Det kom da noe bra fra Cimmeria

Siden jeg ikke hadde mye positivt å si om serien i forrige innlegg bør jeg vel ha ekstra mye godt å si den jeg skal skrive om her. Så var det hvilken det skulle være ? Etter en lang hjernetom pause kommer det til meg. En serie vi nettopp kjøpte inn på nytt fordi bibliotekets eksemplar var blitt permanent feilplassert. Det er The Chronicles of Conan : Volume 1 : Tower of the Elephant and Other Stories. Gitt ut på Dark Horse Comics og samler nummerne 1-8 av Marvel Comics originale serie fra 1970-71. Skaperen av Conan, Robert E Howard, ble født 1906 i Peaster, Texas og begikk selvmord samme dag hans mor døde i 1936. Da hadde han allerede rukket å skrive en rekke historier innenfor vidt forskjellige sjangere. Han hadde fått publisert 16 noveller og en roman, med Conan i hovedrollen, i pulpmagasinet Weird Tales. Det var også fire fortellinger som ikke hadde blitt publisert og fire som ikke var skrevet ferdig. Disse var det Marvel Comics fikk rettighetene til å adaptere til tegneserier. Ansvaret for det gikk til Roy Thomas(1940) og den britiske tegneren Barry Windsor-Smith(1949). Thomas var en allerede etablert forfatter hos Marvel i 1970 og har siden skrevet utallige serier og vært sjefsredaktør for samme forlag i en kort periode. Windsor-Smith var etter en periode hos Marvel i ferd med å bli bare ung etter en periode som ung og lovende. Conan ble hans store gjennombrudd. Han tegnet serien fra 1970 til 1973. Den eneste originale Howard historien i denne, som jeg kan se, er Tower of the Elephant. Den har også vært utgitt to ganger på norsk. Først av Semic forlags Conan i 1984 og senere (etter 1990) i Bladkompaniets Conan utgivelser. Bladkompaniet ga for øvrig ut nesten alt av hva Windsor-Smith tegnet av Conanserier. Det er en ting å lese Howard`s originalfortellinger og lese serier basert på hans figur. I novellene fremstår Conan som noe mer enn en barbarisk muskelbunt, med både intelligens og humoristisk sans. Noe av dette forsvinner i tegneserien og jo mer Thomas fjernet seg fra Howard`s fortellinger og mer og mer skrev sin egen versjon av karakteren ble det ikke mindre forskjeller. Da ser en hvorfor Windsor-Smith gjør en forskjell. Hans Conan er en normalt muskuløs ung mann og ikke dette bolemarerittet en nå forbinder med Conan. Videre får han med denne serien vist hvilken genial tegner han er. Hvis en først skal lese Sword and Sorcery(på norsk : sverd og sauseri)tegneserier er dette et glimrende sted å starte. I en av de tre neste bøkene biblioteket har treffer Conan på en annen favoritt. Nemlig Michael Moorcock`s albino anti-helt Elric of Melnibone. Som sagt anbefales denne samlingen og de neste med Windsor-Smith og det eneste jeg har å utsette er at de er i farger. Siden jeg opprinnelig leste dem i svart-hvitt synes jeg de gjør seg mye bedre sånn. Senere skal jeg skrive litt om Dark Horse Comics sin renovering av Conan-figuren som de startet med i 2003 og hvor det virker som om de gjør en meget god jobb.

And The Mouse Police Never Sleeps (Jethro Tull fra albumet Heavy Horses)

