alan Moore er samlinger fra tiden han jobbet i 2000 A.D. Det er vittig å lese disse og se hvor langt han har kommet siden pluss det at de er til tider veldig underholdende.

De to heftene med Gilbert Hernandez er nye historier ettersom han og broren Jamie bestemte seg for gjenopplive Love and Rockets.

Og til slutt er det Basil Wolverton (1909-78) og samlingen Wolverton`s Bible. Denne boken samler Wolverton`s tolkning av det gamle tetamentet og Johannes åpenbarng og kan sies å være nokså utypisk hans øvrige produksjon. Wolverton hadde en lang og mangslungen karriere og er vel mest kjent for å tegne de mest groteske og humoristiske ansiktene i tegneseriehistorien. Han har vært utgitt på norsk i flere forskjellige sammenhenger, men er vel allikevel ukjent for de aller fleste. Så her er en god anledning til å bli kjent med en av de største tegneseriehumoristene gjennom tidene.

Brian Wood / Rob G : The Couriers 2 : Dirtbike Manifesto

Jhonen Vasquez : Squee`s wonderful big giant book of unspeakable horrors

Katsuhiro Otomo : Akira bok 16 : Transmutation

Takehiko Inoue : Vagabond 10

Brian Azzarello / Eduardo Risso 100 Bullets (15-30)

Alan Moore / Alan Davis : The Complete DR & Quinch

Alan Moore / Div : Complete A. Moore`s Future Shocks

Gilbert Hernandez : New Tales of old Palomar 1 og 2

Basil Wolverton : The Wolverton Bible

Neste innlegg : AKIRA

Legenden om Batman og Akira ( 1. del )

Sommeren 1989 var første gang jeg fant frem til Tronsmo bokhandel og kjelleren full av tegneserier jeg aldri hadde sett tidligere. Ikke det at det er vanskelig å finne Tronsmo der den ligger i Kr. Augustsgate 19, et knapt steinkast unna Karl Johan. For meg, med min stedsans, var det en bragd. Jeg husker ennå hva jeg kjøpte. Gates of Eden var en amerikansk underground antologi med et praktfullt cover av Michael Wm Kaluta. En av de fem forskjellige utgavene av Legends of the Dark Knight nr. 1. Den første nye Batman-tittelen på flere tiår. Og til slutt det første heftet(det var andre opplaget fant jeg senere ut) av Katsuhiro Otomos manga-serie Akira utgitt på Marvel`s Epic Comics.


I ettertid viste det seg at det bare kom et nr. av Gates of Eden. Det kan en ikke si om Legends of The Dark Knight. Dette var en serie som ble lansert samtidig med den første Batman-filmen til Tim Burton. Her kom det alt i alt 225 hefter og utgangspunktet for serien var virkelig ambisiøst. Å gi tegneserieskapere frie tøyler til å skape fortellinger om Batman, uten at det trengte å ha forbindelse til kontinuiteten i de vanlige Batman-utgivelsene (Detective Comics og Batman) og det at det og kunne anses som ikke noe mer enn en legende i Batman mytoset.


Dette fødte en del virkelig minneverdige historier og noen middelmådige. Grant Morrison og Klaus Janson sin Gotchic (hefte 6-10) var rimelig ordinær, mens Doug Moench og Paul Gulacy`s Prey (11-15) var glimrende. Et av de virkelige høydepunktene er Matt Wagner`s tre hefter med tittelen Faces (28-30). Den definitive historien om Two-Face og hans mani med tallet 2.

James Robinson skrev en rekke historier for denne tittelen og den mest vellykkede var kanskje sammen med Tim Sale i Blades (32-4) J.M. DeMatteis og Joe Staton`s historie om en kurert Joker i Going Sane (65-68) er verdt å få med seg. Den siste historien jeg har lest er Dan Curtis Johnson, J H Williams III og Seth Fisher sin historie om hvordan Mr Freeze ble den han ble, Snow (192-96). Og her man kanskje grunnen til at serien ble kansellert, nemlig en gradvis idetørke. Jeph Loeb og Tim sale laget tre L.O.T.D.K. halloween specials og videreførte ideen til miniseriene The Long Halloween og Dark Victory.

Fortsettelse følger :

Tarzan i en annen setting

Edgar Rice Burroughs (1875-1950) vil alltid bli husket som den som skapte Tarzan. Bøkene, filmene og ikke minst tegneseriene. Det kanskje ikke alle vet så skrev Burroughs en rekke andre bøker med helt forskjellige hovedpersoner. Blant dem finner en Venus-serien, Caspak-serien og Pellucidar-serien. Foruten disse skrev han andre science fiction bøker, western og historiske bøker. Allikevel er de mest interessante her Barsoom-serien med hovedpersonen John Carter.

Vi treffer John Carter under den amerikanske borgerkrigen hvor han kjemper på sørstatenes side. Når krigen slutter drar han vest og finner gull, bare for å bli overrasket av Apasjer og tilsynelatende drept. Så viser det seg at Carter er den fødte kriger og at han har vært reinkarnert som det utallige ganger tidligere. Denne gangen forlater ”sjelen” kroppen og legger ut på den lengste reisen i strekning og ikke gjennom tid. Til planeten Mars eller Barsoom som de innfødte kaller den. Og variasjonen på de innfødte er enorm. Vi møter menneskelignende skapninger med alle regnbuens hudfarger og den lavere gravitasjonen gir Carter uante krefter. Han treffer den nesten fire meter høye krigeren Tars Tarkas, som også for syns skyld har fire armer og er grønn. Og han ville ikke vært helten hvis han ikke fikk prinsessen, i dette tilfellet den underskjønne, Dejah Thoris. Hun er som Carter bare litt mer solbrent. Disse historiene er mørkere, mer seksuelt ladet og vel ment mer for voksne enn Tarzan historiene.


Så kommer grunnen til at jeg skriver om dette her. Det har blitt laget flere tegneserieversjoner av John Carter. Dell Comics ga ut fire hefter på femtitallet. Gold Key ga ut tre hefter på sekstitallet. DC hadde en backupserie i Tarzan på begynnelsen av syttitallet og Dark Horse ga ut en miniserie i 1996 med både John Carter og Tarzan. I 1976-77 overtok Marvel Comics rettighetene til Edgar Rice Burroughs bøker og i 1977 kom John Carter Warlord of Mars. Den ble adaptert av Marv Wolfman (Teentitans) og en rekke av de første heftene ble tegnet av Gil Kane og tusjet av Rudy Nebres. Andre tegnere var Dave Cockrum og Larry Hama. Også var det en senere litt kjent tegner som hadde en av sine første store oppdrag, nemlig Frank Miller. (nr. 18 i den amerikanske utgivelsen og nr. 6 1979 i den norske). Denne historien var skrevet av Chris Claremont. Til sammen kom det 28 hefter pluss et spesialhefte på Marvel fra 1977 til 1979. Og de fleste av disse kom i en redigert utgave i de fjorten heftene Atlantic Forlag ga ut i 1979 og 1980. De er veldig vanskelige å få tak i og ergo skriver jeg om dem, men hvis en kommer over dem på et antikvariat eller en bruktbu, kjøp dem !