En av fordelene med å gå på biblioteket er at en får lånt det en ikke har råd eller lyst til å kjøpe selv. Når en da er ansvarlig for innkjøp av tegneserier kan en så kjøpe inn ting en engang ikke vet noe som helst om. Og for min del er det noe jeg gjør oftere og oftere. Det er ikke alle av disse seriene som kommer til biblioteket jeg øyeblikkelig setter meg ned og leser, men p.g.a. et altfor lite budsjett er det perioder hvor det ikke kommer serier i det hele tatt og så var det dette med at i nøden spiser fanden druer (eller at evig eies kun det teipte). Mouse Guard : Fall 1152 av David Petersen er en slik serie. En serie som ble bestilt helt uten noen som helst om verken serie eller serieskaper. Nå viser det seg at Petersen er født 04.07. 1977 i USA. Han startet Mouse Guard serien i 2006 og Fall 1152 er den første seks hefters miniserien i samlet utgave. Han har siden gitt ut den neste seks hefters miniserie og den er samlet i Winter 1152. Han holder for tiden på med prequelen til serien og den har fått navnet Mouse Guard : Black Axe. Petersen er utvilsomt en meget dyktig tegner, men med denne første serien viser han tydelig at han ennå kan bli en bedre manusforfatter. Det er noe jeg følte manglet og en kan si at slutten ikke blir det klimakset det kunne vært. Dette kan ellers bare kalles pirk fra min side og serien er virkelig annerledes i all sin gjenkjennbarhet. http://www.davidpetersen.net/
Historien kan sies å være en blanding av Watership Down møter Ringenes Herre, men med mus i alle viktige roller. Dette foregår i et middelaldersamfunn og disse bor i The Mouse Territories, som igjen er en rekke forskjellige bystater. The Mouse Guard er elitekrigerne med oppgave å overholde fred og sikkerhet i territoriet. Og det er nok av farer innbyggerne må beskyttes mot. Disse er mus av vanlig størrelse og det er nok rovdyr i nabolaget. I Fall 1152 er det en ukjent person som maner til væpnet opprør og får gehør for det hos store grupper av innbyggere. Våre tre helter fra The Mouse Guard må prøve å sette en stopper for dette og redde sine kollegaer fra å bli forrådt. Fall 1152 var et hyggelig nytt bekjentskap og grei tidtrøyte.

Tarzan i en annen setting

Edgar Rice Burroughs (1875-1950) vil alltid bli husket som den som skapte Tarzan. Bøkene, filmene og ikke minst tegneseriene. Det kanskje ikke alle vet så skrev Burroughs en rekke andre bøker med helt forskjellige hovedpersoner. Blant dem finner en Venus-serien, Caspak-serien og Pellucidar-serien. Foruten disse skrev han andre science fiction bøker, western og historiske bøker. Allikevel er de mest interessante her Barsoom-serien med hovedpersonen John Carter.

Vi treffer John Carter under den amerikanske borgerkrigen hvor han kjemper på sørstatenes side. Når krigen slutter drar han vest og finner gull, bare for å bli overrasket av Apasjer og tilsynelatende drept. Så viser det seg at Carter er den fødte kriger og at han har vært reinkarnert som det utallige ganger tidligere. Denne gangen forlater ”sjelen” kroppen og legger ut på den lengste reisen i strekning og ikke gjennom tid. Til planeten Mars eller Barsoom som de innfødte kaller den. Og variasjonen på de innfødte er enorm. Vi møter menneskelignende skapninger med alle regnbuens hudfarger og den lavere gravitasjonen gir Carter uante krefter. Han treffer den nesten fire meter høye krigeren Tars Tarkas, som også for syns skyld har fire armer og er grønn. Og han ville ikke vært helten hvis han ikke fikk prinsessen, i dette tilfellet den underskjønne, Dejah Thoris. Hun er som Carter bare litt mer solbrent. Disse historiene er mørkere, mer seksuelt ladet og vel ment mer for voksne enn Tarzan historiene.


Så kommer grunnen til at jeg skriver om dette her. Det har blitt laget flere tegneserieversjoner av John Carter. Dell Comics ga ut fire hefter på femtitallet. Gold Key ga ut tre hefter på sekstitallet. DC hadde en backupserie i Tarzan på begynnelsen av syttitallet og Dark Horse ga ut en miniserie i 1996 med både John Carter og Tarzan. I 1976-77 overtok Marvel Comics rettighetene til Edgar Rice Burroughs bøker og i 1977 kom John Carter Warlord of Mars. Den ble adaptert av Marv Wolfman (Teentitans) og en rekke av de første heftene ble tegnet av Gil Kane og tusjet av Rudy Nebres. Andre tegnere var Dave Cockrum og Larry Hama. Også var det en senere litt kjent tegner som hadde en av sine første store oppdrag, nemlig Frank Miller. (nr. 18 i den amerikanske utgivelsen og nr. 6 1979 i den norske). Denne historien var skrevet av Chris Claremont. Til sammen kom det 28 hefter pluss et spesialhefte på Marvel fra 1977 til 1979. Og de fleste av disse kom i en redigert utgave i de fjorten heftene Atlantic Forlag ga ut i 1979 og 1980. De er veldig vanskelige å få tak i og ergo skriver jeg om dem, men hvis en kommer over dem på et antikvariat eller en bruktbu, kjøp dem !

En annerledes fortelling om Peter Pan

Jeg har aldri somlet meg til å lese J.M. Barrie`s originale fortellinger om Peter Pan (selv om den er kommet ut i ny norsk utgave med illustrasjoner av Fredrik Skavlan. Tenk det Hedda !), men jeg har sett filmen Finding Neverland ( 2004 ) med Johnny Depp og Kate Winslet. Og så har jeg sett den anemiske og hvitvaskede Disney-versjonen i tegnefilmutgave fra 1953. Veldig ofte med bøker som er blitt til barnelitteratur tror en at det alltid har vært slik. Walter Scott, Jules Verne, Mark Twain og Robert L Stevenson, for å nevne noen, skrev opprinnelig bøker for et voksent publikum og har siden blitt ”degradert” til barne- og ungdomslitteratur. Derfor ble jeg en smule overrasket når jeg leste Regis Loisel s versjon av Peter Pan.


Her starter historien i Londons Whitechapel distrikt og en massemorder skaper frykt i gater og smug. Hovedpersonen Peter er foreldreløs og bor på et barnehjem, hvor forholdene ikke kan sies å være ideelle. Han treffer den flyvende alven Tingeling og blir med til landet bortenfor stjernene (det var vel egentlig Hyde Park ?). Her er alt likt som i Barrie`s fortelling, med de unntakene at alt er skitnere, styggere, skumlere, blodigere og mer realistisk (hvis det går an å si det slik) skildret. Loisel har også tilført historien en rekke nye elementer som står godt til den originale. Denne serien strekker seg over seks album og er glimrende adaptert og tegnet av Loisel.

Regis Loisel ble født i 1951 og er en anerkjent tegneserieskaper og manusforfatter for andre . Han har laget serier med Patrick Cothias (Jeg har tenkt å skrive om ham og Andre Juillard snart….) og sammen Serge Le Tendre har han vært medforfatter, og tegnet de fire første albumene, i den syv album lange serien Jagten på Tidsfuglen / La Quete de l`Oiseau du Temps. Siden debuten i 1972 har Loisels serier vært hovedsakelig innen fantasy-genren. I det siste kan det synes som han har gått litt bort fra å være tegner og heller legge mer vekt på å være forfatter på andres serier. http://www.regisloisel.com/

Moorcock, Elric og tegneserier

Michael Moorcock har skrevet en uhorvelig mengde bøker. Han var også en av de forfatterne som stod bak den britiske bølgen innenfor science fiction på 60-tallet. Den inkluderte også forfattere som Brian W. Aldiss og J.G. Ballard eller James Graham Ballard . Moorcock begynte som 16 åring å oversette Tarzan tegneserier til engelsk fra spansk. Dette uten å kunne et ord av språket, spansk altså. Han hadde på 60 og tidlig syttitall en enorm produksjon hvor han kunne skrive en ny bok på under fjorten dager, ikke ulikt Frid Ingulstad , annet enn at hans bøker var bra.
Det er på denne tiden han kommer med ideen om The Eternal Champion. En helt for hver tidsepoke i multiverset og alle er aspekter av den ene opprinnelige helten. Behovet for alle disse heltene er den evige kampen mellom Orden og Kaos. Noen av disse heltene er Hawkmoon, Von Bek , Corum og Jerry Cornelius. Biblioteket har faktisk en del av disse bøkene og de anbefales på det varmeste. Den mest kjente av disse heltene, i dette tilfellet en anti-helt, er Elric of Melnibone. Og det er tegneserier basert på bøker om han jeg i dag skal snakke om. Moorcock skrev opprinnelig seks bøker om Elric. Siden har det kommet to frittstående bøker og en triologi til.
Elric er den siste lovlige herskeren av byen og imperiet Melnibone. Imperiet er inne i sluttfasen og dekadensen rår i byen. Elrics fetter Yrkoon , bror til Elrics utkårede Cymoril, styrter Elric og griper selv makten. Dette fører til at Elric inngår en pakt med Kaos og får det sjelespisende sverdet Stormbringer. Han er videre behjelpelig med å ødelegge Melnibone i et forsøk på å befri Cymoril. Slik begynner historien om Elric og en må ta med i betraktningen at den er mye bedre og omfattende enn jeg klarer å beskrive den.



De første tegneserieadapsjonene av Elric kom tidlig på åttitallet. Marvel Comics var først ute med Elric : The Dreaming City. Adaptert av Roy Thomas ( som og har både adaptert og skrevet et utall av historier om Robert E Howard`s Conan for Marvel Comics ) og tegnet av P. Craig Russell . Nummer to var Pacific Comics med Elric of Melnibone, igjen med Thomas og Russell og med Michael T Gilbert som tegner nr. 2 ( mest kjent for serien Mr. Monster ). First Comics ga senere på åttitallet ut tegneserier av nesten alle de resterende bøkene i serien.

Så spoler vi frem til 1997 og Elric : Stormbringer. Denne gangen er det P Craig Russell ( som er en av mine klare favoritter, den eneste jeg vet som har laget tegneserie av et dikt av Yukio Mishima og som jeg skal ha en lengere presentasjon av siden ) som både står for adapsjon og tegninger. Dette er historien om Elric som blir innhentet av den endelige skjebnen og hva sverdet Stormbringer virkelig er og representerer. Historien er glimrende og illustrasjonene likeså, skjønt innimellom kan det bli litt vel klaustrofobisk i forholdet tekst og bilde. En ekstra bonus i samlingen biblioteket har er historien One Life skrevet av ingen ringere enn Neil Gaiman. Om en ung kostskolegutts møte med bøkene til Michael Moorcock, uten tvil en smule selvbiografisk.

Til sist er det Elric : The Making of a Sorcerer. Denne er skrevet spesielt for tegneserier og det er Moorcock selv som har skrevet historien. Tegneren er ikke ukjente Walter Simonson, kanskje mest kjent for seriene Starslammers, Marvel`s Thor på åttitallet og som nå skriver tegneserieversjonen av spillet World of Warcraft (også utgitt i Norge). Disse to samarbeidet også på serien Michael Moorcock`s Multiverse som ble utgitt på DC imprintet Helix. Serien er en prequel til bøkene om Elric og tar for seg treningen Elric må gjennom, den reisen drømmene pålegger ham å gjennomføre og også forhistorien til de konfliktene som bryter ut i bokserien. Historien er helt klart et must for de som har lest bøkene og Simonson er en stor tegneserietegner. En heldig kombinasjon. Mesteparten av seriene om Elric lar seg ikke skaffe lenger, men de to biblioteket har er i alle fall vel verdt å få med seg.

Er fantasy fantasiløst ?

For noen år siden leste jeg en hel haug av fantasy og science fiction-bøker. Kvaliteten på disse var særdeles variert. Det finnes ikke noe mer oppskriftsorientert enn fantasy-litteratur ? En av hovedgrunnene til at jeg leste så mye av det var at jeg desperat ønsket å finne en forfatter som kom i nærheten av J.R.R. Tolkien. En som kom ganske nær var Raymond E Feist med boken Magician. Den var den første boken i Riftwar-triologien (selvfølgelig en triologi, noe annet hadde vært helt utenkelig) og det har siden ballet på seg til å bli en halv milliard oppfølgere med en sviktende kvalitetskurve. Allikevel var Magician en glimrende bok. Hvilken fantasy historie inneholder den marxistiske historieoppfatningen, ormehullteorien og drager ?

Når den kom i paperback første gangen , kom den i to utgaver Magician : Apprentice og Magician : Master. Og her kommer poenget. Magician : Apprentice er blitt adaptert til tegneserie av forfatteren Bryan J Glass og tegneren Ryan Stegman. Det har til nå kommet 12 hefter og disse er samlet i to bøker og de har biblioteket, siden det er jeg som har ansvaret for innkjøpet av tegneserier. Det er kanskje ikke verdens beste tegneserie, til det er tegningene litt vel i overkant klissete Image Comics-aktige, men historien er som sagt bra og for noen må det være mer attraktivt å lese tegneserien enn boka på 700 sider ? Og til slutt vil jeg svare på spørsmålet i tittelen.

Og det blir et ubetinget ja-nei.

Frem og tilbake er like langt ?

Etter å ha overlevd den mastodontiske filmatiseringen av Ringenes Herre, i regi av Peter Jackson, kommer Guillermo Del Toros (Pans Labyrint og Hellboy 1 og 2) filmatisering av The Hobbit i 2112. Det som er litt skummelt med dette er at Jackson og Del Toro ser helt like ut. Allikevel er det lov å håpe at The Hobbit blir en bedre film enn de tre Jackson laget. Boken The Hobbit eller There and back again ble utgitt for første gang i 1937. J.R:R: Tolkien skrev boken etter at han egentlig kom opp med historien som en godnattfortelling for barna sine. Jeg kan aldri annet enn å tenke på femhærsslaget hver gang jeg hører Pink Floyd`s Welcome to the machine fra albumet Wish you were here. Jeg fikk boken og platen samme julen og hørte platen mens jeg leste boken den romjulen. Til slutt må jeg nevne at biblioteket har en tegnefilmversjon fra 1977 som er litt bedre enn halvdårlig.

http://www.davidwenzel.com/

Det var den mediokre innledningen og poenget er ment å komme her : Tegneserieversjonen av Hobbiten er faktisk veldig bra. Den er adaptert av Chuck Dixon og illustrert av David Wenzel. De forholder seg til boken og har fått med seg det meste av innholdet på en måte som gjør at det ikke blir slik tegningene blir fortrengt av teksten. De har heller ikke sett det som en nødvendighet å tilføre historien noe ekstra, som en viss New Zealandsk regissør gjorde med en utidig regelmessighet. Hobbiten er en historie en kan lese regelmessig og som er like bra hver gang. Nå kan en velge å lese boken eller tegneserien og begge er glimrende.


Til slutt må jeg skrive litt om de involverte. David Wenzel har en lang karriere som illustratør bak seg. Han har tegnet en del tegneserier, men ikke veldig mange. Den mest kjente, ved siden av, er A Wizard`s Tale skrevet av Kurt Busiek. Chuck Dixon derimot har lenge vært en av de hardest arbeidende tegneserieforfatterne i USA. Han debuterte som forfatter i 1987 hos Eclipse Comics ( som the Hobbit også originalt ble utgitt på) og har siden jobbet for nesten alle av de store forlagene. Han skrev lenge Punisher for Marvel Comics bl.a. Hos DC Comics har han skrevet Batman : Detective Comics og Nightwing (Dick Grayson) og Robin (Tim Drake) I 2002 gikk han til forlaget CrossGen og ble der til forlaget gikk konkurs i 2004. Siden har han jobbet for forskjellige forlag. Han har også klart å vise begynnende homofobe tendenser i sin kritikk av fremstillingen av homofili i tegneserier ment for alle aldre, (konfliktløsning utelukkende ved hjelp av vold er helt o.k.) men det er hardt å være amerikansk og konservativ. Uansett er han en veldig dyktig håndverker og om han har håpløse politiske meninger skinner ikke disse ofte gjennom i bladene han skriver. Grunn god nok til fortsatt å lese han.